Motorpsycho – «Det viktigste er idéen om at musikken er fri»

Mellom hver gang Norway Rock intervjuer Bent Sæther har et par-tre virkelig solide Motorpsycho-album utkommet. Sånt blir man stresset av. Heldigvis er Sæther sjeldent langt unna når vi trenger en oppdaterende prat. Litt for lenge etter utgivelsen av utmerkede «Kingdom Of Oblivion» bød vi pils, diskusjon og en halv kanne kaffe, og utdrag fra samtalen kan leses nedenfor.

Tekst: Bjørn David Dolmen
Foto: Anne-Marie Forker
, Kjell Solstad

– Det var aldri en ambisjon å lage en trilogi, men når man får Håkon Gullvåg med på laget, og han tilbyr seg å lage flere omslag, kan sånt allikevel skje (latter).
– Det gikk imidlertid ikke lang tid før det kom et fjerde album, som ikke tilhører nevnte trilogi. Jeg snakker naturligvis om fjorårets «Kingdom Of Oblivion». (Anmeldt her!)
– Neida. «The Crucible» ble et ganske kort album, så da vi dro tilbake til Frankrike for å gjøre «The All Is One» spilte vi inn alt vi hadde med henblikk på å lage plateformen ut av det vi syntes låt best sammen. Jeg tror vi gjorde noe sånt som femten låter. I tillegg hadde vi «N.O.X.», et bestillingsverk for Olavsfestdagene. Når man har et stykke som «N.O.X.» for hånden, står man overfor et valg – man kan enten lage en hel plate ut av den og betrakte skiva som vår «Thick As A Brick», eller man kan ramme den inn ved å plassere musikk i forkant og etterkant. Vi gikk for det siste, og utformet et dobbeltalbum hvor de første låtene tjener som et slags preludium og de siste som en ‘landing’. Jeg ser jo nå at «N.O.X.» får de andre låtene på skiva til å virke litt enkle, men jeg liker godt den dialogen og dialektikken som oppstår der. Men nok om det, vår neste utfordring var de syv, åtte låtene som vi hadde til overs etter innspillingen i Frankrike. Å hive på noen digre, episke metal-låter sammen med «N.O.X.» var ikke aktuelt – det ville ha blitt for mye. Så vi besluttet å holde dem igjen til «Kingdom Of Oblivion».
– Aha, vi snakker altså om materiale fra samme sesjon?
– Både ja og nei. De små låtene – altså de som er under tre minutter – er ikke fra Frankrike-turen. Da jeg satt over «Kingdom Of Oblivion»-stoffet falt jeg i tanker. Hva er egentlig mine favorittplater, tenkte jeg. Vel, la oss se, «Master Of Reality» er definitivt blant dem – en plate som utover fem hardrock-bautaer holder to plinkaplonka-låter og en ballade. Metal-skiver som kun rommer svære låter har jeg alltid funnet litt kjedelige. Får man en folksy kassegitarlåt eller litt plinkaplonka mellom slagene fokuserer det imidlertid oppmerksomheten. Av skivene vi har gjort med Thomas synes jeg nok «Kingdom Of Oblivion» er den beste. Det er noe med storformen som appellerer til meg, og jeg liker samtalen som de ulike uttrykkene fører.
– Nærmere tradisjonell tungrock har Motorpsycho forøvrig aldri vært.
– Kanskje ikke, for plata er tungt forankret i 70-tallets rock. Black Sabbath, Led Zeppelin, Deep Purple, Uriah Heep – dette er band vi alltid har hatt et nært forhold til. Utover selve uttrykket er det noe med det strukturelle, her. Led Zeppelin – som nok er det bandet som har inspirert meg mest – skrev ikke innenfor en ordinær vers/refreng-form. Man har naturligvis både vers, refreng og gitarsolo i en typisk Zeppelin-låt, men man introduseres også gjerne for en del 2, som varer i fem minutter. Og heller enn å gå tilbake for å oppsummere låta på slutten kommer det ofte en del 3, som er noe helt annet. Denne tidlige metal-greia, som er noe nokså annet enn den Beatleske låtskrivningsestetikken, har fått forrang på «Kingdom Of Oblivion». I tillegg kan nevnes den folk-inspirerte galskapen til et band som Comus, og den psykotiske greia til Van Der Graaf Generator.
– «The United Debased» holder din beste vokalprestasjon. Ozzy Osbourne-impulsen er også her åpenbar.
– He-he, ja, jeg skal innrømme at det nok kommer noe fra han også. Black Sabbath ligger så fundamentalt i min forståelse av musikk at… Jeg prøver jo å skjule det litt også, men… (latter).

