Nazareth – «Turnering er livet vårt!»

Da Nazareth stoppet innom Drammen underveis på en liten Norges-turnè for å slippe seg løs på Union Scene ble Norway Rock Magazine i den anledning invitert til et aldri så lite kaffeslabberas med bandets sluttede ring; Eneste gjenværende originalmedlem og den meget snakkesalige Pete Agnew, samt sisteankomne til badet og ikke minst arvtaker etter selveste Dan McCafferty – Carl Sentance. Det kunne vi selvfølgelig ikke takke nei til.

Tekst: Sven O Skulbørstad
Foto: Calvin Fehr
Livefoto: Tommy Østby

– Først av alt, hvordan er det å være i Nazareth nå om dagen?
Pete:
– Det er veldig bra faktisk – ting har virkelig forbedret seg de siste årene. Det går oppover nå om dagen etter vi har slitt litt i løpet av noen år hvor Dan var syk og vi ikke visste om konserter faktisk ville bli noe av en periode – men etter vokalistbyttet hvor Carl kom inn har vi virkelig blitt et regenerert band på flere måter.
– Hvordan har du blitt mottatt som «den nye», Carl?
Carl: – Heldigvis har det gått helt fint, folk har akseptert meg og tatt meg imot på en fin måte. Det har vært veldig bra og jeg har virkelig kost meg.
– Jeg ser for meg at det ikke er så lett å komme inn når dere har såpass mange år under vingene med McCafferty. Hva er den største forskjellen mellom nå og da?
Pete: – Vel, nå har vi en meget livlig herremann i front når vi går på scenen.
Carl: – Tro det eller ei, det vil du kanskje ikke tro sånn som jeg fremstår, haha.
Pete: – Og nå må vi passe på at resten av bandet følger etter, det har virkelig blitt et veldig mye mer energisk show vi leverer om dagen. De to vokalistene har veldig forskjellige stiler på alle aspekter. Presentasjonen er forskjellig og ikke minst vokalen er forskjellig. Så vi fremstår som et helt nytt band – selv om vi spiller de samme låtene låter det helt nytt. Det gjør det hele ganske så interessant for resten av oss.
– Du spiller jo med sønnen din Pete, hvordan fungerer det?
Pete: – Ja, han har jo vært med i 17 år nå tror jeg og har spilt trommer i hele sitt liv. Jeg har et studio i kjelleren, alle fem sønnene mine driver på med musikk på en eller annen måte og har jammet der med meg flere ganger opp igjennom. Og Lee har jeg jammet med siden han var ti år, så egentlig har jeg spilt med han i 35 år. Vi kjenner hverandre ganske så godt kan du si.
– Da er dere nok ganske så tighte ser jeg for meg ja. Hvordan holder dere inspirasjonen oppe etter alle disse årene?
Pete: – Som de fleste band er jo alle kvelder vi spiller forskjellig. Det er en annen by med et annet publikum, så bare det er egentlig i seg selv nok inspirasjon. Vi gjorde for eksempel akkurat sju konserter i Canada og det er helt forskjellig publikum med forskjellige reaksjoner.
Carl: – En ny scene, et nytt lydbilde og forskjellige måter å ta oss imot på. Det holder det hele interessant.
Pete: – Det at i dag låter annerledes enn i går og annerledes enn i morgen holder deg på tå hev hvis du skjønner.
– Skjønner veldig godt. Har dere noen inspirasjonskilder – noen nye ting dere hører på som bringer impulser inn i musikken?
