Oslo Ess | Frie Radikaler

Drabant Music

Oslogjengen har allerede rukket å bli rutinerte herremenn siden de ble allemannseie rundt millenniets første tiårsskifte, og serverer oss her sitt femte album – den rykende ferske «Frie Radikaler».

En meget kort men intens trudelutt smeller i gang saken og låter umiskjennelig Oslo Ess slik så mange kjenner dem, hvilket fortsetter inn i tittelkuttet som viderefører samme stil som introen. God gammel gladpunk er det det går i og passer bra inn i denne vårtiden som omsider ser ut til å komme etter verdens lengste vinter. En ekstra kudos skal de ha for å antagelig benytte seg av samtlige ord som rimer på «radikaler» i tillegg til å finne på et par ekstra. Øset fortsetter i «Leter Etter Deg», en slags hyllest til oslojentene (eller en spesiell?) om jeg tolker det riktig, og samtlige fans må vel hittil si seg rimelige fornøyde med bandets sisteslipp vil jeg tro.

I «I Fritt Fall» får poppen (og AC/DC) lov til å blande seg litt inn i gladpunken og er en av utstikkerne på «Frie Radikaler», og er rett og slett en slags fin poppunk-låt. Tempoet dras ned omtrent så langt det er mulig i denne genren på «Ingen Forhandling» og er en av skivas klareste «skippere» i mine ører, tross frekk bruk av munnspill. Det kommer frekkere bruk av frekkere instrumenter senere i skiva, men det kommer jeg tilbake til.

Det er på tide å sette opp tempoet litt her, og det gjør de også med «Hardt Mot Hardt». En låt som allerede var en klar favoritt før de snur den helt om etter et par refrenger for et knallfett instrumentalparti, et grep som får ekstra løft da låtene foran følger den vanlige pønkmalen. Fett! Det blir politikk i «Feil Folk», en tekst som passer bra inn i gjengens samarbeid med =Oslo og deres helt egen Bry:Larm. Ikke blant skivas sterkeste spor tross en gøy modulasjon inn til refrenget, men vitende om deres engasjement for byens vanskeligstilte hjelper stort allikevel.

Jeg aner ikke virkelig ikke hvorfor, men singelvalget «Jeg Vil Ikke!» er faktisk min absolutte favoritt fra denne knappe halvtimen av en skive de har servert. Det kan være på grunn av en helt absurd fengende melodi med en repetisjon som borrer seg fast i hjernebarken i lange tider i etterkant, eller den mildt sagt sjokkerende fela som dukker opp mot slutten. Det er en meget enkel låt med en relativt fjasete tekst som passer langt bedre i en russebuss enn noen andre steder, men noen ganger er det tydeligvis mer enn nok.

«En Lur Liten Jævel» avslutter skiva passende nok i to-takt durpunk, og de som fortsatt er grinete etter å ha hørt ferdig «Frie Radikaler» kan gå og mugge et annet sted. Man blir glad av å høre på Oslo Ess, og da kan nørding om musikkteori og lyrikk pluss påpeking av en litt tynnslitt genre vente til et kjipere band. Meget bra produsert er skiva og, så er det nevnt.

4,5/6 | Sven O. Skulbørstad

Utgivelsesdato: 06.04.2018