Motorpsycho | Ancient Astronauts

Rune Grammofon

For andre enn dediserte apostler kan katalogen til trønderske Motorpsycho være ugrei å holde tritt med, så la oss rekapitulere: Bandet har, mot gjengse praksis, spart sitt kreativt friskeste krutt til de ervervet veteranstatus, og syntes å overgå seg selv med den såkalte Gullvåg-trilogien av ”The Tower” (2017), ”The Crucible” (2019) og ”The All Is One” (2020). Sistnevnte utkom i Covid-tyranniets første regjeringsår, mens ”Kingdom Of Oblivion” fulgte året etter, som fristilt skive. Kimene til årets Motorpsycho-fonogram springer ut fra to samarbeidsprosjekter avstedkommet i perioder av nedstengte samfunn; et pågående filmprosjekt med teatertruppen De Utvalgte, samt dans- og musikkforestilling med Homan Sharifi og Impure Dance Company, inspirert av Stravinskys uslitelige ”Vårofferet”. Produsent Helge ”Deathprod” Sten tente på materialet, og partene entes om å gå i studio. ”Ancient Astronauts” markerer første Motorpsycho-album på lang, lang tid hvor materialet utelukkende oppføres av bandets kjernetrio (tidligere Landberk-gitarist Reine Fiske var virusfast i Sverige). Om fravær av eksternkrefter har utløst ekstra musikalsk appetitt skal forbli usagt, men ”Ancient Astronauts” fremstår sulten, angulær, kompleks, hypnotisk og mørk. I form og tidsutstrekning ligner skiva ”The Crucible”, som tikket inn på 40 minutter, og den brisker seg med dynamisk stemningsskodde ”The Ladder” som åpningsdrønn, følges opp av elegisk vakre ”Mona Lisa/Azrael”, og aldri har den midt-norske trio ligget tettere opptil den svenske progrock-renessansen av tidlig 1990-tall – Anekdoten og Morte Macabre i særdeleshet. ”The Ladder” er poengtert, uvanlig luftig, melodisk sterk og harmonisk spennende, rustet med sirlige mellotronlinjer, hvor det metrisk snertne ostinatet innstiftes som non-verbalt og eksplosivt refreng. Bent Sæther gjør stadig sterkere figur som vokalist, og låtens instrumentalpassasjer tjener til påminnelse om at Anekdoten og Motorpsycho kommer fra samme sted; et lignament som ingenlunde får skudd for baugen i ”Mona Lisa/Azrael” – en tolv minutter lang, nennsomt bygget og sjeldsynt vakker tristesse i vuggeviseform, med jagende, meningsbærende brytning, understøttet av mellotron og Fender Rhodes, hvorpå Hans Magnus Ryan anskueliggjør King Crimson-beistet i seg. Stykkets utgang når symfonisk-melodiske høyder, på par med Barclay James Harvest anno 1971, og sementerer hva man må kalle en nær perfekt vinylside… ”Chariot Of The Sun” fyller hele B-siden og er mer kontemplativ, programmusikalsk og, naturlig nok gitt nevnte kollaborasjon med De Utvalgte, kinematografisk. Stundom bølger stykket, et rimelig pent og instrumentalt sådan, mellom eterisk 1960-tallssvermeri og ulmende uro. ”Ancient Astronauts” byr i det hele tatt på musikk Motorpsycho ikke har levert tidligere, uten at noen vil stille spørsmålstegn ved opphavspersonenes identitet. Utgivelsen faller kontant inn på indekseringen over ”Verdens beste Motorpsycho-album”, i rygg med ”Phanerothyme”, ”Heavy Metal Fruit” og Gullvåg-trilogien.

5/6 | Geir Larzen

Utgivelsesdato 19. august 2022