Parkway Drive @ Rockefeller, Oslo

Tirsdag 19. juni 2018

Australske Parkway Drive er ute med sitt sjette studioalbum i disse dager, og som seg hør og bør i 2018 er de ute på en omfattende turné for å promotere «Reverence». Bandet har begge beina trygt plassert innenfor metalcore-sjangeren, så det er ikke å stikke under en stol at forventningene til en rimelig livlig konsert er tilstede da vi ankommer Rockefeller denne tirsdagen.

Vi får med oss de siste låtene til dagens andre oppvarmingsband, Thy Art is Murder, og det virker allerede ganske svett og energisk foran scenen, et godt tegn det. En overraskende kul cover av «Du Hast» får frem en aldri så liten fot og lett nikking. I tillegg får vi en lang hyllest fra vokalist CJ McMahon til ei jente i pit’en som han tydeligvis er mektig imponert over. Det kunne fort blitt veldig kleint, men det lander på riktig side og bidrar bare ytterligere til den allerede gode stemninga.

Et annet godt tegn (kommer an på øyet som ser) er allsangen i publikum mens vi venter på at Parkway Drive skal innta scenen. Såvidt undertegnede bekjent var det ingen DJ på Rockefeller denne kvelden, men spillelista som gikk mellom banda førte til det man i Stortinget kaller «munterhet i salen». Journeys «Don’t stop believing» ga gjenlyd gjennom lokalet, allsangforsøket til SOAD sin «Chop Suey» er også verdt å skrive hjem om. Artig for unga.

Førstesingelen «Wishing Wells» fra nevnte «Reverence» er også åpningslåta denne kvelden. Med sin veldige Meshuggah-inspirerte riffing er den et ordentlig spark i både mellomgulvet og nakken. Andresingelen «Prey» følger kjapt, og den er dessverre det stikk motsatte med sitt overmelodiøse og nesten joviale tilsnitt. Noen ganger er det veldig positivt at band prøver å utvikle sounden sin litt, men kanskje litt mindre «Pirates of the Caribbean»-sound neste gang hadde gjort seg.

Den digitale jukselappen til alle musikkbladfyker (setlist.fm) røper at bandet har et fast oppsett og rekkefølge av låter på alle konserter på denne turneen som de følger slavisk, så også på Rockefeller. «Carrion» og «Karma» river godt og det er et velolja maskineri på scenen, samspilt og så tight som kan kan forvente av et band som ikke har hatt utskiftninger i lineupen på 12 år. Vokalist Winston McCall er alltid med og ber til stadighet om både circle pits og crowd surfing fra publikum, til sikkerhetsvaktenes store begeistring.

Bandet har nevnt i intervjuer i forbindelse med den siste skiva at de vil utvide sounden sin litt mer og spille på litt flere strenger (pun veldig intended), og vi får flere smakebiter underveis. Nevnte «Prey» er en av disse, en annen låt som fungerer litt bedre live er «Absolute Power» som begynner som en In Flames-pastisj for å ende opp i et refreng som minner så mye om en litt hardere utgave av Rage Against The Machine at det må rykke i både ett og to advokatører over dammen.

Allikevel sitter ikke denne helt heller, vanskelig å sette fingeren helt på hvorfor ikke, men det prøves kanskje litt for hardt å forandre for forandringens egen skyld.

«Wild Eyes» er siste nummer i hovedsettet før vi får «Crushed» og «Bottom Feeder» som ekstranumre, en skikkelig utblåsning av en avslutning som fører til mange svette glis på vei ut i tirsdagsnatta. Velfungerende og hardtslående som alltid, Parkway Drive er på sitt beste når de får gjøre det de kan best, men det er ikke alltid utvikling er synonymt med fremskritt.

4/6 | Jarle Zachrisson

Foto: Synne Nilsson