Pearl Jam – syvende grungefar i huset

Et grungebarn ble født i Seattle året 1990. Det må ha vært noe i regnet i Washington State på slutten av 80-årene og begynnelsen av 90-årene. Mengden band som poppet opp som fleinsopp i skogen var uten like, den gyldne generasjonen med Alice In Chains, Soundgarden, Nirvana, Screaming Trees, Mudhoney og Pearl Jam ble en del av bølgen fra Seattle som tok livet av pretensiøse oppsvulmede stadionrockband som herjet som gamle dinosaurer i porselensbutikkene i Los Angeles. Kast inn episke album fra Mad Season og Temple Of The Dog, så har du det beste av rocken på 90-tallet.

Tekst: Ørjan Van Wremer

Fra debuten med «Ten» i 1990 har Pearl Jam gått igjennom barndom, trassalder, tenåringsangst og tragedie for å ende opp som et av de mest respekterte og hardarbeidene «voksne» bandene som eksisterer i dagens rockelandskap. Kjernen av bandet har alltid vært den samme, Vedder/McCready/Gossard/Ament og en liten gjeng med forskjellige trommiser (4 stk) før Matt Fuckin` Cameron fra Soundgarden ble fast medlem i 1998.

Elleve studio album har Pearl Jam gitt ut siden debuten i 1990, selv om alle inneholder et gullkorn eller flere, så finnes det også uforståelige feilskjær. Ser man historien til bandet, tragedier og oppvekst i kontekst med utgivelser, så kan man forstå hvorfor ikke alt er av like høy kvalitet. Man skal heller ikke kimse av rundt 85 millioner album solgt. Det er også verdt å nevne at siden 2000 har Pearl Jam gitt ut alle konserter de spiller på offisielle bootlegskiver som selges via nettbutikken, så her snakker vi også om en skattkiste, og siden Pearl Jam er kjent for å bytte om ekstremt mye på sine setlister, så er hver bootleg noe for seg selv. Det ryktes at over 15 millioner bootlegs er solgt.

Her er noen av det vanskeligste jeg har gjort på en stund, nemlig en rangering av albumene til mitt absolutte favorittband, Pearl Jam.

11. Riot Act (2002)  

«Riot Act» var Pearl Jams syvende album, og kanskje et av de vanskeligste albumene bandet noensinne har gitt ut. Bakteppet er ikke mindre heavy enn 9/11 og tragedien på Roskilde der ni fans av bandet mistet livet under konserten til bandet på Den Orange Scene. Det er mye tungt og personlig i tekstene til Eddie Vedder, og politisk tar han et saftig oppgjør med George W. Bush på låta «Bu$hleaguer». Pearl Jam får også et nyt tilskudd i form av den formidable «Boom» Gaspar på keyboard, han tilfører en ny dybde til lydbildet, ikke minst med sitt sublime bidrag på låta der Eddie Vedder og badet tar farvel med de 9 ungdommene som døde på Roskilde i «Love Boat Captain». Plata fikk blandede kritikker, og solgte langt fra tallene til forgjengeren «Binaural» og turneen som fulgte var til tider ekstremt politisk anti Bush. Det er ikke en voldsomt jevn plate, og stemmen til Eddie Vedder virker mer alvorspreget. Jeg savner også det samme trøkket som har vært så nærværende på Pearl Jams tidligere album.
Gullkorn: «Love Boat Captain», «I Am Mine», «Thumbing My Way» og «All Or None».

