Pål Waaktaar-Savoy – I mange forskjellige farger

Mannen de fleste kjenner som gitaristen og låtskriveren i a-ha har vært en travel mann det siste året. Ikka bare har han gitt ut “Unpluggged”-skive med a-ha, og skive med sideprosjektet Waaktaar & Zöe, men han har også fått Savoy opp og gå igjen. “See The Beauty In Your Drab Hometown” er den første skiva med nytt materiale på 14 år, og NRM fikk i den anledning audiens med herren hjemme i villaen på Oslos beste vestkant.

Tekst: Geir Amundsen
Livefoto: Arash Taheri, Anne-Marie Forker

Det skal innrømmes at når man har vært fan av a-ha og av Pål Waaktaars låter så lenge man har vært musikkinteressert, så blir man en smule starstruck når man rusler opp en snøfylt oppkjørsel foran en hvit villa på Vinderen, ringer på, og selveste Pål åpner døra og inviterer oss inn i hans høyst private sfære. Men når han har fått lagd oss en kopp kaffe hver og satt oss ned i sofaen i stua, helt på tomannshånd, viser han seg heldigvis som en særs avslappa, jordnær og trivelig fyr.

– I går spilte Savoy sin første konsert på mange år på lille Parkteatret på Grünerløkka i Oslo. Det var en skarp kontrast til forrige gang jeg så deg på en scene, foran 20000 på O2 i London med a-ha i 2016!
– Haha, ja, det kan ikke helt sammenlignes nei! Det blir en helt annen greie, man får liksom publikum helt opp i fanget på småkonserter. Så dermed blir det nærmest mer nervøst enn i O2 – der kan du ikke se publikum i øynene, det er bare en utydelig folkemasse. Du er mye mer sårbar her. Og så var jo dette første konserten med Savoy på veldig lenge.
– Hvor lenge da?
– Rundt ti år, tror jeg, da vi gjorde disse kveldene med alle tre fra a-ha.
– Rockefeller i mai 2008, ja. (An Evening With Morten Harket, Savoy & Magne F.)
– Ja, riktig! Selv om det aller siste konserten vi gjorde var i Royal Albert Hall i London et par dager senere, vi gjorde akkurat samme showet der. Det som gjorde gårdagens Oslo-konsert litt spesiell, er at bandet vi hadde med, møtte vi for første gang for fem dager siden. Vi kom av flyet fra USA og dro rett på øving med en bassist og en keyboardist vi aldri hadde møtt før. Men de var kjempegode, jeg er superhappy med deres innsats. Men jeg ser frem til å spille flere konserter med Savoy, Vi fikk en veldig opptur nå, men det er litt lite å bare gjøre ett show, du trenger noen for å senke skuldrene litt, og greie og puste!
– Så det var bare frenetisk øving siden dere kom fra New York på søndag og frem til gårdagens konsert?
– Ja. Og et usikkerhetsmoment at jeg visste ikke hvordan de andre musikerne var, men de viste seg å være kule folk og veldig flinke. Linn Frøkedal på keyboards som spiller i Misty Coast, og Chris Holm på bass har jeg jo sett med Sondre Lerches band mange ganger. Han spiller både melodisk og groovy samtidig, ikke bare i grunntonen, så det passer veldig godt til låtene våre.
I går hadde jeg svært lave forventninger til et band som ikke hadde spilt live på ti år og som bare har øvd med ny bassist og keyboards i et par dager, men det fungerte over forventning!
– Haha, ja, ser den! Og jeg vet hvor veldig mye bedre vi kan bli med bare et par jobber til, så det er absolutt verdt å følge dette videre.

