NORWAY ROCK MAGAZINE
Cadaver har jeg fulgt siden demodagene, og forrige plate «Necrosis» fra 2004 er blant mine topp fem favoritter. Som fan er jeg superspent på nytt materiale, men samtidig skeptisk og kritisk til en runde tre. Selvsagt er det fortsatt Anders Odden som styrer skuta, så noen direkte frykt har det ikke vært.
En real supergruppe dette, med noen vanvittig flinke musikere som hver for seg har spilt med blant de mest etablerte artister og band som finnes på planeten, som for eksempel Billy Sheehan, Simon Phillips, Matt Bissonette og Derek Sherinian med flere.
I hine dager, nærmere bestemt under første halvdel av 2000-tiåret, tilvirket Tammatoys to ep-utgivelser. Deretter ble det stille. Meg bekjent påbegyntes ”Conflicts”, bandets første langspillfonogram, alt i 2013, initiert av primus motor, brettist og sanger Kjetil Bergseth
Tom Angelripper har omrokert besetningen, og dette er comebacket til gitarist Frank Blackfire, som var med i glansperioden på tampen av åttitallet. Og det er sjeldent vi har vært vitne til et så merkbart besetningsskifte.
De gamle ringrevene i Dream Theater gir ut liveskiver like ofte som studioskiver for tida, og «Distance Over Time»-turnéen er intet unntak. Men denne gangen har de et ess i ermet; selveste «Scenes From A Memory» har 20-årsjubileum, noe som ikke kan gå upåaktet hen.
De fire nye Ritual-låtene, publisert som aperitiff til et dobbelformatert konseptopus, indikerer med svimlende forse at svenskene står i reell fare for å hente hjem pokalene for årets og neste års beste album
De siste 25 år har utvilsomt Skunk Anansies frontfigur, låtskriver og vokalist Skin vært både et forbilde og ikon innen både rocken og mote, satt standarden for liveopptredener og gått i bresjen for kampsaker som er viktige for henne. Denne biografien, skrevet sammen med Lucy O’Brien, tar for seg hele hennes liv.
I tjuefem år har Oslobandet Ulver gitt oss alt fra black metal, filmmusikk og klassiske psychedelia-covere til elektronisk pop. Årets verk, «Flowers Of Evil» er et nydelig eksempel på sistnevnte sjanger. Samtidig får vi boka «Wolves Evolve», hvor mye av Ulver avmystifiseres.
Etter min høyst personlige nedtur ved forrige liveslipp «Book Of Souls – The Live Chapter» som ikke bare var gørrkjedelig i mine ører, men som i tillegg ødela mitt livslange forhold til Maiden så jeg knapt har orket å hørt på de siden, var det med stor skepsis jeg startet lyttingen av deres siste liveepos.
Stikk i strid med gjeldende sedvane begår Göteborg-fødte Dark Tranquillity sine beste arbeider tretti år ut i karrieren. ”Atoma” fra 2016 var såpass smart og tonalvektet at den nesten ga meg troen tilbake på melodiøs dødsmetall.
Ikke overraskende yter trønderske Dune Sea ny plate drøyt et år etter debuten; lefler man med nasal, repetitiv og hardhaus-psykedelisk ørkenrock, stundom som et forsøksvist moderne Hawkwind i trevlende paringslek med degenererte Queens Of The Stone Age-ostinater, stilles ikke større krav til kompositorisk substans.
Blackened Viking heavy metal er ikke akkurat ukjent for oss nordmenn. Etter sin avgang i Kvelertak begynte kjapt vokalist Erlend Hjelvik skrive musikk, samt at han begynte å høre på metal igjen. Alt fra Dimmu Borgir til thrash og klassisk metal.
Du kjenner kanskje ikke til navnet Orianthi, men om du ikke har en eneste skive med noen av artistene som denne 35-årige australske gitarheltinnen har spilt med, så er faen ikke den platesamlinga di mye verdt.
