Nigel Glockler – Saxons grunnmur

Nigel Glockler (som har vært inn og ut av bandet et par ganger) ble medlem i Saxon i 1981, og har 14 av 22 Saxon-skiver på samvittigheten. Heldigvis rakk vi å ta en samtale med Glockler backstage før han entret scenen sammen med sine Saxon-kompanjonger på Rockefeller i slutten av september. For de av dere som tar notater, snakket vi blant annet om i hvilken grad den utpregede drikkevisen «Three Sheets To The Wind» handlet om bassist Nibbs Carter, den enorme påvirkningskraften til italiensk prog, og hvorfor slagverket hans er så stort at det nesten føles som om han trenger å leie inn en ekstra mann for å rekke å slå på alle bøtter og spann.

Tekst: Stig Myhre

– Først må vi jo snakke om ditt enorme slagverk. Jeg så mange live-DVDer av og med Saxon før dette intervjuet og blir litt satt ut av antall trommer på scenen. Ble du inspirert av Keith Moon (The Who) som i tillegg gjorde et forsøk å slå alle trommene sine samtidig?
– Nja, egentlig ikke Keith Moon. Under syttitallet gikk det mye i italiensk prog. Et italiensk band, PFM (Premiata Forneria Marconi), som faktisk holder på ennå, ga meg nye visjoner for hvordan et slagverk kunne se ut. Deres trommeslager Franz Di Cioccio hadde et massivt trommesett, og jeg fikk blod på tann. For dette var første gangen du oppdaga hvordan alle disse fantastiske musikerne boltret seg når de gjorde fancy trommeoverganger. Som et resultat av at de utfordret seg selv, kunne slike musikere krydre trommespillingen så til de grader. Deretter kom Neil Peart fra Rush inn i bildet, og generelt sett får jeg et kick av å ha all verdens bjeller og ymse lyder tilgjengelige rundt omkring på trommer og cymbaler, og jo flere lyder jeg får tilgang på, jo bedre er det. Men for å komme tilbake til Keith Moon, tror jeg nok han hadde en viss påvirkningskraft i gamle dager.
– Jeg tenker spesielt på den ukonvensjonelle måten han spilte på der hi-haten var bannlyst etc.
– Ja, det stemmer det, og jeg elska måten han fremsto på rent visuelt. Det var fantastisk bare å sitte der og se han spille. Likevel vil jeg igjen heller trekke fram de italienske trommeslagerne som var fantastiske alle som en. Italienerne gjorde masse greier som skilte seg ut fra det som foregikk i England. Nå skal det være sagt at alle land sitter jo på fabelaktige trommeslagere, og et godt eksempel på en brilliant engelsk trommeslager var Barriemore Barlow fra Jethro Tull.
– Hva vil du si til de som først og fremst forbinder prog med band som Dream Theater? Er det innafor eller for langt unna det progressive tilnærmingspunktet du foretrekker?
– Vel, la meg i det sånn.. Majoriteten av de italienske musikerne som jeg likte, integrerte mange elementer fra klassisk musikk. Når du hørte gitaristen i PFM spille akustisk klassisk gitar, var det av en annen verden. For meg står Dream Theater igjen som mer av et progressivt metalband. Mens de tar utgangspunktet i hardrocken, føler jeg at progbanda på syttitallet eksperimenterte i større grad. Du visste aldri hva som venta deg ved neste hjørne.
– Hva med den syngende Genesis-trommeslageren Phil Collins? Var han et slags forbilde?
– Jada. Jeg kjente til ham før Genesis og kjøpte til og med den første plata han deltok på i bandet Flaming Youth. («Ark 2» i 1969) Genesis er å regne som mitt favorittband gjennom alle tider, og bortsett fra et album, «Genesis» (1983), du vet den med «Illegal Alien» der de hørtes ut som et Phil Collins-soloalbum, likte jeg også de mer poporienterte låtene deres.
– Hvordan forholdt du deg til syttitallets gjerne halvtimes lange trommesoloer?
– Jeg hatet alltid halvtimes lange trommesoloer bortsett fra den lengste og beste trommesoloen i manns minne – Ginger Bakers soloparti på «Wheels Of Fire» (Cream).
– Hva gjorde så at Ginger Baker kom seirende ut av den trommesoloen?
– Han drev nybrottsarbeid som få andre kan måle seg med. I motsetning til Mitch Mitchell (Jimi Hendrix), en trommeslager jeg beundret (og ofte blir assosiert med Ginger Baker), virket Mitch mer jazza mens Ginger representerte en unik cocktail av jazz og afrikansk musikk. Ginger ogCorky Laing fra Mountain gjorde også at jeg virkelig fikk smaken på doble basstrommer.
– Ditt store underholdningsinnslag i festlige anledninger var en karaokeversjon av Deep Purples «Child In Time».
– Ja. Vi så på oss selv som store Deep Purple-fans i ungdommen og hørte på «Deep Purple In Rock» og «Machine Head». Min store greie på fester var at i motsetning til alle vennene mine, klarte jeg her å komme høyt opp i stratosfæren rent vokalmessig på «Child In Time».
