Til tross for at filmskapere og talentløse radioprodusenter gjør sitt ytterste for å få deg til å tro at Queen var ’Freddie Mercury Band’, skal en ikke dykke så langt innafor de fem-seks hitsene som tungroteres for å finne ut at dette ikke helt stemmer med faktiske forhold.
Tekst: Wilfred Fruke
Det første som slår en halvvåken lytter er bandets massive korarrangementer, der de var helt uovertrufne og gitarist Brian May og ikke minst trommis Roger Taylor kompletterte en av tidenes fremste rockevokalister på enestående vis. Det er videre svært få band som har oppvist en større stilmessig bredde, både gjennom hele karrieren og også fra ett spor til det neste på sine beste album – hvilke alle stammer fra 70-tallet. Seinere; ikke fullt so much, som tydelig vil framgå av følgende, høyst subjektive rangering fra skrap til divinitet av hele albumporteføljen – livedokumenter og ikke-merkuriske produkter unntatt.
15. ”Flash Gordon” (1980)
Det er nesten litt urettferdig å skulle ta med denne her i en slik rangering, men låta ”Flash” er såpass kvinessensielt tuftet at det blir naturlig, samt at den i sin tid ble lansert som en Queen-skive og ikke bare et soundtrack til filmen ved samme navn. Tittelkuttet holder De Facto ganske så godt mål i seg sjøl, og den kunne ha styrket samtlige skiver utgitt etter ”A Day at the Races”, men ellers er det substansløst filmskrot med og uten dialogfragmenter uten mål og mening, med et bittelite unntak for ”Football Fight”, som kan minne om rock. Bandet er i det hele tatt temmelig fraværende, og etter den framkommende dialogens reine kvalitet å dømme, føler jeg null&nix trang til å skulle sjekke selve filmen for å finne ut om denne på noen mystisk måte setter soundtracket inn i sine rette rammer. Dette skulle aldri ha blitt utgitt som en regulær skive og vil for alltid stå som en musikalsk skamplett i diskografien/rockuniverset generelt.
14. ”Made in Heaven” (1995)
Noen syntes tydeligvis det var en god idé å raske sammen alt som lå halverferdig tilbake etter Mercury, fylle inn manglende brikker og lage ’en siste skive’ av det. Jeg kan såklart se meninga med å posthumt ville fullføre og utgi alt han spilte inn, som et ekstra vitnesbyrd over en av tidenes største rockartister, men reint musikalsk er det dog fint lite å skulle lette på skinka for her. Den ene slappe voksenpåppråkklåta avløser den andre, og det er i grunnen ingen ting å skulle feste grepet ved, kanskje med et lite unntak for ”It’s a Beautiful Day (Reprise)”, som i det minste byr på litt friskere takter samt bittesmå glimt av gamle toner fra bl.a. ”Seven Seas of Rhye” – hvilket da faktisk gjør at denne pianofiguren finnes på hele tre av de offisielle studioskivene (”Queen”, ”II” og her omtalte). Mest for komplettister og høyst spesielt interesserte, denne her – men altså ganske så overflødig og tannløs å skulle bruke tid på for musikken sin skyld som sådan.
13. ”Hot Space” (1982)
Det føles ganske trist å måtte leite etter lyspunkter på en skive av et av sine desiderte favorittband, men selv på denne, som tidvis kunne fungert som soundtrack til en film om ’Blue Oyster Bar’ eller en reklamesnutt for lærkolleksjoner for den noe vovede mannemann, finnes det glimt av håp inni skauen av litt i overkant homoerotisk discopop, om enn få, små og vidt adspredt. Hva bandet ellers i det hele tatt tenkte på rundt denne tida trur jeg at jeg rett og slett helst ikke vil vite. Bowie-samarbeidet ”Under Pressure” holder som eneste låt av god nok standard, men heller ikke denne er av helt toppkaliber. I de blindes verden er dog den enøyde konge. Utover denne kan jeg fint klare å vippe litt fot etter både overraskende friske ”Staying Power” og sløyfunky ”Cool Cat”, men denne skrotskiva plukkes ikke fram verken titt eller ofte, til det er livet rett og slett for kort.