10. Binaural (2000) 

Første albumet med Matt Cameron som ny trommis (ironisk nok var Matt Cameron også den første trommisen til bandet) og han gir bandet ny giv og en ny solid rytmisk grunnmur. Det er et eksperimentelt album og den første skiva uten Brendan O`Brien som produsent siden «Vs.» Eddie Vedder opplever for første gang skrivesperre og strever med å få tekstene til å fungere. Mike McCready har vært mer interessert i piller han får fra doktoren enn gitarene sin, og drar nok en gang på rehab. Bandet eksperimenterer med lyd og lydbildet, Binaural er en måte å ta opp lyd på som gjør det mer dynamisk, spesielt funker dette bra med høretelefoner på denne skiva. Dette er kanskje det første albumet der Pearl Jam prøver å kvitte seg med grunge merkelappen for godt, de har blitt voksne, og dermed vil de distansere seg mest mulig fra sin egen ungdom og opphav. Et mer atmosfærisk album enn et gitaralbum, og det var et album der kanskje de minst ihuga fansene hoppet av toget. Null radiohits, null videoer, kun en lang turne der bandet virket slitent og liten interessert da de besøkte Oslo dagen før den skjebnesvangre konserten på Roskilde.
Gullkorn: «Nothing As It Seems», «Insignificance», «Thin Air», «Of The Girl«.

9. Pearl Jam (2006)

Et av de mest aggressive albumene fra Pearl Jam. Fylt til randen av gitarhooks, og et band som etter en sårt tiltrengt pause på nesten fire år kom tilbake med forsterkere skrudd til 11. Ikke et lettbent album, med låter som omhandler krigen i Irak til ødeleggelsen av planeten. Med på kjøpet fikk vi også hele to videoer (!) noe som var noe helt nytt fra den kanten siden de sluttet med denslags midt på 90-tallet. Etter å ha fornektet seg selv de foregående albumene, var nå Pearl Jam tilbake i god gammel rockeform og tilbake til røttene. De var også plutselig tilbake på listene, og klarte å komme seg helt opp på 2. plass i USA på Billboard lista. Vedder er tydelig forbanna over at George W. Bush har blitt gjenvalgt, og oppdager angsten ved det å få barn når hans første datter blir født. For første gang etter Roskilde står bandet på en festivalscene igjen, selv om de sverget at de aldri skulle gjøre dette igjen. En emosjonell Eddie Vedder bad publikum på Reading Festival om å ta vare på hverandre. Det er også det første selvtitulerte albumet til Pearl Jam, og er kjent som «Avocado»-albumet av selvforklarende årsaker når du ser albumcoveret.
Gullkorn: «World Wide Suicide», «Life Wasted», «Big Wave«.

8. Backspacer (2009)  

Dette albumet kunne fort kommet ennå høyere opp på listen grunnet noen av de største gullkornene som finnes i Pearl Jams katalog av sanger. «Just Breathe» er en av de fineste, nydeligste og mest sublime låtene om kjærlighet og lengsel som finnes. Og «Amongst The Waves» er nydelig, at Eddie Vedder er en surfer og glad i havet skal ingen ta fra ham. Etter mye politikk, angst og sinne er «Backspacer» en forholdsvis optimistisk affære, noe som definitivt har med valget av Barack Obama som president å gjøre, samt stabile familiesituasjoner hos de fleste av bandmedlemmene. For første gang siden «No Code» topper de Billboard listen i USA. Pearl Jam har forenklet, forkortet og speedet opp sangene sine, noe som gjør at skiva føles frisk og umiddelbar. Noen forguder denne skiva, andre er mer kjølige, og det skyldes vel i hovedsak at den har skyhøye høydepunkter, men også en ganske uangripelig skive, den krever mange gjennomhøringer før den sitter i øregangen.
Gullkorn: «Just Breathe», «Amongst The Waves», «Supersonic», «Got Some«.

