Frontiers
Vår venn Neal Morse er mer kreativ og aktiv enn de fleste av oss, og gir ut album raskere enn sin egen skygge om dagen. Ikke mindre enn tre album skrev og ga han ut med diverse prosjekter i 2020, i tillegg til denne skiva; et livealbum spilt inn under Morsefest 2018. Som tittelen tilsier, er dette liveversjonen av hans epos «Jesus Christ The Exorcist», som kom ut i 2019, altså året etter denne konserten, som også er den eneste gangen historien er fremført i sin helhet.
Morse har siden plata «Testimony» (2003) brukt mye av sin kreative prosess på å skrive om religion. Dette kan fort bli platt og uinteressant, og man kan falle for fristelsen til å tro at musikken drukner i religiøse formaninger, men Morse lager iørefallende progrock, og forteller historiene sine godt. Denne gangen er det Jesu historie som fortelles, i form av en rockeopera. Nå tenker du sikkert på musikalen «Jesus Christ Superstar» like raskt som de fleste av oss, noe Morse sjøl har sagt han bare syns er moro. «Jesus Christ Superstar» er jo en klassiker nærmest uten sidestykke, og han må nok se et stykke opp til den, men både Morse sjøl, og ensemblet forøvrig, kommer i fra det med æren i behold og vel så det. Konserten er jevnt gjennomført, med et kobbel av gjesteartister for å fylle rollelista. Neal sjøl har en mer tilbakelent rolle i denne oppsetninga, om man kan kalle den det, og fremstår mer som orkesterleder, en rolle han bekler godt. Han innehar tre roller; Pontius Pilatus, demon og disippel i tillegg til å traktere keyboards og gitarer.
Det er flere høydepunkt underveis, så som «There´s A Highway» (som har et riff som minner mistenkelig om Bob Segers «Rosalie»), «The Woman Of Seven Devils» og ikke minst «The Madman Of The Gadarenes», der han får vist sin evne til å skrive vokalarrangementer i polyfon stil, noe han har vist ved flere anledninger tidligere. Live fremstår denne delen noe uorganisert, men det tilgis fort når man tenker over kompleksiteten i arrangementet. «Get Behind Me Satan» skiller seg også ut, og sender vibber i retning Dixie Dregs og Deep Purple i Steve Morse-årgang. De Broadway-inspirerte partiene faller dessverre noe igjennom i forhold til de mer progressive og rockeoperapregede låtene, men ingen av partiene fremstår som svake. Vi får unnskylde mannen for at han ikke behersker alle stilarter like godt.
Bandet leverer svært godt, og spesielt trommis Eric Gillette (eller; multiinstrumentalist er nok mer betegnende) som primært spiller gitar, imponerer, og tomrommet etter Mike Portnoy, som stort sett alltid sitter ved Morses side, er fylt. Gitarist Paul Bielatowicz fremstår som en bærebjelke i bandet, og har flere sterke soli, spesielt på «Jesus Before Pilate And The Crucifixion» stråler han. Gjestelista er for lang til å gå inn i dybden på, men moro er det at ex-kollega i Spock´s Beard, Nick D´Virgilio har blitt tildelt rollen som Judas. D´Virgilio overtok jo som kjent rollen som vokalist i Spock´s Beard da Morse takket for seg i 2002, og det er hevet over enhver tvil at mannen kan synge, spesielt tydelig viser han det i «Hearts Full Of Holes», et nydelig stykke musikk, og glimrende vokal fra D´Virgilio. Ted Leonard i rollen som Jesus gjør også god figur, spesielt på «Get Behind Me Satan». Maria Magdalena, i Talon Davis´s skikkelse fortjener også noen gode ord, spesielt på «Free At Last», der hun tidvis skinner. På toppen av det hele har Morse fått med seg kor, strykere og blåsere, noe som understreker bildet av en rockeopera godt, selv om de to sistnevnte forsvinner i lydbildet litt for ofte.
Stilen Neal Morse skriver og arrangeres på kan gjenkjennes med bind foran både øyne og ører, og livetapningen av «Jesus Christ The Exorcist» står ikke tilbake for studioversjonen, heller tvert imot, for spillegleden og formidlingen er mer direkte her enn på studioutgaven. Sjarmerende er det også at enkelte småsure vokalpartier ikke er nedlesset i autotune eller dess like. Dessverre fremstår produksjonen som noe upåkostet, noe som spesielt gjør seg bemerket i miks og mastring, mens kameraproduksjonen fremstår som helhetlig og oversiktlig.
4/6 | Jan Egil Øverkil
Utgivelsesdato 4.desember 2020