Needlepoint @ Moskus, Trondheim

Torsdag 6. september

En drøy time remarkabel og jazzinjisert progrock ventet de få som evnet å løse billett til Needlepoints konsert på mikroskopiske, men sjarmerende, Moskus Bar. Gitt lokasjon ble årets trønderoppvisning fra Bjørn Klakeggs stjernelag enda mer av en intimkonsert enn 2016-triumfen på Studentersamfundets klubbscene. Jeg skulle gjerne sett et av landets beste ensembler selge ut rubb og stubb av arenaer og mondene konsertsaler, men takker, enn så lenge, for muligheten til å bivåne en overhendig samspilt kvartett uten bruk av optiske redskap.

Bandet turnérer med ”The Diary Of Robert Reverie” i bagasjen, og har følgelig ingen vansker med å krem-formulere et repertoar, basert på diskografiens ferskeste bravader. I tillegg fremstår, forsyne meg, Needlepoint som et enda bedre liveorkester enn sist de spilte meg gjennom gulvet i Studentersamfundet. Den musikalske synergien mellom basseminense Nikolai Hængsle, orgelfantom David Wallumrød og slagverkkunstner Olaf Olsen er ganske enkelt admirabel. Trioen synes å ha musisert i lag siden de ble født, og utviser en dynamisk-improvisert samforståelse langt utover normalen. På høyre flanke står maestro Klakegg og koser seg; den kortvokste gitarveteranen, hvis kompositoriske fokus innsprøyter substansielt lim i ensemblekonstruksjonen, briljerer som sologitarist denne kvelden, samtidig som han er smart nok til å gi medspillerne rikelig med instrumentelt rom. Repertoaret oppføres skamløst ledig og grasiøst.

Needlepoint faller, til forskjell fra brorparten av sine sammenligningspunkter, uvanlig lett i øret. Bandet frir til både tekniske nerder og de melodisk oppegående, og forvilles aldri i flåsete improvisasjonståke, trass i materialets strukturelle konsertekspansjon. Det som forløper på scenen er tonalt og rytmisk motivert – til enhver tid, og praktisert med senkete skulderblad.

Høydepunktene fra soaréens lydiske festmåltid sammenfaller nødvendigvis med personlige platefavoritter, da det samlete settet oppføres lytefritt. I så måte skal Gentle Giant-influerte ”Fear”, insisterende ”On The Floor” og ”Robert Reverie” bæres på gullstol. Sporadisk må en nesten klype seg i rognsekken for å erkjenne at Norge huser sådant fyllestgjørende band i 2018. Kun snau spilletid frarøver evenementet toppscore.

5,5/6 | Geir Larzen