15.-17.august 2019
Forrige helg fant den årlige Pstereo-festivalen sted. I alltid like hyggelige omgivelser gikk det – tradisjonen tro – slag i slag, fra torsdag til lørdag, med blant annet Testament, Kvelertak, Ricochets og The Hives på programmet. Norway Rock hadde selvsagt representanter på plass. Nedenfor følger redaksjonens betraktninger omkring det som for dennes del ble festivalens høydepunkter.
Tekst: Bjørn David Dolmen og Geir Venom Larzen
Foto: Kjell Roger Solstad
Flere hadde møtt opp for å se Kvelertak (5/6). Bandet – som gjestet festivalen for tredje gang siden debutalbumet i 2011 – har nemlig fått internasjonal anerkjennelse. Mange minutter skulle heller ikke passere før området foran hovedsecenen var dekt. Mye skyldes nok lyden, hvis nivå og kvalitet påkalte oppmerksomhet helt til Kalles vinbar, men den nylig engasjerte Ivar Nikolaisen fikk også samtlige fremmøtte til å bli stående. Kvelertak har alltid vært en tight enhet som vet å forene hardcore og metall, og som verken griper til pinsomme klisjéer eller fremstår ufrivillig ironiske. Nikolaisens artistiske identitet er imidlertid det som per i dag stiller bandet i relieff, iallfall heromlands. Nikolaisens stemme fungerer yppelig i konsteksten av låtene, både de nye og de eldre, og hans scenepersonlighet er direkte fengslende.
Fredagens headliner-plass var tildelt svenske The Hives (3/6), et band som for noen år siden var et omdiskutert internasjonalt fenomen, men som i 2019 er mindre aktuelle. The Hives skal ha for å snakke med store bokstaver, presentere godt håndverk og underholde, men i det store og hele faller det sammen i en stiv syntese av brukbar punk og durstemt, klinisk rock & roll. Det er fint på marinen når mørket faller på. Da har man alltid med et takknemlig publikum å gjøre. Alikevel stod vi med en følelse av at The Hives talte til et publikum som talte til hverandre, uten å være trollbundet av budskapet fra scenen.
Omsider ble det trøndernes tur til å oppleve tredjegangs-gjenforente Ricochets (5/6), etter nøyaktig én dekades inaktivitet. Siden 2009 har medlemmene tjenstgjort i band som Navigators, My Midnight Creeps og Hello Goodbye, men trass i et sterkt andrefonogram fra Navigators har ingen av eksternsyslene tålt sammenligning med Ricochets – de sogner til den absolutte elite av norske 2000-tallsensenbler, hvis tre album rettmessig nyter kult- og kritikeryndlingsstatus. Initiator og originalgitarist Alexander Kloster-Jensen glimrer med sitt fravær i dagens sammenslutning, men har etter sigende velsignet Fredrik Gretlands plass i besetningen.
I første omgang gjør Ricochets festivaljobber – hittil har jeg ikke påstøtt én lastefull presseomtale av bandets sommerlige sceneeskapader, og sitrer av barnlig forventning idet bandet møter Pstereo-publikummet med ”I Know You’re Gonna Leave Me” fra milepælen ”The Ghost Of Our Love”. Låten, muligens min Ricochets-favoritt, intonerer med et instrumentelt sakralstrekk, innen vokalist og låtskriver Trond Andreassen løper ut på podiet. I den neste timen holder bandet sublimert andakt av patosfylt, rockeattakkerende urbantristesse. Repertoaret leser som en hit-parade, hvor kanskje særlig nevnte åpningsdrønn, fyrige ”Bad Shape” og seige ”Slo-Mo Suicide” bringer hjem baconsvoret. Tangentvirtuose Sven Poppe og Fredrik Gretland legitimerer ytterligere konstellasjonens eksistens; sporadisk fremstår bandet som en eiendommelig smeltedigel av The Doors, AC/DC og 60-åras smørsangere. Ricochets er i det hele tatt så uforskammet bra, at de behøves i europeisk rockeflora, og mest imponerende er sjefen sjøl, Trond Andreassen, som ikke bare komponerer disse melodiene, og blåser munnspill med fanden i hælene, men sågar synger råere enn alle andre sangere av samme generasjon. Hadde bandet oppført halvannen time lang konsert, ville jeg glatt trillet dem terningkast seks. Måtte dette vare!
Thrashmetall-legendene i Testament (4/6) hadde av ukjente grunner blitt tildelt 18.00-konserten på festivalens Elvescene. Bandet, som i henhold til salgstall, betydning og rennomé befant seg forbausende langt nede på plakaten, måtte også gjøre anslag foran en halvfull gressmatte. I profesjonalitetens navn lot de imidlertid som ingenting, og gradvis ble området fylt med folk, halvlitere og innpåslitne veps. Hva Testament angår har undertegnede få kritiske bemerkninger; det måtte i så fall være repertoaret, men drøye sytti minutter er også så alt for lite når bandets katalog spenner over trettito år. Det som kom i veien for en fullgod opplevelse var lydbildet, som lugget fra første til siste takt. Allikevel var det gøy å se Testament bringe autentisk thrashmetall til Trondheim. Velkommen tilbake.
At Pstereo er en hyggelig og velorganisert festival har det aldri vært noen tvil om. Det er derfor fint å vite at festivalen fremholder. Pstereo 2020 er lagt til 21. og 22. august.