12. ”The Miracle” (1989)
En temmelig skarpt todelt affære, der en lett kan forledes til å tro at hardrocken har tatt kontrollen – og det er sannelig ei heller uefne saker som presenteres gjennom ”Kashoggi’s Ship”, tittelkuttet og ”I Want It All”, særlig sistnevnte i LP-versjon står igjen som en av deres sterkeste av nyere dato, men det hele tryner så vinkelrett ned i elektropopgjørma. Først med det groovy og gyngende avslutningssporet ”Was It All Worth It” finner de tilbake til gode takter, men totallakken ripes ugjenopprettelig av skivas midtre halvdel, der kun vokalharmoniene på introen til ”Breakthru” vitner om aktive hjernevinninger og bandets potensial når de bare gidder. Med noen hakk mer spiselig materiale midtveis kunne ”The Miracle” fort klatra en plass eller to oppover på rankinga her, men dette klokker dessverre inn som ’ikke godt nok fra et band som en gang var så bra’. Heldigvis ble ikke denne bandets svanesang.
11. ”A Kind of Magic” (1986)
Andre forsøk på filmmusikk, denne gangen til ”Highlander”, faller vesentlig bedre ut enn det første, og bandet nøt stor kommersiell suksess med denne. Men, så mye fjas og ræl som finnes innimellom gullkorna her skaper ingen god total. Suverent best er avslutningslåta ”Princes of the Universe”, fulgt av åpninga med ”One Vision” (som av alle ting tilhører et annet soundtrack,”Iron Eagle” – dog i en tidligere versjon), småsvulstige ”Who Wants To Live Forever” og den rykende gitarbonanzaen ”Gimme the Prize”, mens ”Don’t Lose Your Head” ikke en gang bør røres med fjernstyrte møkkagreip. Resten blir bare liggende uengasjerende og vake uten å inneha så mye som evnen til å irritere. Et veldig sprik, men toppene stikker såpass høyt opp at denne ’kniper’ ellevteplassen fra etterfølgeren. Vi er dog godt forbi punktet der jeg kan høre skivene tvers igjennom uten stadig gremmelse.
10. ”The Game” (1980)
Hadde resten stått i stil med rammeverket gitt av åpninga med tittelkuttet og den avsluttende ”Save Me”, som begge lett kunne ha hevet til og med ei skive som ”A Day at the Races”, kunne man tatt fram boller & brus. Det blir nok med hvisomatte, kneipp og sukkerfri saft, for innafor bys det i grunnen på ganske så tynn suppe. Det kokes på i overkant slanke spikere, og uttrykket har samtidig generelt temmelig slapp appell. Formelen som ligger i bånn blir rett og slett gjennomgående for basic og lineær for et slikt ensemble, hvis storhet ble bygget på det stikk motsatte. Låtene er da isolert sett ikke nødvendigvis direkte dårlige, men radiofokus gjør seg nå gjeldende, og jeg kan vanskelig kalle f.eks. hitsene ”Another One Bites the Dust” og ”Crazy Little Thing Called Love” for særlig spennende, selv om de i og for seg er søte nok. Utenom Genesis og ZZ Top var det få band som tryna hardere inn i 80-tallet enn Queen.
9. ”The Works” (1984)
I mitt indre erindringsbilde har denne skiva i grunnen sortert under Æsj&Fysjom, men bakenfor pengemaskinene ”Radio Gaga” og fæle, fæle ”I Want To Break Free” byr denne her på et langt mer rockorientert snitt enn hva min erindring tilsa. Lite gjenstår dog av hva som en gang gjorde bandet så fantastiske, og det maskinelle uttrykket fra ”Hot Space” fra to år tidligere henger litt vel hardt igjen, men likevel formår de altså her å skrive såpass konsistente låter at skiva såvidt holder sammen i liminga. Det svinger litt av spor som ”Tear It Up” og ”Hammer To Fall”, likeså av overraskende mange av låtene – det er i grunnen bare nevnte ”Break Free” som gir meg dobbelsidig krupp og selvmordstanker. Like fullt; dette er dog en langspiller uten spor av en eneste topplåt, og dette er på ingen som helst måte noen stor skive, men altså (nesten) fullt ut fremdeles godt hørbar.