7. Lightning Bolt (2013)

Det tiende albumet fra et band som mange anså som en døgnflue fra Seattle. Det er hele 4 år siden «Backspacer» der medlemmene har feiret 20 års jubileum som band (sjekk ut dokumentaren PJ 20), Matt Cameron har vært tilbake som trommis i Soundgarden, Eddie Vedder dro på solo turne, Stone Gossard drev med sitt sideprosjekt Brad og Jeff Ament gjorde solo album og et album med sitt sideprosjekt RNDM. Det kan virke som om denne pausen og at nesten samtlige medlemmer fikk litt tid for seg selv gjorde at «Lightning Bolt» føles som et album hele bandet stod bak. Sangene har blitt lengre igjen, det er inspirasjon hentet fra Pink Floyd og Neil Young på «Sirens» og «Yellow Moon». Tekstene til Eddie Vedder har også blitt mer tilgjengelig og litt mindre kryptiske enn de tidligere har vært. 
Et «voksent” album vil noen si. Eddie Vedder finner seg selv, samtidig som at bandet prøver å rocke så hard som de bare kan. Det synges om dødelighet, miljø og ufeilbarlighet. Flere av låtene på dette albumet er livefavoritter, ikke minst den Dead Kennedys/Fugazi-inspirerte «Mind Your Manners». Albumet er litt sånn over alt stilmessig, men inneholder flere solide låter, om enn noen blir litt vel stadiumrock-aktige. Etter «Lightning Bolt» skulle det ta hele syv år før vi fikk neste skive med ny musikk fra Pearl Jam.
Gullkorn: «Mind Your Manners», «Sirens», «Lightning Bolt», «Infallible», «Pendulum».

6. No Code (1996)

I de fem årene fra debuten i 1991 til «No Code» i 1996 hadde stor sett alt gått til helvete for samtlige band fra Seattle. Heroin hadde satt solide stoppere for band som Alice In Chains, Kurt Cobain hadde satt et definitivt punktum for Nirvana, Soundgarden sang på siste verset og grungen var mer eller mindre død. Pearl Jam hadde på den tiden gjort alt de kunne for å komme unna scenelyset som brant så skarpt en periode, og de hadde gått til en fånyttes krig mot Ticketmaster. Null intervjuer og en frontfigur som gjorde alt for å ikke være det alle mente han skulle være. Albumet var bandets 3. konsekutive album som debuterte på nummer 1 på Billboard listen i USA, men til forskjell fra de to foregående utgivelsene («Vs.» og «Vitalogy») så solgte «No Code» dårlig og falt fort ut av listene igjen. Albumet kan beskrives ujevnt på en god dag. Trommis Jack Irons bidrar med noen kule trommemønster på «Who You Are» og «In My Tree». «No Code» er et band som holder på å falle i fra hverandre, frustrasjon, sinne og høyden av trassalderen. Det er gullkorn her også, men til gjengjeld får dessverre gitarist Stone Gossard synge på «Mankind» og snakkelåta «I`m Open» er pute-foran-ansiktet-låter.
Gullkorn: «Present Tense», «Red Mosquito», «Hail, Hail«.

5. Gigaton (2020)

Ikke mange hadde trodd at Pearl Jam skulle gi ut en av sine bedre skiver i 2020, undertegnede inkludert. Et kollektivt ‘I alle dager’-øyeblikk kom da de slapp første singel «Dance Of The Clairvoyants» som var en dansbar (!) låt med groovy bass og Eddie Vedder som kanaliserte Talking Heads og Devo for alle penga. Vokalmessig er dette et av de sterkeste albumene fra Eddie Vedder, og han får vist frem hva han er god for på samtlige spor. De har alltid vært sosialt bevisste, solid plantet på amerikansk venstreside av politikken, så det er ingen overraskelse at Trump får sin dose av eder og galle. Samtidig blir ikke dette for gjennomsiktig, det er mer overgitte sukk over et land som gikk fra høvding Sitting Bull til Sitting Bullshit som bokser vilt i lufta rundt seg. Eller den litt oppgitte holdningen i «Quick Escape», der menneskene forlater jorda klager over «the lenghts we had to go… to find someplace Trump hadn`t fucked up yet». En låt som inneholder en fantastisk solo av en av de mest undervurderte gitarister i rocken, Mike McCready.
En ekstremt selvsikker skive, fyr på alle sylindre, selvsikre og bredbente med låter som garantert ville fungert fantastisk live, og det vil de helt sikkert i 2021 da forhåpentligvis live konserter nok en gang vil være mulig. Det er alltid gøy å bli overrasket av gamle veddeløpshester som viser hvor skapet skal stå, og hva det bør inneholde.
Gullkorn: «Dance Of The Clairvoyants», «Superblood Wolfmoon», «Seven O`Clock», «Comes Then Goes».