– Da «Let Them Eat Cake» utkom [i år 2000] var det flere av oss som skvatt. Selv om Motorpsycho aldri har lagd den samme plata to ganger er det lenge siden vi har sett dere gjøre en så krapp sving.
– Du kan være inne på noe der, selv om jeg ikke ser dette like klart som det du gjør. Det er mulig vi nå har etablert et vokabular, kanskje også en estetikk, men internt føles det som at det fortsatt er mange nye måter å gripe det musikalske på. Vi har i hvert fall ikke snakket oss ferdig, eller sagt det på den beste måten ennå. På 90-tallet gjorde vi indie-greia så grundig at vi ikke orker å holde på med det lenger, og country-biten har vi skilt ut og lagt til Tussler-land. Vi har også kommet dithen at det ikke spiller noen rolle hvilken bass jeg spiller på – det høres liksom alltid ut som meg (latter). Det samme gjelder Snahs gitararbeid. Med det sagt så vil jeg påstå at vi har en stor palett som vi sklir mellom. Reggae kommer nok ikke inn på den paletten, men vi strekker det alle på hver vår måte og har fortsatt mye galskap på lur. Det skal nevnes at vi har en plate i miks i Sverige nå, som er noe helt annet enn «Kingdom Of Oblivion». Så vi holder da på (latter).
– Etablert en estetikk, ja. Det skjedde noe på «The Tower». På den strammes grepet.
– Hovedgrunnen til det er nok Thomas, som sitter på et annet sted i musikken enn det Kenneth gjorde. Hvis Thomas hadde spilt på «Behind The Sun» hadde det nok vært en annen plate.
– Vil det være riktig å anta at du komponerer med den aktuelle Motorpsycho-batteristen i tankene?
– Naturligvis. Kenneth ville bare spille låter han selv har vært med på å lage, noe som medførte at materialet fra Gebhardt-årene ikke fikk mye plass i repertoaret. I perioden med Kenneth spilte vi følgelig nesten i stykker låtene vi hadde skrevet med ham. Da Thomas begynte, var det litt som å få tilbake de første fjorten årene av Motorpsycho-karrieren. Thomas har alle sidene, og akkurat det er utrolig befriende. 

– Det gir mening. På «The All Is One» hører man impulser fra både «Angels and Deamons at Play» og «Let Them Eat Cake».
– Absolutt. «The Tower» var først og fremst digre episke låter, for det hadde vi liksom ikke fått utløp for på en stund. «The Crucible» ble så veldig «én ting». På «The All Is One» slapp vi løs og skrev låter igjen. Når jeg lytter til «The All Is One» hører jeg Arthur Lee, The Pretty Things, hippiemusikk og slengbuksehardrock. Min forståelse av popmusikk kommer også til uttrykk i noen av disse låtene, og i midten av det hele står «N.O.X.». Jeg er enig i påstanden din, her. Skjønt, noe av dette preger også «Behind The Sun»-skiva, kanskje bare ikke i like stor grad.
– Du har nå i årevis vært i en svært privilegert posisjon. Som komponist og utøver kan du vel nærmest gjøre hva du vil?
– Ja. Men så er det også en spenning i dette som er litt av plikten. Det er jobben vår å gjøre det spennende for folk som har kjøpt de tretti forrige Motorpsycho-skivene (latter).
– Naturligvis. Tenker du på dette når du komponerer?
– Jeg tenker i grunnen mer på det når vi arrangerer. Har vi gjort noe før, må vi gjøre det litt annerledes nå – vi må kna det slik at det kommer noe inspirerende ut av det. Vi etterstreber også en annen fremføringskjerne. Generelt gjelder det at vi ikke kan gjøre det samme to ganger. Hvis så skjer blir man i konsertsammenheng stående og se på seg selv. Dernest blir man sjenert og alt faller sammen (latter). Å gjøre ting så annerledes eller så åpent at man blir totalt til stede, er hva vi søker. Revy er definitivt ikke vår greie.

