Neal Morse | Sola Gratia

Inside Out

Koronapandemien stagger ikke Neal Morses utrettelige kreativitet, selv om “Sola Gratia” publiseres som et soloalbum, og ikke tilfaller The Neal Morse Band-diskografien, nettopp på grunn av Covid-19-utbruddet. Skiva forrettes av samme musikerstab som gjorde “The Great Adventure”, men er komponert av Morse alene, og innspilt per lydfilutveksling. Sonisk, melodisk og teknisk overholdes alle forventninger og fordommer publikum måtte ha. Vi taler konseptuelt stoff, tematisk og musikalsk lenket til glimrende “Sola Scriptura”, med hele depotet av amerikanerens karakteristiske grep og fraseringer intakt. Selv bedyrer han ubeskjedent at plata muligens er hans aller beste; filmskaper Peter Greenaways bevingete ord Trust the work, not the artist bjeller i bevisstheten… Musikalsk eksisterer mange analogier mellom “Sola Gratia” og Morses minst interessante arbeider, eksempelvis “?”, og selv om utgivelsene hans alltid spenner over fjetrende progrock-øyeblikk loddes her aldri tilstrekkelig dypt, slik “Sola Scriptura” og “The Similitude Of A Dream” gjør. Trass i fjetrende musisering tynges materialet av en vedvarende, gladkristelig melodisk grunntone, formodentlig i tråd med en libretto jeg har null intensjoner om å fordype meg i. Kompleks tungrock av typen “In The Name Of The Lord” kan vanskelig avskrives, men smaker av selvpastisj. Velfunderte, Pink Floyd-besjelte “Never Change” fungerer atskillig bedre, og kulminerer i platas definitive akme, sammen med deler av “Seemingly Sincere”. Gitt tittelbladets forventningsbyggende natur er jeg skuffet. Til neste år er det å håpe at The Neal Morse Band utpønsker og innspiller ny plate, under samme tak; metodikken viser seg som regel å være en formel til musikalsk suksess. (Intervju med Neal Morse i nyeste nummer av NRM! Ta dette fra arkivet så lenge!)

3,5/6 | Geir Larzen

Utgivelsesdato 11.september 2020