4. Vitalogy (1994)

Sannsynligvis det vanskeligste albumet, det tredje album er ofte slik. Det hjalp ikke at de to som stiftet Pearl Jam, Stone Gossard og Jeff Ament plutselig innså at Eddie Vedder hadde tatt over som sjef for bandet. Og at Vedders korstog mot Ticketmaster, pressen og berømmelse lagde spenninger innad i bandet, gjorde at Pearl Jam var en bil på vei mot stupet. Gitarist Mike McCready var på rehab for første gang og trommis Dave Abbruzzese fikk sparken underveis i innspillingen av plata og en del av låtene er spilt inn av studio musikere. Etter hvert kom den originale Red Hot Chili Peppers trommisen Jack Irons inn og fullførte innspillingene og ble fast medlem av gruppa. Altså ikke verdens beste grunnlag for å lage et album. Det er heller ikke en eneste gitarsolo på plata, noe som er å kaste bort et talent som Mike McCready, selv sa han at «dette er ikke et album for gitarsoloer, det er et mer rytmisk album». Eddie Vedder merker for alvor at hans gamle liv er over, og at privatliv er noe han kan se langt etter, og tekstene reflekterer dette på blandt annet «Not For You» og «Pry, To». På en eller annen måte så klarte de mot alle odds å lage et album fylt med godsaker, det er heldigvis vanskelig å høre at dette er et band på vei mot full krasj. Dessverre inneholder albumet tullelåten «Bugs» (minst like irriterende som en mygg), «Aye Davanita» (i alle dager?) og «Hey, Foxymophandlemama That’s Me» (idiotisk sang og tittel med loopede opptak fra et asyl for sinnssyke). Albumet solgte bra, men ingenting i forhold til de to foregående albumene.
Gullkorn: «Better Man», «Last Exit», «Spin The Black Circle», «Not For You», «Nothingman», «Corduroy».

3. Yield (1998)

Pearl Jam er nå et band som har innsett at det og sloss mot alle, inkludert seg selv, kanskje ikke lønner seg. Resultatet av dette er et velbalansert album, med bidrag fra flere enn bare Vedder til låter og tekst. Å «finne seg selv» er et uttrykk som kanskje kan brukes om Yield, det er et solid album, jevnt over meget sterkt strødd med favoritter. Dette er siste skiva som Jack Irons er med på som trommis, han forlater Pearl Jam under promoturneen til skiva. Som de fleste voksne har Eddie Vedder innsett at de å skrike i alle retninger ikke alltid fungerer, så her er tekstene mer fokuserte og løsningsorienterte enn tidligere. Jeff Ament får prøve seg som tekstforfatter for første gang på låtene «Pilate» og «Low Light». Og hvis du leter etter hvor noe av inspirasjonen til bandet kommer fra så sjekk «Given To Fly» og så setter du på Led Zeppelins «Going To California» etterpå. Som med «Vitalogy» er det nå mest gullkorn, men noen svake uforståelige feilsteg finnes fremdeles som «Push Me, Pull Me» og kanskje «Pilate» selv om den er knall live.
Massevis av gullkorn, kremen er: «Wishlist», «Given To Fly», «Brain Of J.», «Do The Evolution».

