Mystery | Lies and Butterflies

Unicorn

En sjelden gang i blant oppdager man et band som treffer deg midt i hjerterota – og da er det ekstra digg å oppdage at de har gitt ut en haug med skiver, så man har en hel katalog å utforske. For min del var det slik da jeg nylig fikk tilsendt den nyeste og syvende studioskiva til det kanadiske progpoporkesteret Mystery, som ga ut sin debut allerede i 1996. Og for en svoren fan av band som Asia, Dream Theater, Threshold, Flying Colors, Gilmour-Pink Floyd eller Marillion var dette som å få servert en skattekiste.

Bandet er kanskje mest kjent for å ha forstret vokalisten Benoît David, som sang i Yes i perioden 2008-12, men Mysterys hovedmann er utvilsomt den eminente gitaristen Michel St-Père, som i tillegg til å produsere skiva også har skrevet brorparten av låtene, deriblant det majestetiske 17-minutters åpningssporet «Looking For Something Else», som gradvis bygger seg opp og endrer spor flere ganger underveis. Den er også melodisk beslektet med det avsluttende 15-minutters sporet «Chrysalis», og disse to eposene danner en ramme rundt de fem kortere låtene på «bare» fem-seks minutter.

Som alle gode band er også Mysterys låter først og fremst melodibaserte – de drar ikke ut låtene i det vide og det breie uten mål og mening, og det er variasjon. «Come To Me» har et tungt grunnkomp og et akustisk gitarrriff bak et fengende refreng. En låt som «Something To Believe In» er nærmest pur AOR og kunne i en svunnen tid ha vært en monsterhit på radio, hvis det ikke hadde vært for det lange instrumentalpartiet midtveis.

Bandets nye vokalist Jean Pageau har bidratt med låten «Dare To Dream», som slett ikke er noe dårligere enn resten – den har et refreng som tvert imot skiller den ut fra de andre låtene. Skivas hardeste låt, med mer aggressive gitarer og doble basstrommer i partier, kommer i den avsluttende «Chrysalis», også den såpass variert at den aldri blir kjedelig selv om den er kvarteret lang.

Som med så mange band innenfor den progessive delen av rocken, er også Mysterys musikere av høyeste klasse. Vi må særlig trekke frem gitarist Michel St-Père, som tryller frem vakre og høytsvevende soloer som kan minne om både Steve Rothery og David Gilmour, vokalist Jean Pageau som har en klar og sterk stemme, og trommis Jean-Sébastien Goyette, som klarer å spille noe fascinerende og iørefallende på hver eneste låt uten å ta oppmerksomheten bort fra selve låta, som alltid settes i første rekke. Så joda, Mystery ligger an til å bli årets oppdagelse for undertegnede, og jeg formelig gleder meg til å sette i gang med å utforske alle deres tidligere skiver, samtidig som jeg sparker meg selv kraftig bak for at jeg ikke oppdaget dette bandet før konserten i Oslo i mai. Faen og.

5,5/6 Geir Amundsen

Slippes 14.juli 2018