Phil Rudd Band @ Hard Rock Cafe, Oslo

Fredag 31. mars 2017

Etter å ha vært et av historiens mest private og skandalefrie rockeband siden salig Bon Scott døde i 1980, gikk AC/DC helt av skaftet for noen år siden. Malcolm Young ble dement og måtte slutte, Brian Johnson mistet hørselen og ble erstattet med Axl Rose, Cliff Williams ristet på hodet og pensjonerte seg…og Phil Rudd? Han ble arrestert for drapstrusler og besittelse av amfetamin, og lagde en slags soloskive, «Head Job», sammen med to gamle kompiser hjemme på New Zealand.

Fredag kveld startet Phil Rudd Band sin Europaturné i Oslo, og så vidt vi kan skjønne var dette den aller første konserten til dette bandet, som i livesammenheng er utvidet til en kvintett med to gitarer, bass, vokal og trommer. AC/DC-fansen hadde stilt mannsterke opp, formodentlig i håp om å høre flest mulig AC/DC-låter fremført av trommisen som tross alt spiller på 13 av 16 AC/DC-skiver. Det var neppe mange i publikum som håpet på flest mulig låter fra «Head Job», som slett ikke er en dårlig skive, men den er veldig ordinær – gyngende standard boogierock fremført av et helt ok band, med unntak av far sjøl på trommestolen.

Phil Rudd virker ikke å være komfortabel med situasjonen. Han smetter inn bak slagverket og blir sittende der – han sier ikke ett ord til publikum (som tross alt er der for å se ham), og ser ingen i øynene. Kanskje ikke så rart når de tre siste gangene han var i Oslo spilte han på utsolgte Telenor Arena og Valle Hovin – en voldsom kontrast til 200 stk på en klubb. Og bandet han har foran seg nå er totalt anonyme sammenlignet med Angus & co. Det er karer godt opp i 50-årene, men ukarismatiske pubmusikere som antagelig har tatt permisjon fra jobben på havnelageret for å turnere med Rudd. Vokalisten høres mer ut som Lemmy enn Bon Scott – ikke like mye grus og småstein i røsten som Lemmy, men samme type vokal – og gitaristen ligner på NarkoJarle fra Åpen Post, og ser like tilstedeværende ut.

Og så var det låtene da. Salen jubler når de går på og åpner med «The Other Side», men blir fort litt utålmodige når traurige låter som «When I Get My Hands On You» og «Lost In America» følger. Jubelen står i taket når det velkjente introriffet til AC/DCs «Shot Down In Flames» starter – det var låter som disse vi kom for å høre! Men gjennomføringen er atter helt ordinær, og vokalisten er ikke i nærheten av å nå opp – det blir mer en flatliner-vokal som stanger i taket. Fem låter til fra «Head Job», og «Repo Man» er jo faktisk veldig tøff! Men etter AC/DCs «Rock’n’Roll Damnation» går de av scenen etter 45 minutter, og publikum skotter vantro på hverandre: ‘Nå har vi hørt nesten hele «Head Job» og to AC/DC-låter – da blir det vel en halvtimes hitparade som ekstranummer?’ Men neida. De kommer på igjen og fyrer av den låta vi alle (ikke) står og venter på – «Forty Days» fra «Head Job», og er ferdige etter 49 minutter. Og det var kanskje like greit. Man var simultant lettet og snytt over at det var ferdig så tidlig.

Problemet med denne konserten kan kort oppsummeres med at det var et fryktelig ordinært band som sto på scenen og spilte helt ordinære låter. Jeg har sett dusinvis av like bra og bedre band spille på puber på Hamar, i Tallinn eller i Bangkok. Forskjellen her er at dette bandet har trommisen fra AC/DC, og uten ham ville ingen ha brydd seg om å kjøpe billett. Til og med når de spiller AC/DC-låter høres det ut som et middelmådig AC/DC-tributeband, og jeg kommer på minst tre norske AC/DC-tributebands som låter vesentlig bedre. Det var musikere i salen som uten problemer kunne hoppet opp på scenen og overtatt mikrofon, gitarer og bass, og fått publikum på Hard Rock Cafe til å virkelig ta av. Det hadde blitt sykt mye bedre!

Forhåpentligvis var det debutnerver fra urutinerte amatører som gjorde at det aldri tok av, og de kommende konsertene kan bare bli bedre. Ingen i Oslo-publikummet kan si at de fikk valuta for pengene når man får snaue femti minutter og to AC/CD-låter, men i ettertid er det like greit at konserten ikke varte i 2,5 timer. La det også være sagt at vi snakket med mange i publikum etterpå, og med unntak av han aller fulleste som hadde vorset siden klokka tre og mente at dette var driiiitbra, så konkluderte resten med at det hadde vært en heller traurig og skuffende kveld.

2,5/6 | Geir Amundsen

Foto: Tommy Østby