Placebo

Etter fire års opphold er Placebo tilbake med en ny og strålende skive med tittelen “Loud Like Love”. Det finnes vel neppe et bedre påskudd for å ta en passiar med bandets vokalist og frontmann Brian Molko på et hotell i Berlin, hvor vi skålte i rødvin, kjørte quizz, oppsummerte karrieren så langt og snakket om alt fra Kambodsja til David Bowie.

Tekst & Livefoto Geir Amundsen

– Placebo er virkelig i det multinasjonale hjørnet for tiden. Her sitter du på et hotell i Berlin og snakker med en norsk journalist om Placebo, et London-basert band uten en eneste engelskmann i rekkene.
– Hehe, ja, det kan du si. Vår trommis Steve Forrest er fra California, mens bassist Stefan Olsdal er fra Sverige.
– Og du er fra…?
– Haha, hvor tror du jeg er i fra?
– Veldig usikker! Jeg har lest at du er skotsk, at du er engelsk, og på Wikipedia påstås det at du er fra Luxembourg. Kjært barn har mange nasjonaliteter.
– Tja, det nærmeste til sannheten blir nok å kalle meg skotsk, det er ihvertfall det jeg svarer når noen spør. Min mor er skotsk, og min far er halvt fransk og halvt italiensk. Jeg er født i Belgia og gikk på skole i Luxembourg og i Libanon, men vokste stort sett opp i Dundee i Skottland.
– Så Molko er et fransk navn?
– Ja, det er fransk. Så jeg er en skikkelig blandingsrase, kan du si.

– Men nok om deg! La oss prate litt om den nye skiva “Loud Like Love”, som jeg har lyttet på de siste dagene – og den er helt knall. Det er ikke et eneste døllt spor på skiva.
– Wow! Utrolig kult å høre, jeg har nesten ikke fått noen profesjonelle tilbakemeldinger enda, siden det fortsatt er over to måneder til den blir utgitt, i midten av september. Og det at det ikke er noen svake låter på skiva, er akkurat det som var meningen fra vi begynte å jobbe med den. Vi ville lage en skive som ikke ble for langdryg, og hvor hver eneste tone har sitt formål. Alle låtene skulle være optimale, var vi ikke 100% fornøyde ble de kassert.
– Det er over fire år siden dere kom med “Battle For The Sun” – hva har oppholdt dere?
– Joda, det er fire år siden utgivelsen av “Battle For The Sun”, men deretter turnerte vi i to år. Og så var det på tide å få litt fritid, møte venner og familie, få litt livserfaring og andre opplevelser, – ellers har man ingenting å skrive om. Så begynner man å skrive nye låter, og bruker månedsvis i studio på å spille de inn – og nå sitter vi her i Berlin og gjør intervjuer for å promotere skiva. Jeg føler ikke at vi har kastet bort tiden – av de siste fire årene har vi jobbet i minst tre av de.
– Og vi skal ikke glemme at dere ga ut en EP med fem nye låter i fjor høst også.
– Ja, det stemmer, en EP ved navn “B3”.
– Det var da en nærmest ubemerket utgivelse – jeg var ikke klar over dens eksistens før i forrige uke, og jeg har fulgt Placebo som enn sulten hund i 15 år.
– Som en sulten hund?!? Haha! Den EPen ble hovedsakelig utgitt for å gi Placebofansen litt ny musikk, for å stagge appetitten deres mens vi jobbet med den nye skiva. Vi visste at vi kom til å bruke lang tid på skiva, for å gjøre den så bra som mulig, og ville gi fansen en liten forrett så lenge.
– Det er et par fantastiske låter på den – jeg er spesielt glad i “I.K.W.Y.L.”. Står det akronymet for “I Know Where You Live”? 
– Ja, riktig! Takk takk!
– Klassisk creepy Placebo!
– Den har en ganske truende tone, ja. Det var det litt faretruende aspektet vi prøvde å oppnå, og det føler jeg at vi lyktes bra med. Man får en litt urovekkende følelse av å høre på den.