Pete: – Vi har et veldig bredt spekter på hva folk hører på i bandet. Carl hører f.eks. på en masse ting jeg aldri har hørt på og jeg hører på en masse ting han aldri hører på, og samme med Lee – så vi dekker en stor spennvidde av musikk til sammen. Det gjelder bare å stenge døra når de andre hører på «dårlig» musikk, haha. Lee og Jimmy gikk på en slags rockeskole sammen, det var der de møttes første gang så de har en felles impuls sammen. Og det blir jo en helt forskjellig generasjon selvfølgelig ettersom jeg er Lees far. Men han hører allikevel på ting jeg har hørt på opp igjennom selvfølgelig ettersom vi har vært i samme hus og han har blitt påvirket. Dog hører han selvfølgelig også på mange ting jeg aldri har hørt om, så alt dette bringes inn i bandet. Og samme som når Carl kom inn i bandet og nevnte et par vokalister han likte som jeg heller aldri hadde hørt om. Man får nye impulser om man vil eller ikke på grunn av alt dette, og til sammen utgjør det en veldig god ting at vi hører på forskjellige saker. Det er litt som hvis alle liker den samme dama ville det blitt trøbbel. Vi har alle mann ganske så forskjellig musikksmak, og i et band er det utelukkende positivt.
Carl: – Jeg er veldig fan av 80-talls heavy metal som Iron Maiden og Judas Priest. Ronnie James Dio som dessverre forlot oss alt for tidlig var helt fantastisk. Men jeg er også veldig glad i pop, og det er jo der Nazareth funker optimalt for meg ettersom vi har en stor såpass miks av alt det jeg liker.
Pete: – Og det høres ganske klart i musikken vår når vi drar inn alle de forskjellige påvirkningene av det vi liker. Carl her holder jo i tillegg på med et par soloprosjekter utenfor Nazareth.
Carl: – Ja, jeg holder jo fortsatt på med Persian Risk – dog ikke så mye ettersom Nazareth nødvendigvis tar opp rimelig mye tid. Jeg holder også på med et prosjekt med Don Airey fra Deep Purple så det er gøy. Jeg trives med å holde på med andre ting på siden, jeg er en rimelig travel mann kan du si og koser meg med det.

– Hvordan har sisteskiva deres «Rock n’Roll Telephone» gjort det salgsmessig?
Pete: – Med tanke på albumsalg nå om dagen så har den faktisk gjort det veldig bra. Men nå selger jo som kjent ikke skiver som de pleide å gjøre for noen egentlig, så tar man det i betrakning og sammenligner med våre tidligere skiver ville det vært fantastisk i gamle dager. Nå ser vi mer på hvordan den blir mottatt enn selve salget og skiva ble veldig, veldig godt tatt imot av våre fans. Den har faktisk blitt vurdert som en av våre alle beste album noensinne, noe jeg personlig er enig i. Nå er jo det noe alle sier om sine siste utgivelser, og det bør man også nødvendigvis – men jeg er helt ærlig veldig stolt av «Rock n’Roll Telephone» og jeg synes virkelig den reflekterer alle våre inspirasjonskilder gjennom alle tider.
– Det er jeg helt enig i – jeg synes dere har fått det til å lyde som Nazareth men med et moderne lydbilde.
Pete: – Ja, man prøver jo holde seg oppdatert og lære seg de moderne tricks som andre bruker. Vil vi absolutt ikke låte retro, men heller som et produkt av den tiden albumet slippes i og la lydbildet gjenspeile det. Spesielt de tyngre låtene synes jeg låter up to date, selv om vi også selvfølgelig har en viss 70-talls slags vibb på det i tillegg.
– Hvordan er planene for en ny skive med «den nye karen» da?
Pete: – Det har vi så absolutt. Vi begynner opptakene i januar neste år og håper på å ha det ferdig i løpet av midten av februar. Forhåpentligvis vil det da bli klart til å bli utgitt senest i løpet av neste sommer, men du vet hvordan plateselskapene fungerer – av en eller annen grunn tar det lengre tid for de å utgi det enn hva det tar å lage det. Men for vår del satser vi på og ha et fullstendig ferdig produkt klart i løpet av mars. Det er i hvert fall planen.
– Det ser jeg frem imot til å høre.
Pete: – Vel, du vet – folk ville egentlig at vi skulle gjøre en slags «kjappis» med «den nye» som du kaller han, men vi synes det var riktig å vente et år eller halvannet før vi gjorde noe som helst så vi kunne bli ordentlig kjent med hverandre først. Det er dumt å halse i studio rett etter en ny mann blir med i bandet fordi man rett og slett ikke kjenner hverandre ordentlig. Men nå er vi alle bedre kjent, kjemi har oppstått og da er det mye lettere å gå i studio sammen. Alle vet hva de andre kan gjøre, noe vi ikke ville gjort hadde vi stresset i gang. Nå vet både Carl og bandet hverandres styrker og svakheter, så nå er timingen rett og vi ser virkelig frem imot å gå i studio nå.
