Ørland Rockfest @ Ørland Kultursenter, Brekstad

Lørdag 31.august 2019

Ørland Rockfest gikk av stabelen for første gang i glimrende omgivelser. Alt ligger til rette for at denne festivalen kan bli en suksess. Alle fasiliteter ligger et steinkast unna og lokalet er perfekt. Ute i havgapet er man likevel avhengig av overnatting, så festivalen ville vært tjent med å være over flere dager. Et sted må man likevel starte, og bakmann Christer Harøy skal ha ros for et glimrende gjennomført arrangement. 

Til tross for at dette skulle være en rockefest lignet det vel mer en norsk ut gave av Progpower. Det eneste som manglet var Leprous og Pagans Mind på plakaten. 

Det som slår meg er at vi har en blomstring av metalband med glimrende vokalister. Uten å plassere bandene i bås, har Mindtech, Sandberg, Maraton og Pyramaze mange likhetstrekk. og glir godt inn i den skandinaviske  progmetalbølgen. 

Maraton (5.0) var vel kanskje nykommeren som overrasket mest, med en energisk vokalist som ga de berømte 110 prosentene. Bandet skal på en lengre turné sammen med Leprous, så det er bare å merke seg navnet. Maraton hører vi garantert mer fra.

Danske Pyramaze (4.5) leverte også solide vokalprestasjoner, med norske Terje Harøy bak mikrofonen. Med sin kommersielle power metal er de vanskelig å ikke like. Gitarist Jacob Hansen har også vært et glimrende tilskudd til bandet, så mens vi venter på en gjenforening med Beyond Twilight er Pyramaze verdt å sjekke ut. 

Kveldens store høydepunkt var likevel Seventh Wonder (6.0). Jeg blir stadig forbløffet over hvor lojale fans svenskene har. Mens trøndere ikke gidder å ta ferge over fjorden, reiser folk verden rundt for å se Seventh Wonder. Jeg vet ikke hvor mange nasjonaliteter som var representert, men de dominerte Ørlandet denne kvelden. Jeg har selv sett bandet 3 ganger siste året, og synes det er ganske bra. Jeg snakket så med en finsk fan, som har sett de hele 5 ganger. Ikke nok med det, men han har sett vokalist Tommy Karevik hele 18 ganger de siste årene. Så lojal er han, at bandet har tatt «Not an Angel» med i settlisten igjen etter hans forespørsel. Dette til tross for at låten visstnok skal være umulig å spille live. Men det sa de vel om halve «Mercy Falls» også, før de fremførte hele albumet live for noen år siden. Her er eksempel på et band som gir alt for fansen. De har en utrolig energi og spilleglede på scenen, og Karevik briljerer så til de grader. Han er definitivt blant verdens beste vokalister for tiden. At låtene er ti ganger mer utfordrende å synge enn med hans andre band Kamelot ser heller ikke ut til å plage han nevneverdig.

Kontrasten var stor da kveldens store skuffelse Masterplan (2.0) skulle avrunde kvelden. Hadde de bare hatt Jørn Lande med i bandet ville de blitt festivalens store trekkplaster. Rick Altzi er for all del en god erstatter, men han kan ikke måle seg med originalvokalisten. Dette merkes også på settlisten. Det er et helt annet nivå på låtmaterialet fra tiden med Lande, enn de øvrige platene. «Enlighten Me» og «Soulburn» var høydepunktene, sammen med glimrende «Time of the Oath», fra Roland Grapows tid i Helloween. Grapow hadde for øvrig bursdag denne kvelden, og hadde vel helst sett at flere tok del i feiringen. Lokalet ble farlig folketomt etter hvert. Det hjalp heller ikke at de kjørte på med en uendelig jam mot slutten, og de så vel ut til å være mest opptatt av å drikke øl. Jeg forstår at det ikke er særlig motiverende å spille for 20 mennesker, men de har likevel en jobb å gjennomføre.

Men alt i alt var kvelden en suksess, og jeg håper festivalen kommer enda sterkere tilbake neste sommer. Da helst over flere dager.

Tekst og foto: Stig Rune Robertsen

, , , ,