8. ”News of the World” (1977)
Mest kjent for åpningsduoen ”We Will Rock You” og ”We Are The Champions”, men videre gjennom denne skiva blir det klart at der de tidligere slang ut en haug røde tråder for så sakte å hale inn en helhetsfølelse, var dette nå mest en skive på ’normale’ premisser uten de samme ’storkompositoriske’ tankene, og dette spiller ikke på lag med bandets store styrke og spisskompetanse. Det kan synes som om idébanken var, om ikke tom, så i alle fall vesentlig lavere i kreativ bestand, og at låtene som trilla ut da ikke fikk del av samme finessetouchen. Skiva er likevel relativt jevn, men bak min favoritt, ”Get Down Make Love”, ligger det meste og flyter litt uvanlig lineært i vannskorpa til Queen å være på den tida. Huet såvisst over vannet, men forekomster av vann i lungene. Men, selv om dette vel var bandets svakeste fra Det Glade 70-tallet, er den likevel totalt sett noe sterkere enn alt fra neste tiår.
7. ”Innuendo” (1991)
Den siste regulære skiva originalbesetninga av bandet kom med, og det kan nesten virke som om de virkelig ville gå med flagget til topps. Tittelkuttet er soleklart beste Queen-låt siden Mercury klipte håret og anla bart, og det er nært utrolig hvordan han leverte på denne skiva, med tanke på hvor svekket han da var av terminal sjukdom, noe som især kommer til syne i promovideoene hefra. Som totalskive byr denne dog på litt for mye intetsigende tomgangstråkk til å kjempe helt i toppen, men avslutninga med ”The Show Must Go On” kan og bør gi frysninger ut i det hinsidige, og det er sjelden ei låt vekker sentimentaliteten i meg som akkurat denne. Også ”I’m Going Slightly Mad” og hardrockerne ”The Hitman” og ”Headlong” reflekterer på sine respektive vis fordums ekstravaganse – og dette er mer enn nok til å plassere ”Innuendo” som ’først blant de neste’.
6. ”Jazz” (1978)
Bandets siste gjennomført gode skive, anført av kjenningene ”Fat Bottomed Girls” og ”Bicycle Race”, men man finner også fine saker som ”Let Me Entertain You”, ”Dreamer’s Ball” og ”Mustapha” blant skivas noe variable, men dog ennå fullt ut brukbare innholdsliste. Skuldrene virker et snepp lavere enn på ”News”, og det synes å herske en litt større kreativ ro, uten at det dog gir utslag i de absolutte høydarene, annet enn kanskje et unntak for de to førstnevnte sporene. Selv med bandets karakteristika intakt var fokuset nå mer direkte låtorientert, og de storslåtte, episke og konglomeratiske verkene ble færre, noe som i sin tur vred fokuset mer over på Mercury som frontmann. Selve bandet ble nå satt mer i skyggen, og på denne måten gis et lite forvarsel om neste tiårs noe (kremt) skeivere bandbalanse. Originalvinylen ble for øvrig levert med trolig tidenes mest smakløse poster; et herlig bilde av en haug bredbakede nakne kvinnelige syklister på startstreken.
5. ”A Day at the Races” (1976)
Fram til da hadde bandet hatt en eventyrlig stigning fra plate til plate, men et sted måtte dog toppen nås, og til tross for at ”Races” på mange måter kan regnes i sammenheng med”A Night at the Opera”, føles den samtidig litt som en samling av avvist materiale herfra. Joda, låter som rockeren ”Tie Your Mother Down”, melankolske ”You Take My Breath Away” og lekre ”Millionaire Waltz” kunne lett sklidd inn i forgjengerens magi, men ellers holder ikke idéene helt den samme ultrastandarden som der. Stil og formel endres ikke vesentlig, men det kan trolig ha vært utslagsgivende at bandet valgte å ta over produsentrollen Roy Thomas Baker til da hadde hatt for dem. Like fullt et strålende stykke rock i utvidet begrep på et skyhøyt nivå som kan klå de aller, aller fleste – et nivå heller ikke de selv igjen noen gang skulle klare å matche.