– Klarer du fortsatt å synge «Child In Time»? Snakker vi et potensielt bonuskutt eller et uventa ekstranummer for Saxon?
– Nei, det tror jeg ikke. Er du gal, mann?
– Hvilke konkrete minner har du i behold fra den gangen du så Black Sabbath i Brighton i ung alder?
– Jeg husker to ting veldig tydelig. For det første jobbet jeg i nærheten av London, og da den forbanna bilen min brøt sammen utenfor Brighton, måtte kompisen min redde en venn i nød, plukke meg opp og heldigvis rakk vi konserten i tide. En annen ting som biter seg fast i hukommelsen er at jeg aldri hadde sett en trommeslager slå på trommene så hardt. Det finnes bare et Black Sabbath – Tony Iommi, Geezer Butler, Ozzy Osbourne og Bill Ward. At Bill  ikke tok del i gjenforeningen av bandet føltes ikke riktig.
– I motsetning til mange tungrocktrommeslagere som helst ramser opp Ian Paice, John Bonham og muligens Brian Downey (Thin Lizzy), har du noen litt uvanlige inspirasjonskilder. Hva med å starte med Billy Cobham?
– Åh ja, gjerne det, jeg pleide å elske det han gjorde med Mahavishnu Orchestra. Når Billy Cobham kom på banen, gjorde han et musikalsk opprør ingen hadde sett maken til i fusionsjangeren. Han spilte lynkjapt men hadde groovet i behold, og i forhold til (forgjengeren i Saxon) Pete Gill som jeg er ganske sikker på var inspirert av John Bonham, plukket jeg opp masse inntrykk fra mer fusionaktige trommeslagere.
– Hva med Papa Jo Jones? (Count Basie)
– Jeg skal si at du har gjort hjemmeleksene dine…Her om dagen så jeg et unikt opptak der han får de merkeligste lyder av trommene sine. Det må jeg si var et fantastisk skue.
– Vanlige hardrockintroer består gjerne av et stykke velkjent klassisk musikk – og «Always Look On The Bright Side Of Life» som outro. Du laget originale introer både på konsertene og i studio med Saxon. Hvordan oppsto disse finurlige ferdighetene?
– Årsaken er nok at jeg elsker å spille keyboard. Til og med når jeg ikke var med i bandet på «Metalhead», (1999) laget jeg en liten keyboardintro. Jeg kan ikke understreke nok hvor mye jeg elsker å spille keyboard, og jeg beundrer i så henseende (den greske komponisten) Vangelis. Noen av hans tidligste album, blant annet «Earth»(1973), kommer på listen av mine favorittalbum noensinne.
– Den lengste introen jeg har hørt live, må ha vært med Stratovarius. Den varte i ti minutter. Vet du noen som kan slå den?
– Ja. Det må i så fall være Robert Plant. Jeg hørte at den den varte i en halvtime og besto kun av nord-afrikanske trommer.. Introen begynnte allerede da publikum slapp inn i salen, starta i veldig sakte tempo og økte i intensitet helt til han sto på scenen. Der skulle jeg meget gjerne ha vært tilstede, du.
– Får du fortsatt ikke lov til å spille Van der Graaf (engelsk prog med noe kultstatus) av din bedre halvdel når du er hjemme?
– Nei, ikke en sjans, hehe. Hun virker ikke videre begeistret for prog generelt, skal jeg si deg, og hun foretrekker soul. På en annen side er det er bra at hun innvier meg i denne flotte stilarten som jeg neppe ville oppdaget på egen hånd.
– Du kommer fra Hove i England. «Hove actually» skal visst være et utsagn i de trakter. Hvor kommer det uttrykket fra?
– Opprinnelig var Hove separat fra Brighton. Folk så litt ned på innbyggerne fra Brighton, og folk spurte ‘Er du fra Brighton?’. ‘No, Hove actually’, svarte de alltid da. Faktisk gjorde jeg min første spillejobb med Saxon i Brighton. Jeg var allerede fan og hadde opprinnelig billetter til å se den første konserten jeg endte opp med å spille for Saxon. De ringte meg to-tre dager i forveien og spurte meg om å erstatte Pete.  I løpet av to dager måtte jeg lære 19-20 sanger. 
– Har det blir gjort et poeng ut av at Biff Byford og Paul Quinn kommer fra Nord-England (i det industrielle Barnsleyområdet et par mil unna Def Leppards hjemby Sheffield), og du stammer fra et sted lengst i sør?
– Nei, bare på et humoristisk nivå. Jeg ble tatt godt imot som nytt medlem, og Biff viste mye hensyn og tok meg under sine vinger. Men i visse områder i nord har de en veldig annerledes dialekt, og derfor klarte jeg virkelig ikke å forstå hva Graham Oliver (ex-Saxon-gitarist og originalmedlem) sa. I dette tilfellet kunne jeg like så godt vært i dialog med en pingvin. Men vi fant jo ut av det etter hvert.
– Jeg tror (tidligere Saxon bassist og originalmedlem Steve Dawson) kalte deg ‘a southern softie’ i et intervju.
– Sier du det? De pleide også å kalle meg ‘a southern middleclass twit’ he, he.

