Motorpsycho @ Pstereo, Trondheim

Lørdag 20. august 2022

Superreserven Motorpsycho tok over stafettpinnen etter australske Wolfmother måtte kaste inn håndkleet, og avlyse hele turnéen på grunn av sykdom. Trondheimstrioen har headlinet Pstereofestivalen tidligere, men denne gangen ble de henvist til den mindre Kanonscenen, ettersom det var der Wolfmother var satt opp. Dette betyr i praksis at publikum får et noe kortere sett enn om de hadde spilt på hovedscenen, kalt Elvescenen. For undertegnede ble dette jomfruturen med et av Trondheims mest legendariske band. Det var kanskje på høy tid, all den tid jeg er født og oppvokst i byen. Skam på meg! Men nok om det.

Med den katalogen Motorpsycho innehar, må det være et sant mareritt å sette opp ei setliste på bare en time, men det driter vi i, for nå får vi en bonustime med et av Trondheims sterkeste band i fantastiske omgivelser. Kjør introtape, bandet kjører i gang med «Plan #1», og publikum er med på notene fra første strofe. Lydbildet er svært bra, og her er det bare å gi kudos til lydmannen med én gang, for «skitne» lydbilder er utfordrende å kjøre lyd på. Spesielt Bent Sæthers bass har et forvrengt lydbilde som må formidles på riktig måte, og den låt krystallklart, til tross for en rikelig mengde vreng. Interessant er det også å se gitarist Snahs evne til å tenke kreativt ved å flytte høyrehånda opp mot gripebrettet på gitaren for å endre lydbildet på gitaren. For øvrig må det nevnes at det brukes alt for lite tremolo på gitar i det moderne lydbildet, noe Snah tar ansvar for denne kvelden. «The Transmutation of Cosmoctopus Lurker» er Motorpsycho i sitt progressive ess, og spesielt trommis Tomas Järmyr gjør svært god figur på instrumentalpartiet. Det samme må nevnes under trilogien «Hell, Pt. 1-3», der han lirer av seg noen særs sprelske fills i sløy shuffle. Å ta over trommetronen etter Kenneth Kapstad er ikke for puslinger, men Järmyr gjør særdeles god figur konserten igjennom. Dessuten låter settet hans aldeles strålende. Og igjen; kudos til lydmannen.

Motorpsycho er muligens ikke et allsangband, men etter et kort ‘kom igjen!!’ fra Snah er det tilløp til allsang på Marinen. Motorpsycho har alltid vært i førersetet når det gjelder endringer, og har ikke vært redde for å gå nye veier. De er rå, progressive, jazzete, alt etter hva de føler for. På «The Tower» bruker Sæther oktaveren aktivt, så det buldrer godt i PA-en, mens Järmyr igjen utfordrer shuffle-en på særs kreativt vis. Tidvis kan man høre elementer av Mahavishnu Orchestra i solopartiet, om man skal trekke veksler mot andre artister. Man skal ikke være av den musikalsk skvetne sorten når man låner øre til Motorpsycho, men om man slipper de inn, skal det godt gjøres å ikke bli grepet av den fantastiske instrumentføringa bandet leverer. Kreativiteten har fritt spill, lydbildet er ryddig og oversiktlig, låtene er fascinerende, og med tanke på den låtkatalogen bandet innehar, kunne vi like gjerne stått i tre timer som én denne augustkvelden ved Nidelven bredd, men Sigrid skulle visst spille like etterpå, må vite. 5/6

Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Selveste bursdagsbarnet, Kjell Solstad
. Hurra hurra og skål!