– Hva er de umiddelbare slagplanene for Savoy? Skiva («See The Beauty In Your Drab Hometown») slippes i dag (12.januar 2018), det var én konsert i går – hva nå?
– Jeg begynner en turne med a-ha i neste uke, og Lauren (Savoy, Påls kone og gitarist/vokalist i Savoy) blir med på den, så vi har booket promo og intervjuer i alle byene som vi skal besøke. Vi selger skiva på turneen. Så skal vi sette opp konserter med Savoy innimellom slagene, det blir kanskje noen festivaler til sommeren.
– Så for din del er det nesten bare en fordel å fokusere på to band samtidig akkurat nå? Du kan bruke a-ha-maskineriet til å samtidig promotere Savoy?
– Jeg vet ikke om det er en fordel – men jeg føler at a-ha er på en måte hovedjobben min, mens Savoy er det jeg holder på med på kveldstid etter at jeg kommer hjem fra jobb! Jeg trives egentlig veldig godt med begge to, men det er en letthet med Savoy, der trenger jeg ikke forholde meg til ytre forventninger og ta enhver avgjørelse opp i plenum med hele apparatet – det slipper jeg med Savoy. Hvis vi f.eks liker et albumcover, så tar vi en kjapp avgjørelse der og da; ‘Bang! Vedtatt!’ Veldig enkelt.
– Fra scenen i går ble det nevnt at den nye låta (og ekstranummeret) “Falls Park” er en låt du skrev da du var 16 år?
– Ja, det stemmer. Jeg har masse gamle notater, jeg skal se om jeg finner det… (Pål spretter opp fra sofaen og forsvinner inn på et bakrom og kommer tilbake med en gammel kladdebok med masse håndskrevne tekster i.) Noen ganger når jeg blar i notater som disse, så finner jeg ting som kan brukes, eller som har potensiale til å videreutvikles. “Falls Park” ble aldri spilt inn, men jeg lagde den mens jeg holdt på med Bridges. Vi vurderte den til skiva vi gjorde, men den kom ikke med. Så da jeg kom over denne notisboka, tenkte jeg at ‘Pokker heller, nå skal den gjøres ferdig’. Den gang bare beit låta seg selv i halen, den hadde ikke noen klar struktur. Nå skjønte jeg hvordan vi måtte gjøre den.
-Veldig Beatlesk til tider. Litt “Till There Was You”, for å være eksakt.
– Ja, den er det. Manageren vår kalte den crooner-aktig! Men jeg likte alltid melodien,den har noen fine vendinger. Det var tydelig at jeg akkurat hadde lært meg Maj7-grep på gitaren, for de anvendes flittig her, og de hadde jeg ikke brukt før.
– En venninne kommenterte igår at dette muligens var den mest varierte konserten hun noengang hadde vært på – fra 60-talls psychedelicapop til 80s synthpop til tyngre 90-tallsgreier til visepop!
– Haha, ja, vi trenger ikke forholde oss til musikalske begrensninger med Savoy. Og personlig syntes jeg det var veldig gøy at vi kunne få med oss Zöe Gnecco på noen låter. Hun fløy over fra Statene kun for dette. Det er min egen lille drøm å ha en liten pakketurne hvor publikum kan få masse forskjellige farger og mange forskjellige vokalister på en og samme konsert.
– Ja, du ga ut en skive med henne i fjor, “World Of Trouble”, under navnet Waaktaar & Zöe. Gjorde dere noen konserter i kjølvannet av den?
– Nei. Så dette var første gang jeg har stått på en scene med henne. Første gang hun har vært utenfor USA! Hun er fra New Jersey, og det er ganske langt fra New York hvor jeg bor – ikke i avstand, men mentalt! Hun har gjort mindre klubbkonserter der, men ikke i en målestokk som dette.
– Men du startet også et nytt band med hennes far, Jimmy Gnecco, i 2010? Weathervane?
– Riktig. Jeg gjorde en låt med ham, (“Weathervane” til soundtracket til filmen “Hodejegerne”, en låt som også er nyinnspilt til den nye Savoy-skiva.) og inviterte også ham med på turne med a-ha som back-up. Jeg og han hang veldig mye sammen på den turneen. Vi snakket om å gjøre en skive sammen, men vi er sikkert for sære å ha med å gjøre begge to – det ble litt for mange kokker på kjøkkenet, så det kokte vekk. På den tiden la jo egentlig a-ha opp, og jeg var blitt forespurt om å formidle låter til andre sangere. Jimmy viste meg datteren sin på en youtube-video, jeg syntes det var dritkult, og spurte henne. Slik begynte vi å jobbe sammen, helt tilfeldig egentlig.

