Motörhead | Saxon | Girlschool @ Oslo Spektrum

Torsdag 3. desember 2015

Det føles litt vemodig å skulle anmelde hva som viste seg å bli den siste Motörhead-­konserten på norsk jord, og det er vanskelig å ikke skulle vri det hele over i det nekro­logiske. Like fullt er dette ment å være en konsertanmeldelse uten tårefølge, så får heller refelek­sjoner over Lemmys liv og virke ta plass andre steder. Billetten denne gang var i utgangs­punktet sterk, og selv om jeg vel ­aldri har funnet den helt store foten for Girlschool, gjør de fremdeles sine saker helt ok. Jeg skal holde inne blødmer om ‘jenteband’, men faktum er at selv de ledende aktørene her som oftest blir noe puslete i mine ører, også denne gjengen. Det tar liksom ­aldri heeelt av, men det hindrer likevel ikke at det rykker litegrann i beinet gjennom stort sett hele settet, og mer enn som så hadde jeg vel aldri forvent­et. Kult nok. 3,5/6

Jeg har sett Saxon en del ganger i ­seinere år, og jeg kan ikke helt fri meg fra følelsen at de gjorde seg bedre som et hardrockband som grenset opp til metal enn et metalband med røttene i hardrocken. Det blir til tider noen hakk for krampaktig ‘moderne’ i forhold til det de virkelig gjorde bra i sine tidligere dager. Jeg sier ikke at det ikke er lov å utvikle seg, men det er ikke alltid det er til det bedre å innvikle seg, heller.. Det eneste jeg faktisk synes fremdeles funker til hundre er vokalen til Biff ­Byford, men selv om bandet spiller teknisk godt, er følelsen av å se et litt feil­kalibret coverband litt for sterk. Litt for mye nytt og null dongeri & lær ­utgjorde totalt et godt teknisk levert, men ganske kjedelig og mangelfullt sett, attpå til med ganske ullen lyd. 3,5/6

De fleste var nok i sitt still sinn klar over at dette var siste gang man så Motörhead, og det var også såvidt det ble noe av, med Phil Campbells sykdom i forkant. Gitaristen ­syntes derimot å være i storform, det var nok sjefen sjøl som hang mest med nebbet. Med stokk og følgehjelp entret legenden scenen, og det var nært umulig å forstå hva han ­hadde å si, grunnet en ikke tidlige ­opplevd grad av snøvling fra mr. Kilmister – uten å dermed påstå at diksjonen tidligere har framstått som klokkeklar. I tillegg var vokalen dratt langt tilbake i miksen, og det var nesten som å ­oppleve bandet instrumentalt. Men, om ikke dette skulle kunne unnskyldes, så veit ikke jeg. Det var nesten så en følte et håp om at en skulle få oppleve legend­ens endelikt – på scena, med støvlene på. Dette til side; bandet låt ellers veldig bra, og settlista var akkurat der den skulle være, med unntak av utelatelsen av “Killed By Death”. Joda – tross sine små skjønnhetsfeil et ­verdig karriere­punktum fra “Bomber” til “Overkill”, og det var med et vemodig lite smil i munnvikene en gikk derfra, i noenlunde visshet om hva som snart skulle stå i avisene. Lemmy rakk ­akkurat å bli 70, men legenden vil leve evig. 4,5/6

Wilfred Fruke

Foto: Arash Taheri