– I tillegg til at du stammet fra sør-England, skilte du deg vel også ut gjennom din bakgrunn med den daværende new wave-stjernen Toyah Wilcox. (Nigel spilte i bandet Toyah på «Anthem» og EPen «Four From Toyah» i 1981.) Er det en periode du står inne for i dag?
– Ja, absolutt. Den epoken er en del av min historie og karriere, og jeg ser ingen grunn til å beklage meg. Faktisk er jeg veldig stolt av den perioden, det er godt å vite at folk ikke har glemt Toyah og med jevne mellomrom blir jeg bedt om å signere Toyah-skiver.. Jeg lærte også mye om timing osv da du for eksempel måtte bruke click track, og spille nøyaktig i takt i samspill med masse synthesizere og sequencere.
– Hva gjorde så at Toyah skilte seg såpass ut?
– Toyah hadde et fantastisk image, kunne virkelig synge og representerte en unik stil på linje med fabelaktige låter i bånn. På et vis minnet vi om Siouxsie And The Banshees, men de brukte ikke keyboards. I tillegg var vi litt mer progressive enn en del av de andre og mer streite popbanda. Heller ikke trommespillingen var av det tradisjonelle slaget, og vi brukte afrikanske tribal drums.
– Ble den progressive musikktilhengeren i deg provosert av punkens ekstreme minimalisme?
– Overhodet ikke.  Jeg kjøpte ganske mange punk-utgivelser, foretrakk punkebanda fra USA og sverget til de første par Stooges-skivene og den ekstreme energien til MC5. La oss heller ikke glemme de såkalte garasjebanda på den tiden som Flamin’ Groovies.  For øvrig elsker jeg MC5 den dag i dag.
–  Hvordan ser du på at tidlig Saxon blir omtalt som punk-metall?
– Jeg føler i alle fall ikke at «Power And The Glory», (Nigel første studioalbum med Saxon i 1983) hadde noe med punk å gjøre. Den sammenligningen passer muligens bedre i forhold til de to-tre første Saxon-utgivelsene. New Wave Of British Heavy metal-stilen ble i større grad en videreføring av pønkens adrenalinnivå. New Wave Of British Heavy metal-banda hørte nok på Led Zeppelin men beholdt punkens aggresjon. 
– Var det ikke Lemmy som sa Motorhead var et pønkeband med langt hår?
– Ja, og de starta jo nettopp i 1976 (ofte kalt pønkens store år) med Lucas Fox på trommer.
– Hva med de som mener at Saxon hørtes ut som tyskermetall?
– Jeg vet ikke helt. Vi brukte en tysk produsent på et par album,og jeg kan jeg se poenget deres fra et produksjonsmessig standpunkt, men absolutt ikke i forhold til hvordan vi skrev låtene og spesielt ikke i dag.