Arendalsgjengen er tilbake med sin sjette studioplate. Det går i riffbasert, progressiv og kreativ metall. “Hiding From the World” er en anelse seigere og mørkere enn tidligere utgivelser. Ikke det at sørlendingene noen gang har vært superlette, hverken i musikk eller lyrisk. Denne plata virker likevel tyngre.
Det har gått tyve år siden den da ganske ukjente engelskmannen Steven Wilson møtte den israelske musikeren Aviv Geffen, som da allerede var en stjerne i hjemlandet, og innledet et vennskap med ham. Det førte til dannelsen av bandet Blackfield, som var litt på siden av hva både Wilson og Geffen drev med til daglig, […]
Norwegian guitarist and singer-songwriter Tora Dahle Aagård is only 26 years old and has already played with Paul Gilbert, jammed with Jennifer Batten, and played at the Royal Albert Hall. We spoke to her before her band ‘TORA’ released their second album, “Girls”.
Derek Sherinian har spilt med mange av verdens største artister i sin karriere. Alice Cooper, Billy Idol og Joe Bonamassa har alle hentet inn tangentguruen til sine prosjekter. Høsten 2020 kom hans åttende soloalbum, kalt «The Phoenix», igjen med monster-trommis og produsent Simon Phillips.
Etter Lemmys død i 2015 ville ikke Phil Campbell verken hvile på laurbær eller suge på gamle karameller. I stedet dro han med seg tre sønner og en tøff vokalist og starta nytt band – og navnet ga seg i grunnen sjøl. Nå foreligger skive nr. 2, og i forhold til den fine debuten synes resepten å være ‘mer av alt!’
Deler av Mandalas andre album ble etter sigende nedfelt mens torden og lyn herjet det trøndersommerlige himmelhvelvet. Hvorvidt det opprørte været løftet plateprosjektet vites ikke, men ”The Echoes Of Your Mind” er definitivt hvassere og mer substansiell enn 2015-debuten.
Dream Theater var med på å definere en sjanger hvor de kombinerte det melodiøse og pompøse fra prog rocken og det rytmiske og harde lyduttrykket til tungmetallen. De fikk sitt store gjennombrudd tidlig i karriere – på deres andre albumutgivelse, med en singel som gikk inn på hitlister og havnet i rotasjonen på MTV – […]
Ti år har det tatt dette stjernelaget å følge opp debuten «Shadowcast». Insidious Disease ble startet av Dimmu Borgirs Silenoz og vi finner Marc Grewe (Morgoth), Shane Embury (Napalm Death), Cyrus (Susperia) og Tony Laureano (Nile) i de øvrige rollene.
Norges ledende symfoniske progband Wobbler har nylig gitt ut sitt femte album, ”Dwellers Of The Deep”. Før utgivelsen fortalte frontmann Andreas Prestmo, keyboardist Lars Fredrik Frøislie og bassist Kristian Hultgren om hvordan man spiller inn en plate under en pandemi, hvilke deler av skiva som var mest krevende, og hvordan bandet skal klare å «lage bra musikk, punktum», uansett sjanger.
Rett etter forrige soloslipp som ble en aldri så liten suksess ga vår mann ut ny skive med moderbandet D-A-D med påfølgende turné som ble en enda større suksess – kun avbrutt av en viss pandemi som herjer land og strand rundt for tiden. Tar man da anledningen til et lite hvileskjær? Å neida!
”Rock Or Bust” løyvde AC/DC videre eksistensberettigelse etter Malcolm Youngs tragiske fratreden, men bandet måtte bevisføre sin sak, og kanskje var det derfor nevnte 2014-album endte som australiernes ypperste siden ”For Those About To Rock”. Seks år senere er situasjonen en annen, og skulderspenningen betraktelig senket.
Etter å ha sjokkert en hel metalverden ved å gi seg i et Kvelertak som var på en konstant opptur, har nå Erlend Hjelvik reist seg igjen og samlet et band rundt seg. Bandet har fått navnet Hjelvik og spiller en musikk som ligger hans eget hjerte nært.
