Opeth’s Mikael Åkerfeldt – Om progressiv rock, avantgardisme og det gode håndverket

Da Opeth sist streifet Oslo, inviterte vi Michael Åkerfeldt til en timelang passiar i konserthusets utsmykkede lokaler. Med en alltid like opplagt Åkerfeldt fremfor oss, fyrte vi av fra hofta og diskuterte alt fra progressiv rock til death metal og bandets seneste verk «Sorceress».

Tekst: Bjørn David Dolmen  
Foto: Steve Thrasher, Arash Taheri, Stuart Wood

– Gratulerer med nytt album. Det låter utmerket. Du vet det, eller?– Ha-ha, ja. Og takk så mye. Denne skiva, samt de to forgjengerne, ligger tettere på den musikken jeg selv konsumerer. Det betyr ikke at jeg ikke liker de hardere platene våre, men «Sorceress», «Pale Communion» og «Heritage» uttrykker i større grad min musikksmak.
– Så du setter progrocken høyere enn metallen i disse dager?
– Absolutt. Men slik har det ikke alltid vært slik. Jeg ble født i 1974, og vokste opp like utenfor Stockholm, hvor de fleste lyttet til hardrock. Alternativet var musikk generert av synthesizere, av type Depech Mode og hva nå enn faen de andre gruppene het. Helt fra starten av identifiserte jeg meg med hardrockerne, så for min del gikk det mest i Black Sabbath og Led Zeppelin før The New Wave Of Heavy metal-bølgen etter hvert skylte over Europa. Jeg ble da et ordentlig metallhode. Dette medførte i sin tur oppdagelsen av tyske metallband, som for eksempel Accept, og deretter skulle det liksom bli hardere og hardere for min del. Spiren til Opeth ble sådd midt i en periode hvor death metal-besettelsen min var som verst.  Progrocken hadde jeg da ingen kjennskap til.
– Aha! Men melodiene lurer i kulissene selv på debuten.
– Jo. Selv da var jeg faktisk mest tiltrukket av musikk med melodiske kvaliteter. For jeg har alltid først og fremst vært en melodifreak. Min fascinasjon for death metal varte derfor bare i en kort periode, hvori jeg startet mitt første seriøse band. Jeg fant en utvei i dødsmetallen, om du vil, da formatet blant annet gjorde det mulig å være vokalist uten å kunne synge. Og likens hva det instrumentalistiske angår; jeg kunne ikke spille, men jeg kunne spille death metal, hvis du skjønner hva jeg mener.  Etter mitt skjønn kulminerte dødsmetallen på midten av 90-tallet, med plater som Morbid Angels «Domination». Jeg hadde allerede da begynt å se en annen vei, nærmere bestemt tilbake mot Black Sabbath, Led Zeppelin og Scorpions. Da CD-platen kom og alle kvittet seg med vinylsamlingene sine, trålet jeg samtlige av Stockholms bruktsjapper og tok meg selv i å lete etter band som gikk likedan kledd som Ozzy Osbourne og Robert Plant.  Dette førte til at jeg fant grupper som Van Der Graaf Generator, King Crimson, Camel og Yes – grupper som i årene som fulgte ble min store kjærlighet. Via progrocken oppdaget jeg deretter blues og jazz, musikk hvor det var mer liv i tonene enn i den endimensjonale og attitydepregede dødsmetallen. Og jaggu lærte jeg meg også å synge og spille. En plate som vitner om alt dette er «Blackwater Park». Derfra og ut taler alt for seg selv.

– Hvor kommer så Bathory inn i fortellingen? Selv ser jeg «Under The Sign Of The Black Mark» som en svartmetallens befrielse.
– Jeg kunne ikke vært mer enig, da det albumet bøyde knærne mine fullstendig. Jeg opplevde musikken som ekstrem, men samtidig vakker og melodisk. Man kunne faen meg nesten også nynne med på en låt eller to. Et eksempel i så måte er «Call From The Grave». Fantastisk!
– Så da er vi enige om at norsk black metal startet i Sveige.
– Jepp! Om man nå ikke medregner Venom, som etter mitt skjønn fremstår som mer tøysete. Om jeg må få lov til å være litt patriotisk: Bathory kom fra Stockholm, en by som frem til da hadde generert Europe og Yngwie Malmsteen. Vi var rett og slett stolte over Bathory. For meg har de derfor betydd så uendelig mye. 

