Motorpsycho | The Crucible

Rune Grammofon

At Bent Sæther og Hans Magnus Ryan løper et progressivt ærend om dagen, muligens forløst av nykomlingen bak slagverket, synes hevet over tvil. Forrige karsstykke, dobbeltkolossen ”The Tower”, favnet tolv gnistrende låter, på par med kataloghøydepunktet ”Heavy Metal Fruit”, og tilkjennega et revitalisert, inspirert og eksplorasjonshungrig ensemble. ”The Crucible”, sagt å være andre installasjon i en trilogi, gestalter 40 minutter førsteklasses Motorpsycho, fordelt på tre spor, og er som sådan blant trøndernes mest poengterte arbeider. ”Psychotzar” bærer sitt tittelblad med verdig intertekstualitet, og innleder som et tungvektet skråblikk på Black Sabbaths ”Sabotage”, inklusive gong-er, kubjelle, dramatiske mollakkordforhøyelser og en forrykende gitarsolo fra Ryan, illuminert av Tony Iommis ånd. Midtveis tiltrer en forstemmende brytning, hvor bandet faktisk påminner Anekdoten anno 1999, dog med det medfødte rektumsgullhår at Motorpsycho alltid låter som seg selv og ingen andre. Psykedelisk-sakrale ”Lux Aeterna” blottstiller bandets Canterbury-arv, og huser for øvrig et åndssvakt heftig klaviaturintermesso, nedfelt av Sæther. Et 20 minutter ekstensivt tittelspor tar form av et progressiv felttog, i tråd med kanoniserte opus som Yes’ ”Close To The Edge”, og er skivas bauta – ufravikelig i bevegelse, uten forsert mine, og lastet med nydelige kryssreferensielle motiver, heftige båndsløyeriff og storslagne Pete Townshend-progresjoner, for å nevne noen komponenter. Motorpsycho når en uforutsett formtopp i sitt 30. leveår. ”The Crucible” slår kvalitativ rot et sted mellom ”The Tower” og ”Here Be Monsters”, og borger for tidløs, intelligent rock av særdeles unorsk karakter. 5/6 | Geir Venom Larzen

Utgivelsesdato 15.februar 2019