Paal Flaata | Come Tomorrow: Songs Of Townes Van Zandt

Blue Mood Records / Grappa Musikkforlag

Paal Flaata, best kjent som gullstrupen fra Midnight Choir, er aktuell med siste tilskudd til sin «Songs Of»-trilogi som hyller hans personlige inspirasjonskilder. Denne gangen har turen kommet til Townes Van Zandt – en amerikansk musiker som aldri fikk oppleve noen komersiell suksess à la Dylan eller Cohen, men heller måtte ta til takke med å spille for et lite publikum på barer i Texas. Da er det hyggelig å bli gjort stas på på denne måten, for etter min mening har Flaata spart det beste til slutt i denne trilogien.

«Come Tomorrow: Songs Of Townes Van Zandt» følger i fotsporene etter ”Wait By The Fire: Songs Of Chip Taylor” og «Bless Us All: Songs Of Mickey Newbury». Personlig liker jeg låtmaterialet til Van Zandt bedre enn sine forgjengere, ergo synes jeg også «Come Tomorrow» er den sterkeste av disse tre skivene. Flaata har ikke bare valgt ut Van Zandts mest kjente låter, men har gått løs på katalogen fra perioden 1968-1978.

Og Flaata har såvisst kastet sin magi over disse låtene, satt sitt eget preg på dem og gjort dem til sine egne. Låtene har fått en helt ny instrumentering, som gjør at de gode melodiene enda bedre kommer til sin fulle rett. Her er det lagt til både strykere og valthorn, og flere av låtene er sågar vakrere enn originalene. Spesielt «Flyin’ Shoes», «Tower Song», «Rake», «Kathleen» og «Quicksilver Daydreams Of Maria» må nevnes. Generelt synes jeg enkelte av låtene har blitt en anelse Midnight Choir-fisert, og dette er kanskje det albumet fra hele Flaatas solokarriere som ligger tettest opp til Midnight Choir. Dette kommer ekstra tydelig frem i avslutningssporet «Snow Don’t Fall».

«Where I Lead Me» ble valgt ut som første singel fra albumet, noe overraskende ettersom den egentlig ikke er helt representativ for resten av plata. Derimot burde singel nummer to, tittelsporet «Come Tomorrow», være sikret spilletid på radio. Her har Paal Flaata brukt Magnus Grønneberg-trikset, og introduserer sin datter Maia Flaata i en søt duett. Litt for søt egentlig. Hun har en veldig ung stemme, som gjør duetten mindre troverdig enn hvis han hadde sunget med en på sin egen alder, med like mye erfaring på baken. Det kan ikke være bare enkelt å komme som et uskrevet blad og skulle synge sammen med en av Norges aller beste formidlere. Han formidler nemlig et budskap, mens hun synger en tekst. Jeg er ikke i tvil om at vi kommer til å høre mer til Maia Flaata i fremtiden, men akkurat til denne ellers så fine låta hadde jeg heller sett at han hadde valgt en ny duett med Unni Wilhelmsen.

Alt i alt et stemningsfullt album som jeg garantert kommer til å høre mye på utover høsten. Her er det bare å tenne stearinlyset og fylle opp rødvinsglasset, og nyte gode melodier, eminent vokal og melankolske tekster. Et ekstra pluss for at jeg nå har oppdaget en låtskriver jeg ikke hadde særlig kjennskap til fra før.

5/6 | Marianne Lauritzen

Utgivelsesdato: 23.09.2016