Pogo Pops + Thom Hell + The Violent Years @ Parkteatret, Oslo

Torsdag 22. februar 2018

Våre yndlingsbergensere i Pogo Pops har blitt skikkelige Oslovenner det siste året. Dette var deres tredje konsert i hovedstaden på under ett år, og det er nok også forklaringen på at det ikke var flere enn et par hundre sjeler inne på Parkteatret denne iskalde torsdagskvelden. (Det, og at det var iskaldt. Og torsdag!)

Men de hadde også med seg et par gjester, Mandalsbandet The Violent Years som er ute med sin andre skive i disse dager, «i Blame You And You Blame Me». De tuslet på scenen til øredøvende stillhet fra den håndfull publikummere som hadde dukket opp tidlig, og hadde en snau halvtime på seg til å overbevise oss om at de hadde noe å fare med. Og det gjorde de. Til tross for at jeg ikke hadde hørt en eneste låt fra disse folkene før, så var det en fin overraskelse. Forestill deg en kombinasjon av Nick Cave og 16 Horsepower, så er The Violent Years sånn noenlunde plassert i det musikalske landskapet, og den banjodominerte «Cocoon» var et høydepunkt. Synd med oppmøtet, og dette ble forhåpentligvis ikke bandets karrieremessige høydepunkt – det er jeg trygg på at de fortsatt har foran seg. 4/6

Thom Hell har undertegnede heller ikke noe forhold til, tross høy profil i forbindelse med «Hver Gang Vi Møtes» for tre år siden – med ordet Hell i artistnavnet kunne man nesten forvente at han musikalsk lå nærmere Dimmu Borgir enn navnebror Thomas Dybdahl, men sånn er det altså ikke – han er mer en Americana-inspirert singer/songwriter. På scenen er han mer keitete trailersjåfør enn Mick Jagger, men gud bedre for en herlig stemme denne mannen har. Et par overraskelser fikk jeg meg da han gikk på – en ting var at backingbandet var The Love Connection bestående av bl.a. Pogo Pops-sjefen Frank Hammersland på bass og Marte Wulff på kor, og at dette bandet ikke har spilt sammen siden 2006. Det andre var de countryaktige åpningslåtene, komplett med steel-gitar, som fikk meg til å frykte at dette kom til å bli en fryktelig slitsom time. Heldigvis tok det seg voldsomt opp etter hvert, og spesielt duetten «So You’re Leaving» mellom ex-kjærestene Thom og Marte var gåsehudfremkallende. Lyden var glimrende, og vokalharmoniene satt som en kule med trioen Hell/Wulff/Hammersland – og vi noterer oss at godeste Hammersland spiller vesentlig mer intrikat og finurlig når han ikke trenger å fokusere på hovedvokalen, som i Pogo Pops. Avsluttende «Moving Slow» er sikkert nærmere ti minutter, men var også høyst overbevisende. Tror jaggu jeg må sjekke ut skivene til denne beskjedne sørlendingen – han har noen virkelig fine låter, innser man. 4/6

Men det var Pogo Pops som hadde dratt meg til Parkteatret denne kvelden. De ga ut en glimrende skive i fjor, «Love Is The Greatest Compass», de har et veritabelt arsenal av melodiske pop-perler å ta av, og har vist seg som et sjarmerende og kompetent liveband til tross for at de kun er en trio. Foruten Hammersland, består bandet av Viggo Kruger på gitar og Nicolai Hamre på slagverk og koringer. Sørlendingene i publikum trakk seg litt lengre bak i lokalet, og skarre-R’ene var brått desto mer dominerende i front. Men hva i svarte var det som skjedde med lyden etter at Thom Hell gikk av scenen!?! Plutselig var det slengt et tykt vått teppe over lydbildet, hvor gitar og trommer fullstendig overdøvet vokalen, og det hørtes ut som om Hammersland sang via satelittelefon fra Himalaya. (Og vi sto på akkurat samme sted i lokalet som da Thom Hell spilte.) Hadde man ikke kjent og elsket disse låtene fra før, hadde man ikke hatt stort utbytte av konserten den første halvtimen i hvert fall, før det bedret seg litt lydmessig. Vårt kvinnelige selskap var for pokker klar for å gå hjem halvveis i konserten! At sliting av gitarstreng og påfølgende stemming førte til avbrudd i konsertens flyt, får vi heller akseptere, spesielt når Hammersland/Hamre drar igang noen strofer av Thin Lizzys «Dancing In The Moonlight» mens gitarproblemene håndteres. Setlista skal vi ikke klage på, en fin miks av nyere låter og gamle klassikere som «My Mind Explodes», «Jennifer Peach», «Man Inside My Head», «Scooter Girl» og avsluttende «Crash», som jeg rangerer som en av de beste norske poplåtene gjennom tidene. (Kan jeg ønske meg «Alligators» tilbake på setlista til kommende konserter, gutter?) Bandet leverte som alltid, jeg er like stor fan av Pogo Pops i dag som jeg var i forrige uke, men den ullne lyden gjorde dessverre at vi ikke fikk det ønskede og forventede musikalske utbyttet av akkurat denne konserten. Men sett opp en ny Oslokonsert i løpet av året, og jeg stiller gjerne opp en gang til. 3,5/6

Geir Amundsen

Foto: Anne-Marie Forker