O.R.k. | Ramagehead

Kscope

Lorenzo Fornasaris progressive, akronymtitulerte kvartett – som også inkluderer King Crimsons Pat Mastelotto og Porcupine Trees Colin Edwin – har så langt forarbeidet kurante plater, med begrenset holdbarhet. ”Ramagehead”, gruppas tredje, forteller en litt annen historie. Stoffet, av skumrende, dramatisk art, er overraskende omsvøpsløst og poengtert, mens det melodiske element gis et løft. Vokaluttrykk, låtkonstruksjoner, riff og akkordprogresjoner danner intertekstualitet til utøvere som Ours og Jeff Buckley, og vil formodentlig appellere til fans av Riverside og Porcupine Tree. Fremdeles sliter bandet i akustiskdrevne, besindige øyeblikk; ”Time Corroded” fungerer rett og slett ikke, og jeg kan sågar betakke meg ”Black Blooms”, gjestet av Serj Tankian. Enn så lenge anmodes man å rette oppmerksomheten mot albumets fullskalamodellerte rockespor, som ”Signal Erased” og ”Strangled Words”. O.R.k. leverer gangbar musikkmynt i 2019, selv om potensiale ikke realiseres fullt ut.

Et gigantisk unntak herom – for det er en grunn til å oppsøke ”Ramagehead” – faller først i platekronologien og heter ”Kneel To Nothing”; denne er så uimotståelig fengende og intelligent foranstaltet – bevandret med sterk melodikk, dommedagsostinat og førsteklasses halvtonebruk – at stykket kommer til å fotfølge meg resten av året. O.R.k.-medlemmene bør gjøre ”Kneel To Nothing” til kvalitativ norm.

4/6 | Geir Venom Larzen

Utgivelsesdato 22.februar 2019