Lenge før Skandi-rock var et begrep frekventerte Binzer og hans D-A-D jevnlig på selveste MTV og har holdt det gående siden. Men de siste årene har sjefen startet opp litt på egenhånd da hans hovedgeskjeft tar ei lita pust i bakken, som i 2017 da han slapp sin solodebut “Dying Is Easy” til store ovasjoner over en jevnt samlet rockepresse.
Da er vi kommet til album nummer åtte fra et av Italias best bevarte hemmeligheter. Dark Quarterers historie går tilbake til 1974, og mye av den epokens progressive og episke hardrock tok de med seg til 80-tallet da de byttet navn til sitt nåværende og begynte å skrive og spille inn eget materiale.
Nesten 20 år har gått siden vi sist hørte fra Reb Beach på egen hånd, men nå er endelig hans nye soloalbum «A View From The Inside» ute. Mange kjenner kanskje Reb best fra Winger eller Whitesnake, der han fungerer som wingman for henholdsvis Kip Winger og David Coverdale. Slett ingen møkkajobb det, men denne mannen er fullt i stand til å stå på egne bein…
Det begynner å bli en durabelig jungel av norske progband, gjerne av den litt dronepregede og svevende varianten, og Matterhorn føyer seg godt inn blant disse, uten at jeg egentlig føler de utmerker seg markant i noen retning.
Med tanke på at det snart er 20 år siden svenske Eclipse slapp sin debutskive, var det jaggu på tide at også de gjorde den obligatoriske øvelsen det er for ethvert rockeband med røttene i 70- og 80-tallet, og gi ut en liveskive. «Viva La VicTOURia» ble innspilt på hjemmebane i desember i fjor, og er tilgjengelig på både CD, vinyl, DVD og BluRay.
Dette er så tøft, jeg har nesten ikke ord. Gitarene er massive, og riffene … for noen riff! Dette er en plate som gir meg troen på progmetallen tilbake, fytti.
Det sier seg selv at du har talent når du blir håndplukket til bandet til folk som Alice Cooper og Michael Jackson, og Prince inviterer deg til bandet sitt, for å nevne de mest kjente som den 35-årige australske gitarheltinnen Orianthi har jobbet med.
Den musikalske kameleonen Jeff Scott Soto er ute med sitt syvende soloalbum, og som vanlig vet man aldri helt hva man får fra denne karen. Men de som likte ham best i Talisman og W.E.T. vil nok være de som blir mest fornøyd med denne.
Et kvart århundre etter at gitarist og vokalist Aðalbjörn «Addi» Tryggvason var med på å starte den atmosfæriske islandske kvartetten Sólstafir, er de nå ut med nytt album. Albumet har fått tittelen «Endless Twilight of Codependent Love» og de fortsetter å følge sin ledestjerne.
Sverige skilter med en grusomt sterk tradisjon for folketone-revitalisering, som strekker seg flerfoldige decennier bakover i tid. Simultant med at nasjonen sto ansvarlig for den progressive rockens renessanse ved inngangen til 1990-tallet, oppsto en rekke grupperinger som søkte å forene moderne populærmusikk med nordisk folklore.
Gitarhelten Snowy White er kanskje mest kjent for sin innsats for storheter som Thin Lizzy og Pink Floyd, men den beskjedne briten har et godt knippe bluesskiver under eget navn i ermet. Vi tok en prat med ham for å høre litt om historien hans, og den nye skiva «Something On Me» som kom i oktober 2020.
Stjernelaget Insidious Disease gir oss etter ti år oppfølgeren til debuten «Shadowcast». Oppskriften på «After Death» er den samme som sist, gode venner som spiller god gammel death metal som ikke har som hensikt å revolusjonere metalverdenen på noen som helst måte.
Den tidligere Nirvanatrommisen lever nå et tilbaketrukket liv på søvnige Bainbridge Island rett utenfor Seattle. Chad Channing lager i dag den musikken han ønsker og bruker så mye tid som han selv vil på musikken sin. Det står i sterk kontrast til hvordan hverdagen var for han mellom 1988 og 1990 da han, Nirvana og Seattle plutselig var hele verdens midtpunkt. Chad Channing fortalte villig om hans dager i Nirvana da vi ringte han for en prat midt i koronakrisen.