– Dere har skiftet produsent for hver gang dere har lagd en ny skive. Med unntak av fra EPen “B3” og til “Loud Like Love”.
– Ja, vi har kanskje det? Det er ikke noe vi bevisst har bestemt oss for på forhånd, men vi liker jo å eksperimentere, og ønsker ikke å gjenta oss selv.
– Er det for å fornye bandet, og få et nytt perspektiv på låtene?
– Hver nye skive er en reaksjon på hvordan forgjengeren låt. Så det er en av mange grunner. Denne gangen fikk vi en varm anbefaling fra noen venner av oss i et belgisk band ved navn dEUS. De hadde akkurat spilt inn en ny skive med Adam Noble som produsent, og plateselskapet vårt ville at vi skulle gå i studio og lage en singel først. Så da fikk vi testet ham ut. Det funket så bra, og kreativiteten flommet, at vi endte opp med å lage en hel EP med nye låter. Og vi stoppet ikke med det heller – plutselig var vi godt i gang med å lage den nye skiva, nærmest ved en tilfeldighet, fordi vi trivdes – og jobbet – såpass godt med hverandre. Så da var det nærmest en selvfølge å be ham produsere den også.
– Har han hjulpet dere med å implementere den nye teknologien innenfor musikken også?
– Hmmm… hva mener du?
– Det er et distinkt annerledes lydbilde her, med mer programmering og synth, enn det var på de første skivene deres.
– Jesus, ja. På debutskiva er det jo hovedsakelig trommer, bass og gitar, vi hadde ikke annet på 90-tallet, vi var ikke kjent med programmering eller at vi kunne bruke computere. Det oppdaget vi til en viss grad på andreskiva. Men for å være helt ærlig, på det teknologiske var det ikke så mye som endret seg i studio før vi begynte på denne skiva, hvor vi koste oss med å bruke iPadene våre som instrumenter.
– Jaha??
– Ja, vi lastet ned diverse applikasjoner som vi ikke visste hvordan vi skulle bruke, koblet de opp til miksebordet og lekte oss som småunger – gned oss i hendene og testet ut de ulike lydene. Så det er nok det største skrittet fremover vi har tatt på det teknologiske på mange, mange år!

– Jeg bet meg spesielt merke i starten på “Exit Wounds”, som er bare vokal og programmering.
– Ja, riktig – det er første gang vi prøver oss på noe slikt.
– Hvordan vil du beskrive “Loud Like Love” for fansen, kontra forgjengerne “Battle For The Sun” og “Meds”?
– “Meds” er en en veldig klaustrofobisk, narkotisk, monokromatisk skive. “Battle For The Sun” var en avstikker for oss, musikalsk sett. Der viste vi et bredere spekter, kanskje til og med et mer amerikansk lydbilde. “Loud Like Love” er mye mer eklektisk, med dypere teksturer og flere lag. Her er det mye mer piano og gammeldagse synthesizere enn vi har brukt før.
– Men det er fortsatt erketypisk Placebo. Man vet hvem dette er med en gang man hører låtene.
– Du hører det på grunn av stemmen min! Men jeg håper jo at alle album er forskjellige og gir deg en ulik opplevelse, at vi ikke gjentar oss selv. Men joda, med en gang jeg åpner munnen, så er vi lett gjenkjennelige. Men jeg ser ikke på det som noe udelt negativt.
– Nei, og slik var det overhodet ikke ment. Jeg synes Placebo har sin egen identitet musikalsk, ikke bare på grunn av stemmen din. Dere har ofte denne melankolske atmosfæriske stemningen i låtene deres, som svært få band gjør dere etter.
– Ja, det er sant. Melankolien går igjennom mange av låtene våre som en rød tråd. Kanskje i mindre grad på “Battle For The Sun” enn på de andre skivene, men jeg skjønner hva du mener. Den er tilbake for fullt på “Loud Like Love”. Selve platetittelen er i seg selv ganske misledende. Noen folk vil kanskje se på coveret og tenke ‘Åh nei, Placebo har lagd en skive med kjærlighetslåter!’ Men det er mye mørke der – det er definitivt ikke et knippe kjærlighetsviser!
– Tittellåta er noe av det lystigste jeg har hørt fra Placebo – dere har ikke lagd mange låter som går i dur.
– Joda! Den er oppløftende, og er en feiring av vennskap og samhold. Og den er det mest positive øyeblikket på skiva, for det blir fort mørkt etter den.

