Night Ranger – gir seg ikke

I 35 år har Night Ranger fra San Francisco vært et av de fremste bandene i sjangeren melodiøs hard rock. Storhetstiden, radiohitene og platiniumskivene var kanskje på 80-tallet, men bandet har gikk ut en lang rad med skiver av høy kvalitet siden, og etablert seg som et av de beste livebandene i bransjen. Trommeslager, vokalist og grunnlegger Kelly Keagy tok seg en pause fra julestria for å oppdatere oss om både den nye DVDen og den kommende studioskiva «Don’t Let Up».

Tekst: Geir Amundsen
Foto: Ash Newell

– Night Ranger slapp før jul en ny liveskive, «35 Years And A Night In Chicago», og viktigere – deres første konsert-DVD/BluRay noensinne, med unntak av Unplugged-skiva «24 Strings And A Drummer» fra tre år tilbake. Hvorfor har det tatt så lang tid å få en live-DVD ut?
– Det ble aktuelt da vi i 2016 gjorde jubileumsturneen vår, 35 år som aktivt band, og det er en milepæl for oss. Vi ville også gjerne spille den inn på House Of Blues i Chicago, som alltid har tatt svært godt imot oss, selv om vi er fra California. Dessuten ville vi dokumentere denne nye besetningen av Night Ranger, som nå har vært sammen i to år. Vi har fått med oss Keri Kelli (ex-Alice Cooper, John Waite, Slash, Vince Neil) på gitar etter at Joel (Hoekstra, nå i Whitesnake) takket for seg, og kjemien i bandet er helt optimal – jeg tror aldri vi har fungert bedre, hverken på scenen eller internt.
– Ja, hvordan er Keri’s rolle i bandet? Han er jo 15-20 år yngre enn kjernemedlemmene i bandet, og stikker seg litt ut visuelt med sitt mer glam-pregede utseende.
– Det funker ypperlig, og de to nye og yngre karene, Keri og Eric (Levy, keyboards siden 2011) bidrar med en ny energi og entusiasme, noe som ble veldig tydelig da vi gikk i studio for å spille inn nye låter. De har dyttet den kreative prosessen i bandet til nye høyder.
– Jeg så dere på en festival i Milano for to år siden. Ikke nok med at deres ex-gitarist Reb Beach var der med Winger, og at Joel Hoekstra noen måneder senere joina ham i Whitesnake, men Keri Kelli spilte der samme kveld med John Waite. Så hva pokker foregikk backstage den kvelden? Ble alle band enige om å bare bytte gitarister med hverandre?
– Hahaha! Ja, det stemmer, det hadde jeg ikke tenkt på! Neida, alle disse bandene har jo turnert sammen ved en eller annen anledning, så vi er alle venner, mange av de har jeg kjent i 25-30 år, som Kip Winger. Det var som en stor klassefest backstage i Milano, hvor vi traff masse gamle kjente vi ikke hadde sett på en stund. Helt uten drama eller slåssing! Keri hadde flere ganger vikariert for Joel de gangene han var forhindret for å gjøre noen av våre konserter, og gjorde en strålende jobb da, så han var vårt naturlige førstevalg da Joel fikk et tilbud fra David Coverdale som han ikke kunne takke nei til.
– På årets jubileumsturne spilte dere hovedsakelig låter fra de tre første skivene, ignorerte de neste 25 år, og slang på noen låter fra de nyeste skivene.
– Ja, de fleste som kommer og ser oss, har ikke så god kjennskap til hva vi gjorde på 90-tallet og starten av 2000-tallet. De skivene vi ga ut da, solgte på langt nær så mye som de fire første. Til gjengjeld plukket vi frem noen gamle låter som vi nesten ikke hadde spilt på 30 år, som «Penny» og «Night Ranger» fra debuten. Dessuten tok vi sjansen på å spille et par låter som kommer på den neste skiva vår til våren, låter som ingen hadde hørt enda. Det er vrient å sette sammen en setliste som både representerer katalogen din på en bra måte, samtidig som man har med noen overraskelser til fansen som har fulgt oss trofast i alle år.
– Det er en ny studioskive like rundt hjørnet også, har jeg skjønt? Er den ferdig, og når kommer den?
– Ja, den er ferdig innspilt, mikset og mastret, og vi har den siste uka spilt inn videoer til noen av låtene. Vi har lagd den i løpet av hele 2016, mens vi har turnert. Vi har skrevet låter fortløpende, og gått i studio for å spille de inn hver gang vi har hatt en pause fra konsertene. Nå i desember har vi fått mikset den ferdig. Når man gir ut skiver så ofte som det vi har gjort de siste årene, så kan det være vanskelig å komme opp med nye ideer, og man må bruke ekstra tid for å lage mange nok låter som holder kvalitetsmessig mål. Jeg, Jack (Blades, bass, vokal) og Brad (Gillis, gitar) kom sammen i januar for å komponere, og lagde kjapt fire låter som ble hjørnesteinene i alt vi gjorde senere. Etterhvert dro vi Keri inn og fikk hans bidrag og innspill, så jeg føler vi har strukket grensene for måten vi skriver låter på denne gang. Fire-fem av låtene går i en litt annen retning enn fansen kanskje er vant til fra oss, men det låter fortsatt klassisk Night Ranger, slik vi alltid har gjort.
– Vel, ikke alltid, dere hadde da en avstikker stilmessig en periode hvor dere prøvde å modernisere lydbildet deres, med skiver som «Seven» og «Hole In The Sun». Men de siste par skivene er dere tilbake til det klassiske Night Ranger-soundet.
– Det stemmer. Vi liker å eksperimentere, men vi kommer alltid tilbake til det som vi selv liker best, det vi er mest inspirert av, og det er rock fra 60- og 70-tallet. Det er der vi føler oss hjemme, og det er hva fansen helst vil høre fra oss. Vi har likevel fått dratt inn andre elementer denne gang, jeg spiller blant annet noen etniske rytmer og trommemønstre, det var gøy! Keri har gitt oss en ny dimensjon på gitarene, og spiller litt slide, så jeg gleder meg til fansen får høre dette!

