Nazareth | No Means Of Escape

Eagle Vision

Det er ikke bare lett å bære Nazareths emblem i 2016, og dette konsertdokumentet fra Metropolis Studios i London tydeliggjør gjeldende ambivalens. På den ene siden, hvordan går det å forsvare bandets prolongerte eksistens etter Dan McCaffertys ufrivillige otium? Erstatter Linton Osborne, som liketil forlot skuta kort tid etter Metropolis-evenementet, gjør en teknisk habil figur, men er et barn av 80-tallet, og ingenlunde noen forvalter av skottenes soniske arv.

Konserten speiler realitetene sonort: På podiet befinner seg et sjeldent godt tributtband, med bassist Pete Agnew som eksistensberettiget alibi. Den andre opinionsfløy man kan rette seg mot spør: Hvem står å nekte Agnew, Jimmy Murrison og Lee Agnew å ha det gøy? Murrison har faktisk tjent i ensemblet like lenge som Manny Charlton. Undertegnede lar spørsmålene ligge ubesvart, og konkluderer at ”No Means Of Escape” holder høvelig interesse grunnet en overflatisk, men brødføende dokumentarsnutt på 50 minutter, hvori McCafferty, Agnew den eldre og entusiastisk rockejournalist anviser fliker av Nazareths brokete krønike.

Det dveles ved supportjobben for Deep Purple, som ledet til Roger Glover-produserte ”Razamanaz”, Joni Mitchell-lenken som grunnlag for gruppas kanadiske 70-tallsgunst, det amerikanske gjennonbruddsverket ”Hair Of The Dog”, Charltons avgang og Darrel Sweets dødsfall, samt dagens Nazareth-konstellasjons mulige rett til holde arbeidsmoralen i hevd.

Enhver patriot burde selvsagt koste på seg ”Made In Scotland”-dokumentaren, men om man ønsker å redde stumpene av et rettmessig legendarisk ettermæle, trengs et utførlig og analytisk videogram, fullbefarent med arkivklipp og etterstilte ytringer fra Charlton, McCafferty og Agnew. Jeg gjentar dessuten at jeg fremdeles ønsker ”Hair Of The Dog” under lupen i Eagle Visions’ fantastiske ”Classic Albums”-franchise.

3,5/6 | Geir Larzen

Utgivelsesdato: 16.10.2015