– Er det et lyrisk konsept på denne skiva? Du har tidligere sagt at “Meds” handlet mye om alkohol og rusmidler, mens “Battle For The Sun” handler om å velge livet og å komme ut av mørket. Hva med denne?
– Vel. Ikke bevisst. Men etterhvert som låtene ble til, så vi at det var en rød tråd igjennom mange av de, og det er grunnen til at vi har kalt den “Loud Like Love”. Jeg ser den mer som en samling av ti noveller. Det er mange småhistorier som alle handler om kjærlighet, men fra ti forskjellige vinklinger. Og når man bruker det ordet, ser folk vanligvis for seg noe som er veldig lett og lyst og positivt. Men jeg er ikke nødvendigvis enig i det. Kjærligheten er ofte brutal. Den er ofte voldelig og besettende. Og får man ikke kjærlighet, så kan det være utrolig ødeleggende for et menneske. Så vi ville utforske alle disse temaene – eller aspektene av samme tema – på denne skiva.
– Tidligere skrev dere stort sett om sex og dop – er du i ferd med å bli voksen?
– Hmmm, tja. Forhåpentligvis har vi fått et litt videre spekter på vårt syn på livet. Jeg håper ikke jeg er blitt for voksen i hvertfall!


Brian Molko på Sentrum Scene.

– Så hvilken låt på “Loud Like Love” er du mest stolt av?
– Vi prøver hver eneste gang å skrive en låt som fanger intensiteten i dette bandet, og jeg vet ikke om vi noensinne har klart det. Men jeg føler at den siste låta på skiva, “Bosco”, er et karrieredefinerende øyeblikk for oss. Den fungerer utenfor Placebo-konteksten. Den kan eksistere i sin egen verden. Jeg er ekstremt stolt av den, både av musikken og av den sårbare historien den forteller.
– Hva skal tittelen “Bosco” bety?
– Den er bevisst tvetydig. Og slik liker vi det. Det kan være navnet på en person, eller et sted, eller på en vin kanskje? For meg er det bare navnet på låta.
– For min del er det foreløbig “Hold On To Me” som sytikker seg ut som favoritten – men det kan endre seg.
– Åh? Jøss. Du er den første som har dratt frem den. Fantastisk. Det er jeg meget fornøyd med å høre!
– Så skiva kommer i september – når begynner dere turneen?
– Vi skal spille en del festivaler i Asia i august, men vår Europaturne begynner i november.
– Og da ses vi i Oslo den 3. desember.
– Det gjør vi! Gleder meg!
– I like måte. Apropos Asia – jeg må spørre. Et av mine favorittsteder her på jord er tempelkomplekset Angkor Wat i Kambodsja. Og dere spilte en konsert inne på dette hellige tempelområdet i 2008, som første rockeband noensinne. Hvordan i all verden kom det i stand?
– Du har vært der, skjønner jeg?
– Opptil flere ganger!
– Er det ikke verdens mest fantastiske og spirituelle sted!? Virkelig ett av verdens store underverker! (Og så sporer vi av i et kvarters panegyrisk mimring om dette magiske stedet og landet generelt.) Men jo – vi ble invitert til å spille der av en veldedighetsorganisasjon som heter MTV Exit, som setter søkelyset på menneskehandel og prostitusjon. Dette er en organisasjon som vi fortsatt sponser og støtter så mye vi kan. Hvert eneste år er det rundt 2,5 millioner mennesker som blir solgt som slaver – til sexindustrien eller som arbeidere. Og jeg tror ikke folk generelt er klar over dette, at mennesker fortsatt blir kjøpt og solgt som gjenstander på det svarte markedet. Unge mennesker i Asia, øst-Europa og latin-Amerika er spesielt utsatt. MTV Exit jobber spesielt i disse områdene med å gjøre folk oppmerksomme på hva som skjer, og samler inn penger til sentere og boliger hvor ofrene for menneskehandelen kan søke tilflukt. Dette er noe vi i bandet er lidenskapelig opptatt av, så vi hoppet på sjansen til å bidra da vi hørte at MTV Exit skulle arrangere en støttekonsert inne på Angkor Wat.
– Flott tiltak! Hvor på området spilte dere? Det ser ut til å være mellom broen og hovedtempelet?
– Riktig, på den store åpne plassen foran hovedtempelet.
– Vil den konserten noensinne bli utgitt på CD eller DVD?
– Den er tilgjengelig på iTunes, faktisk.
– Ja, men ikke i fysisk format.
– Nei, ikke pr i dag. Vi filmet konserten også, med en dokumentar om Kambodsja og våre opplevelser der, og om menneskehandelen – den kan du se på youtube.