4. ”Queen” (1973)
Boblende av ungdommelig pågangsmot og preget av noe utålmodig overtenking til tross; kvartettens debut sår resolutt og ganske kontant kimen til kommende storhet. Sound og uttrykk er ganske mye hardere enn hva som skulle komme, og dette er på mange måter et normalt resultat av et ungt og sultent band som leverer et live-sett i studio. Låtene er gode, om enn tidvis noe umodne i form og litt spredt søkende i uttrykk – noe som såklart er lett å analysere med 20/20-blikk i ettertid. De beste stundene er foreløpig hardrockpreget, som tunge ”Son and Daughter”, og de får samtidig også mye godt ut av progtaktene i f.eks. ”My Fairy King” og ”Great King Rat”, mens andre igjen foreløpig faller litt mer igjennom i bandets identitetssøken. En ting er i alle fall sikkert; Queen gikk hardt inn uten sikkerhetsnett og med en herlig cocky attitude, og dette var en god nok start i massevis på en vanvittig sonisk reise framover.
3. ”Queen II” (1974)
Episk, helstøpt og på mange måter en naturlig utvikling fra debutens inviterende, men noe virrende prog-/hardrockformel. Bandets form og retning synes sikrere, og korarrangementer og kvintessens begynner å anta den skikkelsen man kjenner så godt fra seinere. Parallelt synes nå også bassist John Deacon å finne nøkkelen til grunnmurens diskrete utsmykning. Låtene er gjennomgående knallsterke og danner videre en høyt opphøyd enhet, men de har ennå ikke helt på plass den kommende X-faktoren, selv om denne på alle måter føles langt mer helhetlig enn debuten. Hvem med fungerende ører kan motstå toppspor som ”Father to Son”, ”Ogre Battle” og ”March of the Black Queen”?? I alle fall ikke jeg. Dette er vel Queen-albumet med høyest progrockfaktor og første skiva i bandets gulltrilogi som pulveriserer det aller meste!
2. ”Sheer Heart Attack” (1974)
Småfåglarna må vite hvordan de fikk det til, men allerede seinere samme år kom tredje skive, og kreativiteten formelig bobler og koker. Ikke langt – om i det hele tatt noe i det hele tatt – bak toppen bryter de nå litt med den da foregående progrocken og lar sin eksperimentelle eklektikk få full bredde. Det flørtes med både nyorleanske toner i ”Leroy Brown” og kjapp hardrock; ”Stone Cold Crazy” er nærmest som proto-speed metal å regne, og både ”Now I’m Here” og ”Brighton Rock” er rykende og knalltøff hardrock/metal med dronningkrone. Sistnevnte drar også Mays herlige, ekkobaserte gitarsolo inn i studioformatet. Videre blandes det inn alle mulige inspirasjoner og stilmessige uttrykk – og alt funker som ei kule! De syntes totalt ute av stand til å trå feil på denne tida og ble bare bedre og bedre. Taylor synger en av sine tøffeste, groovy ”Tenement Funster”, May er helt på topp i ”Flick of the Wrist”, Deacon smakfullt i bånn hele veien og Mercury mesterlig ’all over the place’. Rein tonekunst tvers igjennom denne skiva!
1. ”A Night at the Opera” (1975)
Noen skiver har et kvalitetsnivå av et helt annet univers enn det aller meste annet, og dette er en av de ytterst få der absolutt alt sitter ett hundrede prosent. Alle kjenner fantastiske ”Bohemian Rhapsody”, men ikke fullt like mange er kjent med hvor enormt godt også resten av denne skiva gjør for kropp og sjel, og alle verdens mennesker bør kunne finne noe av interesse. Her finnes alt; fra hardrock i ”Sweet Lady” til barbershop som ”Lazing on a Sunny Afternoon”, nydelige ”Love of my Life” og i mine ører kanskje ’verdens beste låt’, ”The Prophet’s Song’, som med sine vanvittige kor-loops, der Mercury gjør sin vokale variant av Mays tidligere nevnte ekkosolo, knuser all motstand. Alt herlig lekent servert i en fortryllende blanding av fantasifulle arrangementer framført av et i alle ledd gjennomført dyktig band – og kun dem. Dette er meget mulig verdens beste LP.
Det er sjelden at et bands katalog spriker så voldsomt både i kvalitet og i stil&uttrykk som tilfelle er med Queen. ’Best i verden’ på sitt beste – patetisk sonisk søppel på sitt aller verste. For den som vil få litt mer snøring på hvor fantastisk gode de en gang var som band, vil jeg anbefale en runde eller ti med ”Queen Live at the Rainbow ’74”, utgitt 2014, hvilket gir en dimensjon som ikke framkommer av ovenstående. Vel bekomme.