Presence | Masters & Following

Black Widow Records

Allerede ved første øyekast på biografien til italienske Presence var knivsliperiet mitt i full gang. Jeg er så lei av klassisk skolerte gitarvirtuoser som hyrer inn kvinnelige messosopraner til møkkabandet sitt at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne en gang. Det må da være nok med sånne band nå? Vær så snill og finn på noe nytt – her skal det slaktes.

Men lite visste jeg at de faktisk skiller seg ut fra mengden. Faktisk har jeg aldri hørt et lignende band som jeg kan komme på, men er det bra? Overhodet ikke. Låtmaterialet er helt fullstendig bort i tak og vegger – jeg har stor tro på at John Petrucci promper lyder med større musikalsk kvalitet enn hva som her presenteres, bandet henger ikke sammen for fem flate øre, og produksjonen – eller fraværet av rettere sagt – består utelukkende av en kakofoni av lyder som alle kjemper om oppmerksomheten anført av en overivrig fuzzbass så til de grader i front av lydbildet at trommene til tider overdøves og jeg innbiller meg at de faktisk har en forsterker som går til 11. Dynamikk? Nei, sånt driver vi ikke med.

Jeg tror aldri jeg har hørt en verre form for lyd i hele mitt liv, «Masters & Following» er rett og slett soundtracket til mitt aller verste mareritt. Kunne det ha gått under fanen «samtidsmusikk» kanskje? Jeg vet ikke, og jeg bryr meg ikke.

0/6 | Sven O. Skulbørstad

Utgivelsesdato: 28.10.2016