Den jevne mannen i gata og den gjennomsnittlige P4-lytter drar nok ikke kjensel på navnet Russ Ballard, men du skal være særdeles ignorant ovenfor musikk hvis du ikke kjenner til noen av de dusinvis av hitlåter han har skrevet i løpet av de siste fem tiårene. Ritchie Blackmore og Rainbow kan takke ham for sine to største radiohits, og karene i Kiss har gjort hele fem av låtene hans.
Norske Ring Van Möbius innlater seg ikke på å marsjere i takt med tiden. Og hvorfor skulle de det? I angjeldende band hersker den klassisk-progressive trioformasjonen av klaviatur, bass, trommer og vokal, hvor intertekstuelle pekere unektelig går i retning av Emerson Lake & Palmer, Trace, Triumvirat og Pär Lindh Project.
I flere år har svenske H.e.a.t vært på oppadgående kurve hvor stadig flere har fått øynene opp for musikken deres, og ikke minst for de energiske konsertene deres. Så da Stockholmarna slapp sitt sjette album ”H.e.a.t II” i februar, fant vi tiden inne for en tur til Göteborg for å ta en prat med bandets vokalist og Duracellkanin Erik Grönwall, og keyboardist, låtskriver og produsent Jona Tee, på backstagen noen minutter etter at de gikk av scenen foran et nært fullsatt Trädgår’n.
Her snakker vi comeback som virkelig sparker ræv. Evildead ble dannet i 1986 som et sideprosjekt til folk fra Agent Steel og Abbatoir. Da disse to ble oppløst ble Evildead hovedbandet og ga ut to plater før de ga seg i 1995.
Du snakker om den perfekte symbiose over ting jeg ikke liker, det Kentucky-baserte bandet. Sørstatsrock, stoner og glattprodusert amerikansk musikk er nemlig en uhellig treenighet av lyd jeg vanligvis skyr som pesten bortsett fra noen veldig få spesielle unntak – og samtidig begreper som fint kan beskrive Black Stone Cherry, så dette var litt av en utfordring for meg å mene noe objektivt om.
Litt på siden av hva man vanligvis anmelder i denne blekka, den norske alt.popgjengen som befinner seg i samme musikalske gate som Fay Wildhagen og Highasakite. «The Line» passer bra til det mørke og våte høstmørket.
Et drøyt år etter “Waiting For Miracles” er Roine Stolt tilbake med et nytt The Flower Kings-album. “Islands” byr på 92 minutter med blomstrende progrock, og er et mer fokusert album enn på lenge fra Stolts kant.
Få, om noen, musikere i Norge har flere plateinnspillinger på samvittigheten enn Steinar Krokstad. I år feirer han 60 år som menneske, og 40 år som profesjonell trommeslager. Det syns vi i Norway Rock Magazine bør markeres, så vi tok en prat med den sindige trønderen på et hotell i Norges rockehovedstad, Trondheim.
Rockeikonet Phil Lynott rakk bare å bli 36 år, men satte dypere spor etter seg enn de fleste. Hans historie er et langt lerret å bleke, men nå har altså filmen om hans liv nådd det store lerretet.
Blue Öyster Cult er i høst ute med sitt første studioalbum på nesten tjue år og vi fikk en kjapp prat med en noget kortfattet Eric Bloom, som har vært med på hele reisen til bandet fra New York.
Vi er godt vant med å bli tatt med inn i Maria Menas verden. Hun er dønn ærlig og det er nesten litt ubehagelig å bli med på denne musikalske reisen ved første gjennomlytting. Hun har aldri vært mørkere, noe som nok gleder mange melankolikere der ute i høstmørket.
Denne amerikanske heavy metal institusjonen føles som har vært der for alltid, men med enkelte pauser mellom slagene har er vi faktisk ikke kommet lenger enn til bandets åttende plate. Uten å ha fulgt bandet altfor tett vil jeg kalle det vi hører nå mer tung hardrock fremfor ren heavy metal.
