Nazareth @ Union Scene, Drammen

Onsdag 3. august 2016

 

«Norgesvenner» er et temmelig belastet uttrykk om band som sliter med å finne tilskuere andre steder i verden enn vårt merkelige lille hjørne med det spesielle folkeslaget «nordmenn». Men man trenger ikke dømme band som vil spille for sin trofaste fanskare helt nord og ned heller, så ei heller med kveldens underholdning. En tanke spent var man idet bandet, med en overraskende tøff backdrop, entret scenen til en like tøff intro – med tanke på at flesteparten av bandets originalbesetning enten har forlatt bandet, eller til og med har vandret heden. Kun bassist Pete Agnew er eneste opprinnelige…Nazar igjen (selv om det skal nevnes at batterist og gitarist så smått begynner å få respektabel fartstid de og), men det er vel noe de fleste har fått med seg.

Den aller største spenningen lå dog på hvorvidt nyervervelsen Carl Sentance på vokal skulle klare å fylle de enorme skoene Dan McCafferty etterlot seg da han brått forlot skuta med en sykdom som forhindret ytterligere konsertvirksomhet for et par år siden. Den tvilen feide imidlertid herr Sentance rimelig bråkvikt til side, for umiddelbart var det ingen tvil om hvem som var ringmasteren for kvelden. Med stor selvtillit, bred beinføring og høy energi geleidet han både band og publikum igjennom et usedvanlig trivelig gjenhør med bandets gamle slagere som om han aldri har gjort noe annet. Vokalen hans sto heller ikke det minste tilbake i forhold til McCafferty heller. Dessverre var publikum overraskende tamt til å begynne med, faktisk så ille at det var pinlig å bevitne. Kun en håndfull konsertgjengere jublet når introen startet, noen få til slang seg på da Nazareth gikk på – og vi var kommet et godt stykke inn i konserten da de omsider slapp seg helt løs og ga det levenet et bra rockeband fortjener. Skjerpings!

Når det kommer til selve bandet – nevnte originalmedlem Pete Agnew, sønnen Lee Agnew på trommer og Jimmy Murrison på gitar – var det ikke mye å lure på der heller. Idet åpningslåta «Silver Dollar Forger» satte i gang var det klart fra første tone at dette kom til å bli en særdeles fornøyelig aften. Den ene knalle rockelåta etter den andre – «Miss Misery», «Razamanaz» og «One Set Of Bones» bare for å nevne noen – kom så på løpende bånd, kun avbrutt av det som må være tidenes tidligste gitarsolo uten at det gjorde noe som helst, og det nevnte dølle publikummet ble stadig varmere i trøya og mer høylytt. Lyden satt som et skudd, det låt rett og slett skamfett – og skulle det mot formodning fortsatt eksistere noen som avfeier Nazareth som et pusefløtete puddelrockband henretter jeg herved den myten en gang for alle. I løpet av den tett opptil to timers lange konserten var det særs lite pus, fløte og puddel, men dertil store doser hardrock og roll av den virkelig fete sorten. Rockebenet til undertegnede sto praktisk talt ikke stille et sekund i løpet av kvelden, ei heller til kveldens første ballade «Dream On» – vakker som lysfontenene til selveste Märtha L.

Det er alltid gøy å se et band utlyse ekstrem glede over hva de driver med, og utstrålingen Nazareth viste konserten igjennom var verdt inngangspengene alene. Spesielt synet av Agnew, med nesten 50 års fartstid i bandet, kose seg med låtene som om de ble spilt for første gang var et skue for øyet. Ellers kan det nevnes at bandet stort sett holdt hele konserten mer eller mindre uten pauser, bortsett ifra «ungfole» Sentance som titt og ofte forlot scenen for å la bandkameratene få styre showet litt. Gamlefar Agnew rocka bassen sånn at man nesten ble nervøs for at armen skulle falle av, stødig som et fjell i godt samspill med junior og Murrison. Kudos!

Eneste lille nedtur på en ellers seiersmarsj av en konsert var faktisk «Love Hurts». Ikke fordi det er den låta, men den satt rett og slett ikke spesielt bra og publikumsreaksjonen var hårreisende laber. Her forventa jeg meg allsang fra en annen verden, men den uteble og vel så det. Men den må jo spilles, og så fort den var ferdig var det tilbake til seiersmarsjen igjen.

En liten kunstpause kom mot slutten før de rundet av aftenen med «Broken Down Angel», og avsluttet med det en tett opptil en innertier av en gig, kun tilskjemmet av et til tider apatisk publikum og en litt slapp monsterhit altså. Dette var for øvrig den aller første gangen jeg hadde gleden av å oppleve Nazareth live, men det blir langt fra den siste. Velkommen tilbake!

5|6 Sven O. Skulbørstad

Foto: Tommy Østby