– Mange vil ha det til at Opeths produksjon kan deles i to. Selv mener jeg å kunne påvise en klar kontinuitet fra debuten til «Sorceress». Du har ditt fingeravtrykk på musikken hele veien.
– Joda. Selv om dette med musikk og signatur er et uhyre komplekst felt, er jeg umiddelbart enig. For det finnes absolutt et gjennomgående og identifiserbart tonespråk i Opeths produksjon. Etter min oppfatning har vi heller ikke endret oss radikalt fra skive til skive, men dette kan ikke jeg uten videre bare bestemme, da mange fans har en annen oppfatning.  Da vi gjorde «Heritage» tror jeg flere så det som et eksperiment – et eksperiment av den mislykkede sorten. «De forsøker noe nytt men kommer til å forstå at det ikke fungerer», liksom. Jeg kjenner meg igjen i dette synet, ikke minst fordi jeg har tenkt det samme om flere av mine favorittband opp igjennom årene. Men Opeth gjør ikke «feil»; snarere er alt planlagt. «Heritage» er for eksempel et avtrykk fra akkurat den perioden. Jeg fikk noen impulser, forfulgte dem og forfølger dem fortsatt. På de tre siste platene synes jeg vi har vært konsekvente.
– Og ikke minst, dere har lyktes. Menigheten har iallfall vokst.
– Javisst! Vi har nok sett flere tilskudd enn frafall. Fordi vi har vært konsekvente tror jeg faktisk også vi har snudd mange folk. Vi gjorde jo ikke bare «Heritage» – «Pale Communion» og «Sorceress», som kommer fra den samme delen av skogen, fulgte tett på. De som kjøper Opeth-plater har med andre ord vært nødt til å høre på progrocken vår i flere år nå. Man kan kanskje si at nedslagsfeltet nå er større, og at vi i så måte har lyktes. Men nå, etter tre plater, er det nok på tide å tenke annerledes. Mange band som jobber hardt for å beholde sin sound, som for eksempel AC/DC og Iron Maiden, taler ikke lenger like sterkt til meg. Musikken høres rett og slett ikke spesielt relevant ut. Sånn skal det ikke være med Opeth.  For oss er fornyelse helt avgjørende.
– Sånn i forbifarten. Jeg begynte å tenke på Metallica.
– Ja, herregud, Metallica er noe for seg selv. Jeg elsker dem, blant annet fordi de er drevet av utforskningens etos. Men de jager samtidig sin egen hale. De siste platene er derfor ikke så jævlig interessante.
– King Crimson er et annet eksempel.
– King Crimson er et glimrende eksempel. I motsetning til for eksempel Yes, som i likhet med Metallica prøver å gjenfinne seg selv, ledes King Crimson av en mann som alltid ser fremover. De lykkes, og musikken høres alltid relevant ut i mine ører.

– Har avantgarde-konseptet en sentral plass i Opeth?
– Både ja og nei. Det kommer litt an på hva man legger i begrepet. Det aller viktigste for meg er at låtene er bra. Gode låter beholdes alltid, selv om de kanskje uttrykker stillstand. Noen radikal avantgardist er jeg nok dermed ikke. For meg har det å tvinge noe frem aldri vært et mål i seg selv. Snarere begynner jeg bare på en låt og håper på nye impulser underveis. I senere år har jeg i stadig større grad følt meg kallet til å lage en doom-plate. Akkurat det kommer sikkert ikke til å skje, men jeg håper å kunne utrette noe lignende i nær fremtid. Jeg skal i alle fall begynne å skrive, så får vi se hva som melder seg.
– Hvor mye bryr du deg om kravene fra fansen underveis i en slik prosess?
– Vel, som jeg sa i sted, jeg vokste opp på 70-tallet, en tid hvor folk gikk inn for å like de platene de investerte i. Jeg kan huske at jeg mange ganger slet meg helt ut, som for eksempel da jeg prøvde å like Judas Priests «Turbo». I dag står jeg overfor en lignende utfordring. Platen er av John Coltrane og heter «Ascension». Har du hørt den? Det er ren kakofoni og musikken plager meg som faen. Den sliter også ut dama mi. Allikevel er det noe med den som pirrer meg, så jeg har ikke gitt opp enda. Poenget er at jeg sikkert forventer denne tålmodigheten også av Opeth-fansen. Om de hater en ny Opeth-skive kan de kanskje lære seg å like den, tenker jeg. Muligens forventer jeg for meget, da Spotify-generasjonen ikke later til å nedlegge en tilsvarende mengde tid i lyttingen. De vet jo knapt hva et album er. Men jeg er uansett nødt til å holde det interessant for meg selv.   
– For min del hjalp det å komme ubevæpnet. Da satt Opeth som et skudd.
– Presist! Jeg kan vel heller ikke påtvinge Opeth-fansen den jobben som jeg selv legger i en John Coltrane-plate.
– Noen vil vel også si at dere er mer tilgjengelige.
– Ha-ha, ja, vi er ikke så helvetes avantgarde.