Etter å ha virkelig satt sitt merke i norsk metallmiljø med debutskiva fra 2012 etterfulgt av intens turnering ble det brått stille fra gjengen. I ettertid har det kommet fram at vokalist Agnete Kjølsrud har slitt med angst og måtte trekke seg tilbake fra rampelyset. Nå er imidlertid gjengen endelig tilbake med to splitter nye låter.
Jeg er så glad hver julekveld, for da ble Lemmy født! De fleste trodde vel også at han ville leve evig – hvem kunne vel tro at noen sjukdom skulle kunne leve i den kroppen. Men, etter 70 år og fire dager var det slutt i romjula 2015, både for Ian Fraser Kilmister og for […]
Anglofile Bonamassa arriverte London sommeren 2019, uten andre proposisjoner enn å la den engelske atmosfæren forløse låtskrivingsprosessen. ”Royal Tea” ble pennet i samarbeid med nasjonale størrelser som Bernie Marsden og Jools Holland, og effektuert i ærverdige Abbey Road, stundom bakket av symfonikere og jentekorister.
Norske Wobbler er i disse dager aktuell med oppfølgeren til 2017s “From Silence to Somewhere”, og byr i den anledning på fire svært bevegende musikkstykker. “Dwellers of the Deep” ligger tett på sin forgjenger, ettersom det kompositoriske grepet er like stramt, teksturen like oversiktlig og avleveringen like overbevisende.
=fudge=, smak litt på det navnet, er ikke det et litt rart navn på noen som spiller industriell metall? Uansett… Dette er bra greier, med ganske stor variasjon for en sjanger som spiller høyt på repetisjon. Bandet låner fritt fra flere ulike sjangre, fra den mer ekstreme siden av metallverden.
Hadde det ikke vært for at Tommy Lee har en fortid i Mötley Crüe, er det ikke sjangs i hælvete for at hans tredje soloalbum hadde blitt anmeldt i noe som helst rock magazine, for dette er så langt unna «Looks That Kill» og «Girls Girls Girls» som det er mulig å komme.
Mens det offentlige kulturlivet står i stampe utkommer heldigvis ny musikk fra folk som Jakko Jakszyk. “Secrets & Lies” er Jakszyks første album på flere år, og hans aller første med halve King Crimson i ryggen.
At norsk black metal skapte overskrifter på nittitallet og ble allemannseie skulle være velkjent. At det i 1982 herjet et band i Tromsø som kalte musikken sin svartmetall og hadde opp-nedkors og dyreblod på scenen er ikke viet like mye oppmerksomhet. Gjennom den selvtitulerte samleplata er endelig året 666 eksisterte dokumentert på vinyl.
Etter fem skiver med sin jazzrock-trio har nå gitarist og komponist Hedvig Mollestad gitt ut sitt første soloalbum, “Ekhidna”, som henter tittelen fra et vesen fra gresk mytologi som er halvt kvinne og halvt slange. Vi tok en kaffe med Hedvig utenfor Munch-muséet en fin sommerdag og snakket om den nye skiva, læreren som satte henne fri musikalsk, og hennes elsk for Black Sabbath.
I en verden som, med ignorant forse, tviholder på at musikk handler om å etterleve berammete stilfordringer, vil Henrik Palms første soloskive aldri karre seg opp fra undergrunnen. Svenskens komplette kosmos av influenser og forhenværende arbeidsoppdrag er nemlig sterkt tilstede i ”Poverty Metal”
Man vet aldri helt hva man får med en ny skive fra Jeff Scott Soto. Han er kanskje mest kjent som vokalisten i Journey, Talisman, Sons Of Apollo og med Yngwie Malmsteen, men hans soloskiver og med bandet Soto har omfavnet alt fra funk og AOR til moderne metal.
Er det ett band som nærmest er synonymt med heavy metal, både visuelt, historisk og musikalsk, så er det Judas Priest fra Birmingham, England. Vi har gjort et tappert forsøk på å rangere alle deres 18 studioalbum fra verst til best.