Savoy på Parkteatret januar 2018

– Lager du låter konkret for de ulike prosjektene, eller lager du musikk hele tiden og fordeler den dit det passer best?
– Som regel starter det med at jeg ser hva jeg har på lager, og tenker at den kunne jo passe der, og den låta der. Ofte bruker jeg 2-4 låter fra arkivet, og tenker på det som et album og bruker det som inspirasjon for nye låter. Ofte dytter da de nye låtene ut de opprinnelige – noen blir alltid igjen, men et par forsvinner ut over sidelinja underveis. Man må tenke på albumet som en helhet og se hva som behøves i miksen av låter, så det ikke blir for likt.

– Det er 14 år siden forrige Savoy-skive med nye låter – når begynte dere å tenke på å lage ny skive?
– Det var rett etter Zöe-plata, som kom ut i februar i fjor. Jeg var veldig inspirert da og ville komme i gang så fort som mulig. Prosessen med å lage “Cast In Steel”-skiva til a-ha (som kom i september 2015) syntes jeg var utrolig lang og slitsom, så jeg var veldig keen på å, med en gang jeg var ferdig med et album, begynne på et nytt et, så jeg ikke begynte å jobbe med det og finne feil med det vi hadde gjort og perfeksjonere i all uendelighet. Så da Zöe-plata var ferdig, ville jeg bare begynne på noe nytt med en gang, så da gjorde vi Savoy-skiva ganske kjapt, egentlig. De var virkelig en av de lettere platene jeg har lagd, noensinne.
– Og dere har kanskje mer tid til å sysle med musikk nå som sønnen deres ikke er et barn lenger?
– Absolutt, i 15 år har vi vært fotballforeldre med fullt kjør med å få ham til og fra skole og fritidsaktiviteter. Nå har han flyttet til California for å gå på universitetet, og vi har fått friheten tilbake til å gjøre hva vi vil. Masse overskudd på tid og arbeidslyst!
– Men denne skiva har et annet lydbilde enn de første Savoy-platene – denne er mer elektronisk, mer programmering?
– Ja. Det er Lauren som alltid har pusha meg i den retningen, og jeg har en diger Moog synth hjemme i kjelleren. Jeg er ikke noe teknisk anlagt, men jeg kan alltids programmere litt, det har jeg gjort med a-ha tidligere, men på en veldig banal måte da. Veldig hands-on, med å trigge lyder via en trommemaskin. Jeg har alltid likt hvordan sluttresultatet har blitt. Det var viktig å ikke fylle all plass, som jeg kan ha en tendens til, men gjøre rom for de melodiske elementene. Det var viktig å holde igjen. Ikke lås melodien for tidlig i tilfelle du kommer opp med en groove som er veldig kul – da blir nesten melodiene et hemmende element på den. Så på “Night Watch” og et par andre så hadde jeg med vilje melodiene bare sånn cirka på forhånd, men kjørte tracket først. Det var spennende nok i seg selv, så tilpasset vi melodien. Men litt bakvendt kontra hvordan jeg tidligere har jobbet, ja.
– Du og Lauren jobber selvsagt tett sammen på daglig basis – hvor mye input har egentlig tredjemann i trioen, trommis Frode Unneland?
– Det er klart at når jeg og Lauren bor i New York og han i Bergen, så blir det ikke like tett, men han har ofte mange gode innspill på arrangementene og spesielt vokalen. Han kommer over til New York og spiller inn trommesporene ganske kjapt. Nå var han hos oss i en uke, men jeg tror han tidligere har gjort alle trommespor på en skive på en dag.
– Du er jo kjent som en litt tilbaketrukket og privat kar, og kan lett virke ukomfortabel på scenen med a-ha. Er det lettere med Savoy?
– På mange måter. På andre måter ikke. Med a-ha kan jeg stå på høyrekanten og fokusere på mitt, der er det ikke jeg som er i fokus. Det er på en helt annen måte når jeg står i midten, med min partner ved min side, foran et mindre publikum. Men helt komfortabel i rampelyset blir jeg nok aldri.

Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2018

,