Da Pixies besøkte Oslo under turnéen i anlending deres syvende album “Beneath The Eyrie” fikk vi en samtale med gitarist Joey Santiago på backstagen til Sentrum Scene angående ny skive, manglende setlister og ikke minst: Å berøre Angus Young.
Tekst: Anne-Marie Forker/Sven O. Skulbørstad
Foto: Travis Shinn og Anne-Marie Forker
– Det er lett å høre hvor inspirasjonen til flere gitarister kommer i fra, men ikke lett å identifisere din. Har du noen?
– Jeg har inspirasjoner, men også respekt for de ved å la de være i fred. Jeg prøver bare å komme opp med noe annerledes, akkurat som de gjorde. Hendrix var jo enestående, hvor i alle dager fikk han inspirasjon ifra? Alle disse gitaristene respekterer hverandre og etterhvert finner man et hjørne som er ditt eget.
– Ingen poeng i å gjøre noe som allerede er gjort.
– Helt riktig! Det er enhver artist sin jobb.
– Din første konsert var AC/DC, hva husker du ifra det?
– Bon Scott hadde akkurat dødd og det var ikke fullt husker jeg. Jeg tok sykkelen tidlig til arenaen for å prøve å møte Angus Young men ble jaget bort av en av crewet. Etter konserten ringte det voldsomt i ørene mine, noe jeg likte veldig godt. Jeg husker jeg tenkte “Hva er dette? Dette er kult!”. Konserten var fantastisk og jeg visste allerede da at jeg ville gjøre det samme.
– Hva syntes du om Angus Young?
– Hans bevegelser var spinnville! Han hadde allerede da skolegutt-kostymet på og Brian Johnson hadde ham på skuldrene mens de løp ut blant publikum. Heldigvis kom de forbi meg så jeg fikk tatt på selveste Angus, så jeg jagde ham ikke.
– Hva var grunnen til at dere spilte inn “Beneath The Eyrie” i en kirke?
– Vi valgte aldri en kirke selv, det var folk som gjorde den jobben for oss. Produsenten og manageren vår var bare tilfeldigvis i en kirke, og før vi visste hva slags lokale de hadde ordnet for oss hørte vi hvordan det sto til med utstyr – som finnes det en API tilstede? Har de gamle kompressorer der? Hvordan type rom er det? Å faen, det er en kirke! Jaja, dette gjør vi!
– Akustikken må ha vært ganske bra?
– Den var meget bra.
– Skiva har et mørkt og gotisk element, var det tilsiktet?
– Charles (Thompson, bedre kjent som Francis Black – journ.anm) hadde en gitar med en tann på hodet. Den så skikkelig gotisk ut og var helsvart. Men jeg tror at atmosfæren skapes av hvordan man ter seg. I en statsbygning for eksempel får man en alvorlig følelse over seg, og blir litt satt ut av å være inne i en. Bare trappene kan virke uoverkommelige der vinkelen og antall trappetrinn avgjør hvordan man går. Det kan virke skremmende. Men hvis man går inn i en kirke blir man avslappet. Atmosfæren vi befinner oss i gjør mye for psyken, så jeg vil tro at det var kirken som gjorde hovedjobben – i tillegg til at trærne utenfor var døde og det var konstant grått og tåkete.
– Høres vidunderlig ut!
– Ja, alt rundt oss var dødt og kaldt. Det hadde mye å si for hvordan plata låter.
– I gamle dager hadde dere ikke musikkvideoer, men nå har du fått vist noen strålende skuespiller-egenskaper som sjåfør i videoen til “On Graveyard Hill”. Hvordan var opplevelsen?
– Haha! Vi måtte alle være tilstede i videoen. Regissøren ga oss en storyline og vi stolte på han. Man bør aldri gjøre noe halvveis, men heller gå “all in”. Jeg var veldig nervøs, men min datter ga meg kloke ord og råd i forkant – som at det er langt flauere å ikke gjøre det. Hun har vært en stand-in under noen skuespill på skolen og mener det er mindre flaut hvis man gir alt. Det er bare en karakter, hvem bryr seg om deg? Skal du være en skummel sjåfør, vær en skummel sjåfør.
– Smart unge, jeg skjønner hvor hun har arvet skuespillertalentet ifra.
