Pat Metheny @ Olavshallen, Trondheim

Fredag kveld var det duket for Pat Metheny i Olavshallen. Noen år har passert siden sist gang Metheny besøkte Trondheim, så entusiasmen i forkant var merkbar både i baren og på vei inn i lokalet. Metheny har gått for trioformatet denne gangen, og med seg hadde han Derek Oleszkiewics og Joe Dyson. Sammen inviterte disse tre til to timer med verdensklassesjazz som til tider låt fabelaktig, men som også hadde strekninger som ikke var like inspirerte.

Som gitarist har gode gamle Pat fortsatt det meste på plass, teknisk så vel som kompositorisk. Flere av hans improvisasjoner, især når han spiller elgitar, er som små komposisjoner å regne, hvor frasene er like lyriske som de er kreative og spennende. Det var ikke mange ganger han slet med å lande disse, og det er alltid masse liv i tonene når han spiller. Dyson og Oleszkiewics gjorde også en god jobb på henholdsvis slagverk og bass. Det er liten tvil om at disse musikerne fortjener hverandre.    

Hva repertoaret angår bød trioen på gammelt, nyere og nokså nytt. Grovt inndelt kan man si at konserten hadde tre «avdelinger», hvor den første var dominert av jazz slik vi kjenner det fra blant annet «Bright Size Life» (tittelkuttet ble faktisk spilt) mens den andre var akustisk og den tredje duo-orientert. Pats litt «innestengte» (i mangel av et bedre ord) gitarlyd preget den første timen. Trekker man poeng fra artisten for dette, har man gått på feil konsert, men Olavshallen gjorde oss her ingen tjenester – fra høyre fløy opplevde jeg at gitaren flere ganger ikke «nådde helt frem». Befriende var det derfor da Metheny etter hvert byttet fjøl og gav oss noen minutter med blåsimitert jazzrock-gitar.

De akustiske stykkene som ble fremført låt også fint (selv om det ikke er her Metheny er best). Trekkes frem i den forbindelse kan Charlie Haden-låtene han spilte med Oleszkiewics i duoformat. Til avdelingen hørte også låter fra hans egne «Beyond The Missouri Sky».

Alt i alt var dette en god konsert som viste at Pat Metheny enda bør kunne ha mange år foran seg som turnerende musiker. I en alder av sekstiåtte er Pat fortsatt en spennende kunstner. Vel vitende om hans kreativitet og utviklingstrang møter vi nok opp også neste gang han gjør et stopp her til lands. 4/6

Tekst: Bjørn David Dolmen
Foto: Arne Hauge