2. Vs. (1993)

Selvfølgelig var forventningene ekstremt høye til album nummer to fra Pearl Jam. Ville de bare være en døgnflue fra Seattle? Og presset på bandet var selvfølgelig enormt fra alle kanter. Når de gikk i studio var de sannsynligvis et av de største rockebandene på planeten, og de hadde alles øyne på seg når de slapp «Vs.» i 1993. Bandet har alltid selv sagt at forgjengeren «Ten» var overprodusert og for polert, dermedble Vs. med vilje et mye råere og aggressivt album. Det er også færste gang produsent Brendan O`Brien er ombord. Eddie Vedder merker presset etter at han ufrivillig har blitt gungens posterboy, og han sloss mot seg selv og media, og følte seg ikke komfortabel med å plutselig måtte levere en oppfølger som burde selge like mye som «Ten». Man merker også at bandet og Vedder spesielt ikke er redde for å takle politiske temaer, barnemishandling på «Daughter», våpenkultur «Glorified G» eller rasisme fra politiet på «W.M.A». Hør på angsten i «Blood» der Vedder tar et oppgjør med media og seg selv «Spin me round, roll me over, Fuckin’ circus» total angst over media som gjør Eddie om til sin egen verste fiende.
Fylt til randen av klassiske Pearl Jam-sanger debuterte albumet på nummer 1 på lister verden over (fem uker på førsteplass i USA), de solgte 1,3 millioner skiver de første 10 dagene etter plateslipp, og bandet konsoliderte sin posisjon som Seattles ukronede konger av grunge. Jeg vil si i min særs subjektive posisjon at albumet ikke inneholder ett eneste svakt spor.
Solide gullkorn: «Daughter», «Dissident», «Animal», «Elderly Woman Behind The Counter In A Small Town», «Indifference«.

1. Ten (1991)

Kanskje ikke overraskende at jeg velger «Ten» som nummer 1 på denne lista. Jeg kan ikke unngå den. Den er soundtracket til min ungdom, den har fulgt meg i hele mitt liv, og den vil for alltid være mitt favorittalbum. Skal man se litt mer objektivt på dette, og det skal man jo visstnok, så er debuten til Pearl Jam sammen med debuten til Nirvana (sluppet en måned senere) nullpunktet for grunge-revolusjonen. Det siste store skiftet i rock og musikk i vår tidsalder, og kanskje det siste store skiftet noensinne. I løpet av én måned måtte puddlene i Los Angeles innse at deres tidsalder var over, bort med hårspray og sminke, inn med flanell og usminket realitet. Albumet inneholder den hellige grunge treeninghet «Alive», «Black» og «Release» – tre sanger som definerer bandet Pearl Jam. «Alive» gjenoppfinner stadionrock og gitarguden Mike McCready viser at han vil bli en legende på linje med Clapton, Hendrix og Page. «Black» er en hinsides god sørgesang over tapt kjærlighet og «Release» hører sammen med «Alive» som Eddie Vedders oppgjør med en mor og en tapt far han ikke visste han hadde før det var for sent. «Release» gir meg gåsehud hver gang jeg hører den. Og når man da hiver inn klassikere som «Even Flow» og «Jeremy» samt «Once» og «Porch» med killer gitarsoloer fra McCready så har man gull. «Ten» er et album som bør være i enhver platesamling, det er en klassiker, et monument over den siste gullalderen for rock og albumformatet. Fødselen til en gigant, et band som fremdeles gir ut musikk nesten 30 år senere. Som regnes som et av tidenes liveband, som holder konserter for stappfulle stadion verden over.

Sjekk gjerne dokumentaren «PJ 20» som er et solid dokument over bandets første 20 år. Hvis du vil høre bandet i sitt ess live, sjekk ut live-bootleg fra 7. august 2016 og konserten i Fenway Park, Boston. Og av blodfansen så regnes konserten i Telenor Arena (ja, du leste riktig) 29. juni 2014 som en klassiker.

For nesten 30 år siden hadde det vært høye odds om du satte penger på at Pearl Jam ville være et av de mest vitale rockebandene som fremdeles eksisterte i 2020, men det viser seg at motgang gjør sterk, og at integritet og ren skjær spilleglede holder gamle grunge helter unge og viser den nye generasjonen av rockere hvordan det skal gjøres.