– Hvordan er det med låtskrivingen; Har dere én låtskriver eller er det flere bidragsytere?
Pete: – Alle bidrar med sitt nå, men «Rock n’Roll Telephone» var kun Lee og Jimmy sitt verk. Jeg kunne nok hive inn noen detaljer her og der og bidra tekstmessig men der skrev jeg egentlig i prinsipp ingenting. Men stort sett opp igjennom har vi dog som oftest delt ganske likt mellom komposisjonene – den ene har tre låter her, jeg har kanskje et par låter der også videre, også har vi gjort vårt beste for å la skiva høres ut som én mann har skrevet alt. Både for å ha en slags helhet men også for at alle skal bli fornøyde med sitt produkt og ikke minst like det man spiller inn. Jeg har selv opplevd å være misfornøyd med både det ene og det andre opp igjennom og det er ikke særlig moro. Så det handler om å holde alle fornøyde. Men for å gi deg et konkret svar på spørsmålet ditt så skriver alle nå.
– Hvor lenge ser dere for dere å holde på med Nazareth?
Pete: – Vel, jeg har fortsatt problemer med å se for meg å gjøre noe annet – jeg har jo holdt på med dette siden 1958 tror jeg, selv om Nazareth først kom på plass rundt 1970. Det burde jo bli 46 år i samme band, og hvis du ser på andre band fra samme periode – som Uriah Heep som også fortsatt holder på så kommer de høyst sannsynlig til å holde på til de dør. Du pensjonerer deg ikke fra dette livet, du dør.
– Som Lemmy altså?
Pete: – Ja, men får jeg velge så skjer det på scenen hvor hjertet bare takker for seg og man blir båret tilbake til bandbussen etterpå. Jeg ser virkelig ikke for meg å gi opp dette livet og ha rolige kaffekopper med kona, det er bare ikke meg. Og det gjelder de fleste musikere jeg kjenner også, selv om det ikke er alle som jobber like intenst – de aller færreste gir seg. Det er ingen som liker å gi opp. Du blir jo såpass vant til denne livsstilen at selv når man kommer av en lang turné som er ferdig er det kanskje komfortabelt for en uke eller to, men så når det nærmer seg tre føles det feil å sitte og se på TVen i stedet for å stå på en scene og spille. Det er vel i blodet regner jeg med.
– Mens vi er inne på det – er turnélivet fortsatt givende?
Pete: – Det er vel egentlig hele grunnen til at vi gjør dette.
Carl: – Det er livet vårt kort og greit, folk som oss kunne egentlig aldri ha gjort noe annet tror jeg.
Pete: – Du får hele tilfredstillelsen av det du gjør når du får publikumsreaksjonen der og da, i stedet for å sitte i øvingslokalet og klimpre – hvilket ikke er så verst det heller, men under en konsert får du den følelsen som ingenting annet kan måle seg med. Følelsen av en jobb vel utført idet du er ferdig.
– Er det noe sted igjen i verden dere ikke har spilt som dere kunne tenkt dere å dra til?
Pete: – Vi har vel vært de aller fleste steder som tenkes kan på planeten, bortsett fra ett sted som jeg kan komme på – og det er Australia. Vi har vært forsøkt booket dit flere ganger, men hver eneste gang har det dukket opp noe så vi har aldri fått det til. Men når du ser sånn på det; Vi kom akkurat tilbake fra Canada som er en 10-timers flytur, vi har vært i Brasil som er en 12-timers flytur. Og tanken på over 32 jævla timer i et fly fra Australia frister ikke akkurat kan du si. Jeg vet faktisk ikke om jeg orker det. En knock-out i forkant og kanskje jeg er med. Men bortsett fra det har vi vel vært de i fleste land som jeg kan komme på.
– Finnes det noen steder dere IKKE kunne tenke dere å dra tilbake til da?