– Har det alltid vært bandets kjerne, altså det trehodede trollet Kelly/Jack/Brad, som skriver låtene sammen?
– Haha. Det har blitt en vane de senere år. Siden «Somewhere In California» (2011) har vi jobbet på den måten, og det fungerer optimalt for oss. Vi møtes alltid for å skrive, den moderne måten med å sende MP3er frem og tilbake blir for lite organisk for oss. Men dette er første gang vi tre har møttes i et rom uten å ha en haug med ideer og riff med oss, alt er laget i fellesskap, i samme rom. Tidligere har vi kommet med 2-3 halvferdige låter hver, og gjort de ferdige sammen, nå startet vi helt fra grunnen av – sammen. Jeg ble syk i februar og måtte stå over noen skrivesessioner, da fikk de Keri inn i stedet, og de tre lagde 2-3 låter som også har kommet med på skiva.
– Når kan vi forvente å få høre herligheten?
– Vi har akkurat levert skiva til plateselskapet, så jeg antar at den slippes i april, uten at jeg har en eksakt dato her og nå.
– Og hva skal barnet hete?
– Hmmm…når skal dette intervjuet publiseres?
– I begynnelsen av mars.
– Ok! Det er ikke offentliggjort enda, men da kan jeg avsløre at tittelen på skiva blir «Don’t Let Up». (Og den anmeldes her.)

– Night Ranger har aldri noensinne turnert i Europa. Det har blitt med en og annen festivaljobb og sporadiske London-konserter. Og dermed er dere bortimot ukjente her. Har dere bevisst fokusert 99% på USA og Japan?
– Det stemmer ikke helt, vi gjorde en Europaturne sammen med Foreigner i 1985.
– Men det er over 30 år siden – og dere var «bare» forband til Foreigner, som var på sitt største akkurat da.
– Ja – planen var opprinnelig at den turneen skulle være et springbrett for å gjøre vår egen turne senere, men vårt daværende management fant ut at det ble for kostbart, så dermed ble det til at vi gjorde flere konserter i nord-Amerika i stedet. Det ble bare sånn, det var ikke noe bevisst avgjørelse fra bandet sin side i hvert fall, og vi har flere ganger tenkt på at vi burde ha turnert Europa selv om det hadde kostet oss mye. Vi har alltid storkost oss i Europa de gangene vi har vært der og spilt!
– Er det realistisk at Night Ranger, på dette stadiet av sin karriere, skal komme til Europa og turnere på klubber?
– Jeg utelukker ikke det, hvis det europeiske markedet åpner seg for oss. Vi er i dialog med både konsertarrangører og et par andre artister som det hadde vært hensiktsmessig å turnere sammen med i Europa, så vi håper at det blir noe av.
– Det er jo flere andre California-band, som f.eks Y&T og Rival Sons, som stadig vekk spiller i Europa og Skandinavia – de er her nærmest hvert år – så det økonomiske aspektet burde ikke være uoverkommelig.
– Sant nok. Vi må bare ha en serie med kjernekonserter spikret så vi kan bygge en turne rundt dette. Å dra fra California til Europa for en liten håndfull klubbkonserter er ikke liv laga økonomisk, det må gjøres skikkelig i så fall.