– Kanskje var det en fordel at du var ute av bandet i den perioden de ga ut det relativt rendyrkede AOR-albumet «Destiny» (1988)? Denne «kommersialiseringen» og dets  porselensaktige og polerte uttrykk fikk jo en mildt sagt blandet mottakelse. Jeg husker ennå debatten blant visse Saxon-fans og den begredelige mottagelsen i spesielt engelsk hardrockpresse. De som hevdet at «Destiny»-albumet var bandets største øyeblikk, måtte i alle fall om ikke annet vurdere å sove med et øye åpent i en periode.
– Jeg så dem live på «Destiny»-turneen, og albumet hadde noen aldeles fenomenale låter. Hvis de bare hadde benyttet seg av en annen produsent, ville sluttresultatet slått mye bedre an. Og hvis de hadde spilt inn de sangene i dag med Andy Sneap (vikar for Glenn Tipton i Judas Priest/produsent-rolle på det siste Saxon-albumet «Thunderbolt) eller Jeff Glixman som produserte «The Power And The Glory», ville det i seg selv utgjort et totalt forskjellig album.
– Banker hjertet ditt også litt for AOR?
– Ja da. Både jeg og (Saxons gitarist siden 1995) Doug Scarret er store fans av Mr.Mister og Toto.

– Det må jo sies at dere allerede gikk et par store skritt i retning den velproduserte mykheavyen på «Crusader» (1984).
– Jeg kunne nærmest ikke utstå de elektriske trommene. Vi brukte ikke elektriske trommer i utgangspunktet, men produsenten ville at jeg skulle gjøre noen overdubs og overtalte meg.  Jeg likte ikke ideen i utgangspunktet, men man tenkte den gangen at han har mer erfaring enn meg og vet hva han holder på med. I dag ville jeg aldri gått med på noe sånt. Produsenten Kevin Beamish hadde en annen måte å jobbe på enn oss, og dessverre gikk vi i hans fotspor. Vårt management hadde siste ordet og introduserte oss til ham. Hvis det hadde vært opp til meg, ville vi fortsatt jobbe med fantastiske Jeff Glixman. Kevin er en fin fyr med noen fantastiske skiver på CVen, men i studio oppsto det mye spenning og diskusjoner om hvilken retning vi skulle gå.
– Hvordan er ståa på planet Quinn, forresten?
– Planet Quinn? Det må jeg si var et passende utrykk he, he. Paul Quinn er totalt unik. Noe av det som gjør han til en brilliant gitarist, er at du aldri vet hvor hans høyst uvanlige gitarsoloer ender opp.
– Dere har hatt to massive scenepersonligheter gjennom historien med bassistene Steve Dawson og Nibbs Carter. Er du i stand til å sammenligne de to?
– Jeg har stort sett gode ting å si om Steve Dawson, vi delte av og til hotellrom, hadde mye moro og han fungerte ypperlig på scenen. Men Nibbs er mer teknisk enn Steve noensinne var i nærheten av. 
– Det ryktes at denne bassisten deres er litt av en begersvinger. Ble drikkevisen «Three Sheets To The Wind» (bonuskutt på «Battering Ram») skrevet om nettopp Nibbs Carter?
– Nei, den kunne handle om hver og en av oss til enhver tid… Neida, det skjer ikke så veldig ofte, men noen ganger får vi litt for mye å drikke etter en konsert.  Likevel oppstår det aldri ekstreme situasjoner, og vanligvis sitter vi bare der og ler av hverandre. Etter en måned i turnebussen, kan du få lyst til å drepe de andre i bandet, men slike ting går over og vi trives på tur i lag. Ellers er vi ganske rolige og reserverte av oss. Men når ølet og vin kommer på bordet, florerer vitsene

Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2018