De fleste kjenner nok til Gilby Clarke fra hans år i Guns N’ Roses, men gitaristen som Slash ga æren for å ha reddet nettopp Guns N’ Roses i 1991, er så mye mer enn bare det. En lang karriere som i år har strukket seg over fem tiår, har gitt oss mye god musikk.
Nært på dagen 40 år etter Whites Thin Lizzy-debut med fine “Chinatown” slipper nå gitaristen sitt nye opus, etter alle solemerker å dømme til øredøvende likegyldighet. Dette er nemlig ganske så lite å skulle lette på skinka for.
Dette engelske musikkollektivet gir oss nå sitt åttende album, og fortsetter sin reise i stemningsfull mørk postrock.
Odd René Andersen behøver ingen nærmere introduksjon, men får det allikevel. En av landets fremste vokalister, med en merittliste som er for lang til å liste opp. For undertegnede er han først og fremst stemmen i Dream Police.
Det italienske progmetalbandet DGM har på ingen måte slått igjennom her til lands, men er du fan av sjangeren og band som Dream Theater, Seventh Wonder eller Symphony X, så skyter du deg sjøl i foten om du ikke sjekker ut den nye skiva til DGM.
Denne kompilasjonen av live-opptak fra verden rundt, sementerer inntrykket av Adam Lambert som en vokalist og entertainer av ypperste ekstravaganse – på samme måte som Freddie Mercury tidigere fylte ei scene nærmest på egenhånd. Det er nemlig i første rekke nettopp dette det hele nå handler om, å skulle erstatte en av rockens fremste både utøvere og personligheter.
Buck Dharma og co er ute med nytt studioalbum – det første siden «Curse of the Hidden Mirror» i 2001. Albumet den gang fikk solide kritikker og fansen elsket det, men det solgte dårlig så ønsket og behovet for å lage ny musikk fikk seg en trøkk. Det skulle ta nesten tjue år før Blue Öyster Cult igjen fikk samlet sammen et knippe låter og gitt det ut.
Yes-diskografien er mangfoldig, og rommer en salig blanding av gull og gråstein. Mellom 1969 og 2019 har bandet gitt ut 22 album som favner en rekke stilarter og uttrykk, fra det råe og psykedeliske, via storslagen symfonisk rock, til stilsikker åttitalls poprock. Å rangere en slik produksjon er ikke lett, men vi gjør et forsøk.
Stadig flere fans av melodisk progmetal oppdager nå italienske DGM, som slapp sitt tiende album ”Tragic Separation” til stående applaus. Vi slo på tråden til Rimini for en passiar med bandets gitarist, produsent og låtskriver Simone Mularoni, og fikk klarhet i hans bånd til Norge og til Geoff Tate.
Midt under epidemien som vi nå forhåpentligvis nå ser slutten av, ga plutselig The Wailers ut nytt album. Det har gått under radaren hos mange – meg selv inkludert. Men når vi oppdaget det så var vi selvfølgelig ikke snauere enn at vi tok kontakt. Mange år har gått siden dagene med Bob Marley ved […]
For oss som var superfans av det Bon Jovi presterte det første tiåret av sin karriere, så har det vært langt mellom godbitene etter årtusenskiftet. Jeg står gladelig på barrikadene og veiver med flagget for alt de presterte frem til og med «These Days», men det må innrømmes at de har ikke lagd en eneste knallbra skive på et kvart århundre.
Han har en smått imponerende CV, Corey Taylor, med to suksessfulle band og flere bestselgerbøker på samvittigheten. Derfor ble det knyttet relativt stor spenning da nyheten om soloskive sprakk for en tid tilbake. Så har han klart å følge opp suksessen med en ny suksess?
For drøyt to år siden var rundt 40000 av oss i Telenor Arena over to kvelder og fikk med oss Rogers Waters og hans eminente band med en av de mest storslagne scene-produksjonene verden har sett i konsertsammenheng. Omsider er det mulig å gjenoppleve dette hjemme i din egen stue.
Det begynner etterhvert å bli noen hundre biografier fra diverse rockemusikere ute på markedet, men du har garantert aldri lest noen med samme vinkling som «Confess», skrevet av Judas Priests frontmann og vokalist Rob Halford. En homofil og dypt frustrert mann som frontet et heavy metal-band i en macho verden.