– Og nå er det altså nye ting på vei. Du nevnte at dette er noe nokså annet enn «Kingdom Of Oblivion» og Gullvåg-trilogien. Kan du røpe hva vi har i vente?
– Mens vi sitter her har vi to album i miksinga. Platene kommer når de er ferdige, og jeg håper på en juli-utgivelse på den ene av dem. («Ancient Astronauts» ble sluppet i august!) For en tid tilbake rigget vi studio og banket inn tjue låter. Fra dette ble ti skilt ut og sendt til Reine (Fiske), som fikk frie tøyler. Nøyaktig hvordan det ligger an vet jeg ikke, men kverna går og det er alt jeg trenger å vite akkurat nå. Albumet som kommer først er spilt inn med Helge Steen som produsent, og er fra samme sesjon som «N.O.X.». Mye av dette er instrumentalt, og nok innenfor det hvermansen vil kalle progrock. Jeg kan allikevel love noe litt annet enn «Kingdom Of Oblivion».
– La oss dvele litt ved nettopp progrock. Progrock er en holdning, estetikk, sjanger og etikett som virkelig gjør seg gjeldende her til lands for tiden.
– Ja, progrock synes nesten som «motemusikk» nå. Jeg vil tro at dette har mye med vinylformatet å gjøre. Det er noe med det formatet som utber konsentrert lytting. Snurrer man en vinylplate må man være tilstede – man kan ikke bare sette den på og glemme det, liksom. For meg er det innlysende at det har noe med vinylens renessanse å gjøre.
– Følger du med på det som utgis?
– Nei, jeg får med meg noen band som jeg synes er fine, men det meste av det jeg hører liker jeg ikke. Det kommer naturligvis an på hva man legger i begrepet, men jeg har aldri vært noen egentlig ‘progrocker’. «The Lamb Lies Down On Broadway» banet på midten av 70-tallet veien for en hel haug med band som jeg synes er ubeskrivelig kjedelige. Marillion, IQ, Pallas etc. – dette er for meg formatert møkkamusikk. Spør du meg er det bare Tony Banks som har fått til noe fornuftig innenfor det formatet. Det jeg liker med progrock, eller sagt annerledes, det som er god progrock for meg, er den opprinnelige progrocken. Band som King Crimson og Van Der Graaf Generator – for å nevne et par av dem – brød seg ingenting om regler; de representerer den førformaterte progrocken som skjedde i overgangen mellom 60- og 70-tallet, før det hele stivnet til en sjanger. Slik jeg ser det var det punken som tok over den opprinnelige progrockens opposisjonelle karakter. Band som Rush og Voivod har jeg alltid likt, men disse har jeg aldri ansett som representanter for progrock. Det som nå utgis i Norge har jeg hørt for lite av til å kunne uttale meg om.
– Men så har man jo også flere underkategorier. Forleden hørte jeg et nytt band som trekker veksler på 90-tallets Stockholm og band som Anekdoten, Änglagård og Landberk.
– Bandene du nevner der er fantastiske. Samtidig snakker vi her om musikk som i struktur og tekstur er veldig retroorienterte. Da Anekdoten dukket opp låt det utrolig friskt, ettersom ingen hadde hørt denne typen musikk på tjue år. Disse bandene tok dessuten tak i King Crimson-greia. Arven etter King Crimson har vært mye mer aktuell og relevant enn det Genesis-arven har vært. Uten King Crimson hadde det ikke eksistert et Voivod. Det er i det hele tatt mange interessante metal-band som har hentet fra King Crimson. Ikke et stygt ord om det.
– Landberks Reine Fiske er jo stadig inn og ut av Motorpsycho. Hvordan kom dere i kontakt med ham?
– Reine møtte vi på 90-tallet. Han var en godt over snittet musikkinteressert fyr som spilte i flere interessante band, og vi endte opp med å holde kontakten. Reine er en utmerket mann. Han er dessuten en ypperlig musiker som vet å være der hvor det svinger.