Pete: – Flere, men det forteller jeg ikke til deg, haha. Jeg kan ikke si det fordi det fort kan tenkes at vi blir booket og må dra tilbake.
– Jeg håper ikke det er her til lands da?
Pete: – Å neinei, på ingen måte. Og for å være ærlig er det veldig få steder vi har vært som jeg ikke kunne tenke meg å dra tilbake til. Og publikum er stort sett alltid fantastiske overalt. Skulle det være noe problem er det som oftest arrangørene eller promotørene som er problemet. Titt og ofte kan det dukke opp en tulling her og der i den anledning, men publikummet vårt behandler oss og tar oss så og si alltid bra imot hvor enn vi befinner oss. Det er noen enkelte få steder jeg ikke kunne tenkt meg å sette mine ben tilbake i altså, men det er ikke her i Drammen, haha.
– Det er godt å høre. Jeg har jo selv opplevd at vi nordmenn til tider kan være et litt tøft publikum, det er ikke noe dere sliter med?
Pete: – Ja, jeg har også hørt det ryktet der men mot oss har dere alltid vært et veldig bra publikum. Helt siden vi startet å spille her mot slutten av 70-tallet, kanskje starten av 80-tallet har dere tatt oss imot på en fantastisk måte. Jeg husker spesielt en sommer på 80-tallet en gang, det kan kanskje ha vært ’86 eller noe hvor vi fløy til og fra landet hele sommeren på diverse byfestivaler og det var veldig spesielt. Vi har jo gjort hele turnéer bare i Norge, og det er ikke alle land vi har fått det til i. Jeg er sikker på at jeg har vært i flere norske byer flere nordmenn ikke vet om. Så Norge har alltid vært veldig bra for oss.

– Jeg må bare spørre – som et rockeband har det vært skremmende få om noen skandaler rundt dere. Er dere så rolige og snille?
Pete: – Slettest ikke, vi har bare aldri blitt tatt, haha. Vi har nok levd ganske likt som de fleste andre rockeband som har sine svinn på skogen, men de som du hører om og ser på nyhetene er de dumme. Det er visse band som ikke utlyser spesielt høy intelligens når du møter de, mens de aller, aller fleste er jo forholdsvis normale folk som tilfeldigvis spiller rock. Som nevnte Uriah Heep, samt for eksempel Status Quo og Deep Purple – alle band jeg har kjent personlig for det meste av livet; Både de og vi passer nok på å ha det gøy når det passer seg, men vi passer samtidig på å ikke bli tatt som sagt og unngår gjerne å ende på forsiden på avisene av den grunn.
– Som et band som har holdt på over flere generasjoner har dere jo også dessverre opplevd bortgang i bandet. Hvordan takler man det i en bandsetting?
Pete: – Man kommer seg bare igjennom det. Jeg har jo mistet flere venner både i Nazareth men også i andre band som står meg nær, men sånn er livet – man kommer seg videre. Trommisen vår gikk jo bort når han var 50, forholdsvis tidlig i dette bandet, men det var noe som lå i familien hans så det var ikke noen stor overraskelse. Men av og til kommer man på historier fra de man har mistet og kan minnes det sammen, og det er fint. Ellers er vi jo her for en veldig kort tid allikevel, så det hører med selve livet at det går over en gang.
– Helt til slutt må jeg bare spørre – hvor lei er dere av «Love Hurts»? Det er jo en låt dere bare MÅ spille…
Pete: – De fleste band som har holdt på en stund har jo ikke bare én låt de må spille, men praktisk talt halve konserten er satt selv før setlista skrives. Og vi har jo sikkert minst åtte-ni låter selv vi må ha med, men kan bytte litt rundt på resten av konserten. Når det kommer til «Love Hurts» er det jo en fantastisk bra låt, og for å komme litt tilbake til det vi snakket om i starten – etter å ha gjort den i noen-og-førti år med Dan McCafferty så har den også blitt en smule fornyet med Carl her. Så den har jeg ikke noe imot å spille, men når det er sagt finnes det et par andre låter jeg kunne tenkt meg å droppe – men det er nå mer fordi det gjør fysisk vondt å spille de i min alder, haha.

Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2016