En skulle tro at Tim Scott ”Ledfoot” McConnell og Ronni Le Tekrø ville utgjøre en polarisert og umulig dikotomi, men faktum er at duoen tufter et supplerende oxymoron, hvis individuelle, musikalske nomenklatur ikke kommer på kant med makkerens.
Julaften kom både tidlig og overraskende i år. Det er vel få som har ventet seg at Fenriz skulle kline til med et nytt Isengardalbum, tjuefem år etter forrige skive, «Høstmørke». Greit, det er feil å kalle det nytt. Dette er låter spilt inn i perioden 1989 til 1993.
Å sette sammen ei samleplate med en såpass multifasettert artist so Robert Plant må være en prøvelse i seg selv. Vi er innom en solokarriere som spenner seg over nesten fire tiår, og elleve album, der han berører flere stilarter, og treffer bra stort sett hele veien.
Hjertet mitt hoppet over et par slag da siste utgivelse fra svenske Amaranthe brått ramlet ned i min digitale mailboks. Ikke fordi jeg er fan av bandet, tvert imot – jeg kan nemlig ikke fordra musikken og føler avsky med hver eneste dråpe blod som pumpes rundt i min godt voksne kropp. Fråden formelig sto ut av munnvikene idet jeg motvillig trykket “play” på min digitale avspiller.
En Minor er det seneste prosjektet til Phil Anselmo, og et prosjekt som nok vil overraske mange. Hans karriere i band som Pantera og Down har for lengst sikret han nær guddommelig status, men gjennom En Minor viser han en ny side av seg selv. En særs trivelig opplevelse lå foran oss da vi anropte New Orleans, Louisiana på sensommeren.
Jeg gleder meg til hvert eneste album med Enslaved, men gruer meg likefullt til å anmelde dem. Bergenserne er kanskje det mest spennende bandet med bakgrunn i ekstrem metal som ikke låser seg til en sjanger. Dette i sin tur gjør det jo umulig å beskrive skivene rettferdig på noen få linjer.
30 år etter at Fish startet sin solokarriere startet med “Vigil in a Wilderness of Mirrors” kommer altså albumet som avrunder mannens karriere, i hvert fall som plateartist. “Weltschmerz” er et album som har vært på gang i flere år, men som av ulike årsaker har blitt gjenstand for flere utsettelser.
Tidligere Whitesnake-gitarist Adrian Vandenberg har vært en aktiv herremann de siste seks årene og så ut til å trives som fisken i vannet. Overraskelsen var derfor stor da han i vinter annonserte at skulle starte opp en ny versjon av sitt 80-tallsband Vandenberg, med Ritchie Blackmores siste Rainbow-vokalist Ronnie Romero ved sin side
Selveste Space-Ace er tilbake med nok en hyllest til sine gamle helter i form av “Origins Vol. 2” og er stadig produktiv som aldri før. Og når man får audiens hos kongen selv setter man rett og slett av tid (gammelt jungelord), så vi fikk en riktig så trivelig passiar om bakgrunnen bak nevnte hyllest-skive av ingen ringere enn selveste Paul Daniel Frehley selv.
Disse Drammensgutta fikk positiv omtale for sine tre bidrag på årets «Ungt Blod #3», samlingen fra metallinja på Heimtun Folkehøgskole. Nå er debutplata tilgjengelig for streaming.
Denne kvartetten, med base i Oak Metal Club, har gjort noen konserter som coverband. Da har setlisten bestått av gamle thrash- og speed metal-låter. Etter hvert har egne idéer med base i samme sjanger dukket opp og nå får vi servert guttas første skive, med ti egne låter.
Oak Metal Club har vært åstedet for mange trivelige metalkonserter i Høland. Scenen er i garasjen til Jostein Sandaker, og en jam i lystig lag resulterte i tributebandet Under The Oak. Repertoaret er hovedsakelig thrash og speed metal fra 80-tallet. Med debutplata «Ripped Up By The Roots» utvides setlista med ti egenkomponerte låter.