– Hva sysler du med utenom Night Ranger? Du har gitt ut to soloalbum, men det er ti år siden forrige. Har du noe på gang?
– Ja, jeg har faktisk det, og det blir noe helt annet musikalsk. Jeg har jobbet med Bill Champlin, mest kjent som vokalisten fra Chicago. Han er en fantastisk R&B-vokalist, som har vært et idol for meg siden jeg var seksten år gammel! Vi har kanskje en halv skive ferdig, og jeg skal hjem til Bill i januar for å prøve å komme i mål. Dette blir mer R&B/rock, noe som alltid har lagt mitt hjerte nært. Da jeg vokste opp i Los Angeles på 60-tallet, så var det Motown jeg hørte på, ved siden av rock’n roll. Så jeg gleder meg virkelig til å fullføre dette prosjektet med Bill.
– Er dette noe som vi kan regne med å få høre i løpet av 2017?
– Det kommer an på hvor effektive vi klarer å være. Alle låtene må være av ypperste kvalitet, og foreløbig har vi fire knallåter, vil jeg si. Men nå kommer jo jeg til å bli opptatt med Night Ranger fra våren av, så jeg håper at jeg og Bill er i mål innen den tid. Har vi ikke mange nok bra låter, får vi heller bare drøye det.

– Du gjorde ett sideprosjekt i 2005, med The Mob, bestående av deg, Reb Beach, Doug Pinnick fra Kings X, og Timothy Drury fra Whitesnake og The Eagles – med Kip Winger i produsentstolen. Hva tenker du om den opplevelsen?
– Ah! Det var egentlig Rebs prosjekt, basert på hans låter. Jeg ble involvert siden jeg og Reb var gode venner – han var jo en periode med i Night Ranger, og han spilte på soloskiva mi. Det var utrolig gøy å jobbe med en så talentfull kar som Doug Pinnick, og ikke minst Kip Winger. Han styrte denne skuta i havn, for ingen av oss andre visste helt hvem som egentlig bestemte! Folk kommer fortsatt opp til meg og forteller hvor mye de liker den skiva.
– Gjorde dere noensinne konserter, eller var dette et rent studioprosjekt?
– Jeg prøvde å få dratt i gang en kort turne eller i det minste noen få konserter, men alle hadde så travle timeplaner at det var ikke mulig å få samlet troppene, så nei, dessverre. Jeg skulle gjerne fått samlet oss fem i ett rom for å spille disse låtene, og helst gjøre noen konserter.
– Det er jo ikke for seint – jeg har spurt både Reb og Kip om denne skiva, og begge sier det samme som deg – de skulle gjerne gjort noe mer.
– Jøss, så kult, da skal jeg ringe Kip med en gang! Han bor forresten rett borti gata for meg her i Nashville. Har du forresten fått med deg at Kip Winger er nominert til Grammy for sin klassiske musikk?
– Er han? Jøssenamn. Jeg har den «Conversations with Nijinski»-skiva hans – det er jo noe radikalt annerledes enn Winger! Hvem skulle trodd dette om ham i 1989?
– Jeg vet! Men Kip har en artistisk side ved seg som de fleste ikke kjenner til. Han har studert ballett, han skriver klassiske verker for orkestre… han er en fantastisk og fullkommen artist!
– Det får være nok prat om Kip Winger! Hvilken Night Ranger-skive er du mest stolt av – utenom den nye?
– Etter at man først har oppnådd suksess, så fortsetter man bare å fokusere på å lage best mulig musikk, da har du en annen målsetting enn i starten av karrieren. Og jeg synes kanskje at «Somewhere In California» er vår mest vellykkede skive sånn sett, et comeback etter fire år, med to nye bandmedlemmer. Så må jeg selvsagt nevne de tidlige skivene – andreskiva «Midnight Madness» hadde flere store hits, og «7 Wishes» var en glimrende skive. Det er kanskje de to jeg er mest stolt av.
– Jeg er faktisk helt enig, de tre skivene er Night Rangers sterkeste! Er det noen av skivene som du er misfornøyd med? Skiver som du føler dere burde ha brukt mer tid på?
– Haha! Da må jeg nok si «Big Life» (fra 1987) – det var fjerdeskiva vår, og den ble nok et offer for at vi hadde brukt all tid på turne i etterkant av suksessen vi hadde med «Midnight Madness» og «7 Wishes». Vi var rett og slett utbrente, og hadde behov for noen måneder fri for å slappe av og skrive nye låter. Vi ble bedt om å bidra med tittellåta til filmen «Secret Of My Suksess», noe vi gjerne gjorde, men den var veldig annerledes fra resten av materialet på «Big Life». Vi skulle ha tatt oss tid til å skrive fire-fem nye og bedre låter til den.
– Side 2 er svak ja, men det er mye bra på side 1, deriblant min favorittlåt med Night Ranger noensinne, «Rain Comes Crashing Down».
– Ja for pokker, helt enig, vi burde spille den på konserter! Jeg kan jo begynne å manipulere Jack så vi tar den inn igjen, ok? En annen av mine favoritter som vi nesten aldri spiller, er «Call My Name» fra førsteskiva.