– Haha! Ja, hun er veldig smart.
– Hva tiltrakk deg til Les Paul-gitaren du brukte på “Come On Pilgrim” og “Surfer Rosa”?
– Charles spilte på en telecaster, og den eneste tingen som passer til det er Les Paul. Har man to telecastere både ser man og høres ut som et countryband. Les Paul-lyden er tykk og fin med masse klang, og telecasteren er derfor bedre egnet som rytmegitar. Les Paul-klang for alltid!
– Da var du bevisst på hvordan din lyd ville fungere til Charles sin?
– Det handler egentlig kun om å komme opp med noe som forhåpentligvis passer inn. Enkelte ganger ble det arrangert, som “Indie Cindy”. Følger du nøye med på teksten sammen med gitaren hører du at det er arrangert sammen.
– Hvilke gitarer bruker du på “Beyond The Eyrie”?
– Samme Les Paul-gitarene mine og min ES3 45.
– Gitardelen din i “This Is My Fate” er helt uforutsigbar. Tenkte du at du skulle bryte noen regler her?
– Hele låtstrukturen er uforutsigbar. Jeg var nok ikke bevisst på å bryte regler, men heller legge på noen halvtoner til å bryte reglene nok til å gjøre det interessant. Sangen i seg selv er ganske rar og spesiell.
– Jeg håper vi får høre den på kveldens konsert?
– Vi har gjort alle tolv sporene fra skiva siden den tredje eller fjerde konserten på turnéen så det gjør du.
– Paz Lechantin bidro med å skrive på tre av låtene på albumet, hva synes du hun bringer inn i bandet?
– Det føles veldig bra, hun er en fantastisk musiker. I tillegg elsker jeg å tilbringe tid med henne.
– Det er veldig viktig.
– Veldig, veldig viktig. Det er av den grunn man gjør jobbintervjuer. Javel, så gikk alle på Yale eller Harvard men man aner ikke hvordan man vil fungere sammen av den grunn før man møter de personlig, noe man er nødt til å gjøre. Man kjenner umiddelbart om det er den rette personen, og hun er tilfeldigvis den rette. Alle burde selvfølgelig kunne spille sine respektive instrumenter, men jeg vil gjerne vite om du er en gal psykopat.
– Stemmer det at du kastet tennisballer på gitaren din til “Vamos”?
– Haha, det er så mange som mener det! Jeg tror kanskje vi prøvde det ettersom jeg alltid har hatt lyst til å gjøre det.
– Hvordan føles det å høre på de gamle låtene nå?
– Jeg hører egentlig ikke på de, bortsett fra når vi spiller de. Jeg har det meste klart med muskelminnet mitt, selv om det av og til kan være litt tvil om hvordan låta faktisk starter – men så fort jeg starter så har jeg den.
– David Bowie var en stor fan av dere, refererte dere som “det psykotiske Beatles” og covret dere både i Tin Machine og som soloartist. Hva var reaksjonen til dette?
– Wow, det var virkelig – virkelig stort rett og slett fordi han er et ikon. Jeg har alltid hørt på han og sett opp til han, og likte mystikken rundt ham veldig godt – helt siden jeg var et barn. Hvem kunne ha visst det?
– Hva skjer videre fremover med Pixies?
– Vi fortsetter bare å kjøre på. Dette er jo en fullverdig promoturné for “Beneath The Eyrie”, og neste år skal vi til Australia, Kina, Japan og Singapore. Vi er praktisk talt over alt i 2020.
– Og ingen setlister? Hvor mange sanger har dere i katalogen som dere tar med inn i konserten?
– Ingen setlister. Vi har vel gjort rundt 90 låter, og vet kun den første låta vi spiller for kvelden. På den måten vet crewet hvilke instrumenter som må være klare, lydmannen vet hvilke knapper han skal trykke på og lysmannen likeså så alle involverte er forberedte. Absolutt alle er forberedte, og vi har et fantastisk crew. Resten av kvelden blir vi enige underveis om via tegnspråk som indikerer de forskjellige låtene. I tillegg har Charles en mikrofon som bare kan høres av oss og crewet, ikke publikum, der han kan informere oss om hva vi skal spille.
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2019