Det siste tiåret har engelske Vega vært blant de mest trofaste leverandørene av høykvalitets melodisk rock med massive refrenger, som et slags Def Leppard for det nye millenniumet. De er nå ute med sitt sjette album ”Grit Your Teeth”, og vi fikk bandets vokalist Nick Workman på tråden fra et karantenerammet øyrike.
Konseptalbum fra Arjen Lucassen er alltid en blandet fornøyelse. Musikalsk skuffer han aldri. Men så er det alt dette science fiction-fjaset, som bare han selv forstår. Derfor er det spennende når han nå prøver seg på noe helt nytt. Han har skrevet en ganske enkel kjærlighetshistorie, med mye drama og intriger.
De slapp sin andre fullengder, “Blomst IL” i fjor til temmelig unisone knallanmeldelser over det ganske land, og slipper den nå på nytt – denne gang som “Blomst IL + Ekstraomganger” med to ekstra spor. Dette måtte vite mer om, så vi lurte med vokalist Ida Dorthea Horpestad og gitarist Lasse Febakke til trivelige Sir Winston for en minst like trivelig prat.
KISS – et av verdens mest suksessfulle og populære rockeband de siste førti årene. De har alltid vært kjent for sine spektakulære liveshow og de har en hærskare fanatiske fans som følger dem i tykt og tynt. Nå som enden på visa nærmer seg tok vi en telefon til tidligere gitarist Bruce Kulick.
Hverken covrede band eller låtvalg på Ace Frehleys nye skive byr på store overraskelser, så jeg tar skiva som det jeg tror den er ment som – en fest. Og de festene som ikke funker til bakgrunnsmusikk av navn Led Zeppelin, Deep Purple og Beatles utført av festløven Frehley sjøl trives jeg vanligvis ikke på.
Steve Overland liker tydeligvis å holde seg aktiv. Dt er bare noen måneder siden hans hovedband FM ga ut sin nyeste skive, i fjor fikk vi utgivelser fra hans sideprosjekt Lonerider samt en dobbel liveskive fra FM, og i 2018 kom FMs forrige skive «Atomic Generation» pluss debuten fra nok et sideprosjekt, Groundbreaker.
Den allsidige og erfarne keyboard-virtuosen Derek Sherinian (Sons Of Apollo, Black Country Communion, ex-Dream Theater, Alice Cooper, Billy Idol, Kiss…) er nå aktuell med fullengderen “The Phoenix”. Bak seg har han Simon Phillips, og ved sin side en rekke musikere, så som Zakk Wylde, Joe Bonamassa og Steve Vai.
Til tross for sitt moderne sound og base i metalcore satte jeg pris på det selvtitulerte debutalbumet fra tre år tilbake. Når oppfølgeren nå står for slipp må jeg nok en gang ta meg selv i å like en plate i en sjanger jeg ikke er overbegeistret for.
Noen artister er mer aktive på liveskive-fronten enn andre. Flying Colors er i det øvre sjiktet i så henseende. Tre studioskiver og tre liveskiver er fasiten så langt. Da Flying Colors gjestet London 14. desember 2019, var det siste konsert i en rekke på fire i Europa før bandet tok juleferie.
De legendariske Bay Area trash-heltene Heathen er endelig tilbake, og utrolig nok er det kun bandets fjerde album siden 80-tallet. Det er hele 11 år siden comeback-albumet “The Evolution of Chaos” som virkelig imponerte, selv om det selvfølgelig ikke tangerte mesterverkene “Breaking The Silence” og “Victims Of Deception”.
Jeg liker godt britenes første plater, deretter har jeg mistet interessen og kun kost meg med enkeltlåter, og heller funnet større glede i å se dem live. Nå har vi kommet til bandets sekstende plate, og dette var da riktig så variert og hyggelig.
Som et av verdens aller største heavy metal-band så trenger vel neppe Iron Maiden noen nærmere presentasjon. Så langt har de gitt ut seksten studio-album som jeg skal prøve å rangere fra minst fantastisk til best.