– Mens vi fortsatt er inne på progrocken. Noe skjedde på «Heavy Metal Fruit». Hybriditeten og kompleksiteten har alltid vært der hos Motorpsycho, men i 2010 skjer det noe med dynamikken som vekker klare progrock-assosiasjoner.
– Jeg får ikke til å se dette, ettersom jeg står midt opp i det. Jeg vet at «Heavy Metal Fruit» har blitt oppfattet slik, men for meg er den bare en del av kontinuiteten. Jeg kan huske at Pekka Stokke en gang sa at ‘vi trenger å få hasjmongoene til å velte’. Dernest gjorde han sitt på lysfronten for å få dette til å skje. Hvordan følger vi opp dette musikalsk, tenkte jeg. Jo, kanskje i kraft av svære metallriff i fem-, ni- eller ellevetakt (latter). Riff som gir deg backbeat’en i panna har jeg alltid hatt sansen for, så jeg skrev noen slike. Ta for eksempel «Starhammer». Låten har puls, men du kan aldri helt stole på skarptromma. «Starhammer» biter seg liksom litt i halen hele tiden. Du må gjerne kalle det progrock. Selv liker jeg å tenke på den som ‘vanskelig metal’ (latter).
– Opplever du at Motorpsycho i stadig større grad blir oppfattet som et «progrock-band»?
– Joda. Imidlertid tror jeg mange velger å kalle det progrock fordi de ikke har satt seg ned og hørt på det vi gjør. Jeg har litt følelsen av at progrock er en etikett som latsekker bruker om musikk de ikke klarer å sette seg ordentlig inn i. Intensjonen vår er jo det motsatte, at det skal være mer å hente når man setter seg ned og finhører. Isteden blir det avspist fordi folk mangler konsentrasjon. Da de i en kort periode på 90-tallet kalte oss grunge fikk jeg alle piggene ut og begynte å spille country (latter). Å være en del av noen andre sin klubb har jeg aldri vært interessert i. Hvis Motorpsycho er noe så er det rock med blomster på. Et annet ord jeg liker er «stormannsgalskap». Folk som kommer for å se progbandet Motorpsycho håper jeg at blir litt skremt (latter).
– Det riktigste vil nok være å se på det som en impuls i mengden av flere.
– Klart, klart. Hvis man først skal spille kassegitar, hvorfor ikke gjøre det med to? Så får man altså de der fine Genesis-kassegitarene etc. Kantriffene til King Crimson iblandet mellotroner er en annen greie vi liker. Men det vi egentlig gjør er å lage eventyrmusikk som trekker veksler på disse tingene også. Det viktigste er idéen om at musikken er fri.

– Ett er sikkert. Motorpsycho har alltid vært et spennende band å følge.
– Det er jeg glad for å høre deg si. Motorpsycho skal være lyden av begeistring. Og skal man oppnå det hver gang kan man ikke lage to skiver etter hverandre som høres likedan ut. Kanskje er dette en progressiv tanke? Jeg leter stadig etter nye måter å vekke denne begeistringen i meg selv på. Jeg håper og tror at alle våre skiver uttrykker denne begeistringen.
– I aller høyeste grad.
– Bra! Vi har holdt på i noen tiår nå, noe som medfører et visst forvaltningsansvar. I dette ligger det blant annet at man må se litt bakover, sørge for at plater hele tiden er i trykken og at mastringen er grei etc. Når jeg jobber på det viset må jeg lytte til de gamle skivene, og jeg hører da hvor på død og liv det alltid har vært for oss. Det blir jeg glad av. Noe har truffet med sin samtid, andre ting har «bommet», men det er liksom ikke noen tvil om hvor viktig musikk alltid har vært for oss. Det er virkelig et privilegium å kunne drive dette kokko-bandet inn i sitt fjerde tiår.
– Måk på!
– Ingen grunn til bekymring!

Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2022