– For kveldens gig har dere valgt konsertsalens stille rom av lyttende forventninger. Fortell.
– Ha-ha, ja, men sånn blir det jo ikke. Jeg tipper folk kommer til å reise seg allerede under den første låten. Vi gjorde en tilsvarende jobb i USA, hvor hallen var av den finkulturelle sorten. Og etter bare minutter ble stedet forvandlet til en tungrockarena. Det slår aldri feil. Men jeg elsker å spille i konserthus. Det er det motsatte av store utendørskonserter, for eksempel i festival-sammenheng, hvor sola steiker deg i trynet og folk vrimler rundt over alt. Så langt har vi spilt i operahuset i Sydney og i Royal Albert Hall. I begge lokalene rumlet det godt i scenegolvet da vi satte i gang. Ti poeng til scener lagt av tre. Det resonnerer helt utmerket.
– Hvordan vil du si at Opeth per dags dato skjærer til det rockemusikalske landskapet?
– Dette med tilhørighet tenker jeg i grunn mindre på. Vi er et hardrockband som tidvis spiller ekstra hardt. Utover det representerer vi ingen bestemt retning innenfor samtidsrocken. Det å skille seg ut har liksom heller aldri vært et mål for oss. Det får band som Ghost ta seg av. Vi er bare Opeth. Det er oss og så er det de andre.
– I lys av progrock-samtalen så langt. Var Opeth noen gang inspirert av svenske band som Anekdoten og Änglagård?
– Oi, ja, helt åpenbart. I sin tid jobbet jeg i en platebutikk kalt Mellotronen, som befant seg i Stockholm sentrum. Butikken var drevet av Stefan Dimble, bassisten i Landberk og Morte Macabre. Peter Nordin fra Anekdoten jobbet også der, og sammen dannet vi en liten diskurs som kretset omkring musikk med eksperimentelle anliggender. Jeg kan huske at Reine Fiske også var mye innom. Han jobbet i perioden som postmann og tilbrakte mye tid i lokalet, trøtt som faen, for å snakke om progrock. Vi var et lite miljø litt bortenfor den generelle strømmen av heavy metal-hoder i Stockholm, og vi var alle en gjeng med svamper. Så ja, Anekdoten, Landberk, Änglagård etc. øvde stor innflytelse på Opeth. De presenterte meg for eksempel for mellotronen, et instrument jeg aktivt begynte å bruke under innspillingen av «Deliverance». Det albumet var et viktig vendepunkt for oss.

– Vi burde kanskje vært innom «Sorceress». Si gjerne litt om skriveprosessen.
– Du vet, jeg har et lite hjemmestudio. Så da plateselskapet ga meg seks måneder til å skrive det nye Opeth-albumet, gikk jeg rett dit. Jeg jobber godt under press, så prosessen ble ikke veldig smertefull. Det hele begynte med skissene til låten «The Wilde Flowers» og deretter gikk det slag i slag helt til jeg satt der med en demo av hele albumet. Under demoarbeidet gjør jeg alt; jeg skriver musikken og programmerer frem arrangementene. Deretter leverer jeg hele greia til bandet, som høflig blir bedt om å sette seg inn i musikken. Basert på responsen jeg får fra de andre, gir vi oss så i kast med innspillingen, miksingen og mastringen av det ferdige produktet. Vi begynner med å laste demoen inn i studioteknologien. Deretter erstatter vi sporene, lag for lag. Et unntak her er trommene og bassen, som innspilles i realtid. Øve i forkant av en innspilling har vi for lengst sluttet med. Det blir nok øving før konsertene.
– En snubletråd eller to må du da møte underveis?
– Så absolutt. Det kan til og med være uhyre problematisk, da jeg sjelden tar høyde for konsertversjonen av Opeth når jeg skriver plata. Men alle i Opeth digger utfordringer, så du kommer neppe til å høre noe av denne problematikken under kveldens konsert.

– La oss avslutte med et standardspørsmål. Hva skjer videre?
– Konserter, konserter og atter konserter. Etter Europa-datoene går turen til Australia, og på nyåret står USA for tur før det hele ender med en sommerturné i England. Jeg er ikke så glad i å reise, så jeg blir litt matt av tanken. Heldigvis elsker jeg å spille konserter. Nøyaktig hva som skjer videre er på dette tidspunkt uklart. Men det skal ikke gå lenge før du hører et nytt Opeth-album.

Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2017