– Hva tenker du i dag om «Feeding Off The Mojo» fra 1995, skiva dere lagde som trio, uten Jack Blades eller Jeff Watson?
– Vi hadde fått med oss Gary Moon på bass og vokal, og selv om han er en glimrende vokalist, så gjorde hans stemme at det ikke låt som Night Ranger. Men det var i en periode da vi ville gjøre noe helt annerledes, det musikalske landskapet var totalt endret siden 80-tallet. Og vi hadde et veldig bra samarbeid med produsent David Prater (Dream Theater). Plateselskapet støttet oss, så jeg føler det var en bra avstikker for Brad og meg.
– Burde den ha vært utgitt under et annet navn? Jeg husker jeg ble dritskuffa da den kom, for det var ikke dette jeg ville høre på en skive hvor det sto Night Ranger på coveret.
– Jeg føler vel mer at det var Brad og min skive, det var ikke en Night Ranger-skive, selv om det er mange bra låter på den. Så ja, du har kanskje rett i det – muligens ville også mottakelsen blitt en helt annen om det ikke sto Night Ranger på coveret, hvis fans og media ikke hadde hatt noen forventninger til hvordan det skulle låte.
– Er det lettere å lage skiver nå kontra på 80-tallet, da plateselskapet forventet og krevde singler og radiohits? Jeg kan ikke forestille meg at Frontiers peser dere altfor mye i studio!
– Musikken og arrangementene havner i like stor grad under mikroskopet når vi produserer skivene selv, som når plateselskapet har hyret inn en produsent for oss. De ser mer på dette som en investering – så lenge de i det minste tjener inn igjen kostnadene, så er de fornøyde, økonomisk sett. Nå er både vi og Frontiers mer drevet av det kreative enn det økonomiske, musikken kommer i første rekke, og vi gjør det som føles riktig for oss. Slik var det ikke på de store selskapene, men Serafino som eier Frontiers er det perfekte eksempelet på hvordan en plateselskapdirektør bør være. Han vil først og fremst bare høre en så bra Night Ranger-skive som mulig, og hvis de i tillegg tjener penger på dette, så er de hoppende fornøyde! Men han legger seg aldri borti den kreative prosessen.
– Apropos tjene penger, jeg så nettopp en 30 sekunders reklamefilm på youtube, for Foster Farms, med kyllinger som synger «Sister Christian». WTF? (Check it out!)
– Hahaha! Det var hysterisk! Jeg har et litt ambivalent forhold til den, for jeg vet at det misbilliges at musikere selger musikken sin til kommersielle formål, men hva faen, vi syntes det var morsomt! Jeg var både skrekkslagen og stolt da den snutten begynte å rulle på TV-skjermene her i USA, men som sagt var det både gøyalt og lønnsomt – kan det bli bedre, haha!?

– Helt til slutt skulle jeg hilse deg fra en venn av deg, Jack Russell. Jeg satt en time på telefonen med ham før du ringte, jeg måtte bokstavelig talt avbryte ham og legge på for å ta din telefon! (Les det her!)
– Ah takk, jeg elsker Jack, veldig fin fyr og god sanger, vi spiller stadig vekk konserter sammen med ham, og han korer på nesten hele «Seven»-skiva vår. Det går veldig mye bedre med ham nå, og jeg ønsker ham alt godt!

Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2017

Les intervju med Jack Blades fra Night Ranger her!