Mutation | III: Dark Black

Round Records

Ex-The Wildhearts’ Ginger er forbanna, frustrert og nylig diagnostisert med mentale problemer. Dette er bakgrunnen for hans siste prosjekt Mutation, og det høres. Audiotiv usystematisert galskap var mitt førsteinntrykk ved første gjennomlytt av hans/deres tredjeskive, og for å være helt ærlig likte jeg det ikke i det hele tatt og avfeide det som en halvtimes langt ubehagelig støy. Men etter å ha gitt «III: Dark Black» et par sjanser til, i tillegg til en trivelig passiar med sjefen sjøl som forklarte dypere hva han har gått igjennom og ville ha ut gjennom prosjektet, begynte skiva sakte men sikkert å falle på plass.

Et seks sekunders kort taleklipp starter saken, før det smeller i gang med smått schizofrene «Authenticity». Det låter så stygt, så desperat og uomtvistelig jævlig at det er vanskelig å bruke musikalske uttrykk for sporet. Han skriker noe ganske så uforståelig som jeg best har tolket til at man blir bedt om å gjøre obskøne ting med sin mor. Passer godt til det musikalske så jeg har landet på at det er det han vræler. Den rekker så vidt å bikke 3 minutter (og er fortsatt en av skivas lengste spor) før vi blir brutalt kastet inn i neste galskap «Toxins». Mye av det samme. Usminket frustrert sinne satt på disk. Kan vel kanskje beskrives som om Trent Reznor og Al Jourgensen skulle gjort noe sammen høye på hero rundt 1991 tipper jeg.

Og på «Devolution» har en annen 90-tallshelt, nemlig Marilyn Manson, blandet seg inn også, og galskapen får en liten pustepause. Ikke for det, det låter fortsatt stygt og jævlig, men det er i det minste et lite håndfast system i galskapen på denne og de neste sporene, nemlig «Irritant», skivas sterkeste kort og et meget forståelig videovalg og innehar også skivas uten sidestykke mest fengende refreng, «Skint» som har skivas sterkeste tekst – «I’m scared, and I drink to remind me to forget» og ikke minst etterfølgeren «Hate», som bringer litt sint punk til middagsbordet.

Så er det tilbake til galskapen igjen med avslutningstrioen «Victims», «Dogs» og «Deterioation» hvor det bare låter jævlig igjen. Men jævlig fett.

Mutation er ikke for alle sier Ginger selv, og det kan jeg så absolutt skrive under på. Det er ikke hver dag jeg selv er i humør til å bli audiotivt banket opp av «III: Dark Black», men når jeg er det så fungerer Mutation så bra som bare det. Men det holder med en halvtime.

5/6 | Sven O. Skulbørstad

Utgivelsesdato: 22.06.2017