– Tilbake til årets turne. Kommer dere til å turnere som en trio, eller har dere med ekstra musikere denne gang?
– Nei, vi har ikke turnert som en trio siden 1998, tror jeg. I år blir vi seks stykker på scenen. Meg selv, Stefan og Steve pluss en ekstra gitarist, en på bass og keyboards, og en på keyboards og fiolin.
– Mange av fansen ser Placebo som Brian Molko pluss et par backingmusikere på bass og trommer, men man skal vel ikke undervurdere Stefans kreative bidrag.
– Nei, definitivt ikke! Placebo er i høyeste grad et likeverdig partnerskap mellom meg og Stefan. Han er så utrolig mye mer enn bare bassist. Selv om jeg er ansvarlig for tekstene, har han og jeg sammen skrevet musikken til nesten samtlige låter. Selv om jeg kanskje skriver en låt på kassegitar hjemme, ender den aldri opp på skive før den er blitt grundig Stefanisert. Og han er en multiinstrumentalist som spiller  så mye mer enn bare bass på scenen.
– Og hvordan går det med deres ‘nye’ trommis som nå har spilt med dere i fem år? Bidrar han?
– Fin fyr! Steve er ikke så ny lenger, men han passer fint inn og står ansvarlig for det rytmiske, for trommedelene under innspillingene.

– Finnes den kvintessensielle Placebo-låten som dere aldri kan kutte fra setlista?
– Jeg vet ærlig talt ikke, jeg tror ikke vi har noen hellige kuer. Det er ingen av våre hits som ikke har blitt droppa fra setlista en eller flere ganger. Jeg vil tippe at “Every You Every Me” er den vi har spilt oftest, den tror jeg stort sett har vært i setlista konstant siden 1998.
– Skal vi se her… Joda, det stemmer, “Every You Every Me” er den låta dere har spilt suverent oftest.
– Fantastisk! Så jeg svarte riktig på spørsmålet!? Har du flere spørsmål i Placebo-quizen?
– Klart. Hvilken låt har dere spilt nest flest ganger på konsertene deres?
– Oj. De mest populære er nok vår versjon av “Running Up That Hill” , “Pure Morning”  og “Nancy Boy”. Så en av de, kanskje?
– Skivebom! “Special K” er deres nest mest spilte låt, med “Taste In Men” hakk i hæl på tredjeplass.
– Ah! Selvsagt, når du sier det. Hvor i all verden finner du denne statistikken?
– Det er en nettside som heter setlist.fm, hvor du finner all verdens setlister med all verdens band.
– Herregud. Sitter det en eller annen tulling et sted og journalfører alt dette?
– Nei, hvem som helst kan gå inn og legge inn setlista på en konsert du har vært på. Setlistenes wikipedia. Du, jeg må spørre til slutt – dere ga ut en versjon av tittelsporet fra “Without You I’m Nothing” som en duett med David Bowie. Hvordan fikk dere den storfisken på kroken?
– David hadde alltid støttet oss, og vi hadde allerede turnert med ham på det tidspunktet. Første gang vi spilte sammen med ham var faktisk før vi hadde gitt ut vår første skive! Han hadde bare hørt en demo, men inviterte oss til å være support for ham på flere konserter i Italia og Frankrike på hans “Outside”-turne, og vi spilte på feiringen av 50-årsdagen hans på Madison Square Garden i 1997.
– Grei start for et nytt ungt band.
– Ikke sant? Men en dag i 1999, flere måneder etter at vi hadde gitt ut “Without You I’m Nothing”, så ringer telefonen. Og det var David, som forteller meg hvor mye han elsker tittellåta på “Without You I’m Nothing”, og lurte på om det var greit at han spilte inn sin egen versjon av den.
– Så det var hans ide, ikke deres?
– Absolutt! Jeg var, og er fortsatt, utrolig stolt over den låta, og vi hadde enda ikke gitt den ut som singel selv, og det endte istedet med at vi spilte inn en ny versjon, med David, og ga den ut som Placebo featuring David Bowie.
– Utrolig kult! Noen avsluttende ord til fansen i Norge?
– Vi burde være varme i trøya når vi ankommer Norge i desember, og skal levere den beste konserten vi er i stand til! Vi gleder oss til å spille i Norge igjen!