Motörhead – Den dårlige magiens advokater

Drøye tre uker før Lemmy Kilmister døde i romjula 2015, spilte Motörhead i Oslo Spektrum og promoterte sin siste skive «Bad Magic». Norway Rock Magazine hadde Lemmy på frontcoveret samme høst, og her har du hele det siste intervjuet vi gjorde med den da tilsynelatende udødelige legenden. 

Tekst: Geir Venom Larzen
Foto: Arash Taheri

Undertegnede har møtt og intervjuet Lemmy et utall ganger. Årets passiar stiller seg en smule annerledes, da alderen og sviktende helse for første gang blir merkbar i samtalen. Men man kan ikke merke noe sviktende hjerneomløp eller mangel på skarpt vidd i møte med frontfiguren, som er snar med å benekte plateselskapets påstand om at dette er første gang nåværende Motörhead-besetning har spilt inn en skive 100% live i studio.
– Hvor i all verden har de det fra? Den nye skiva er lagd på nøyaktig samme måte som skivene før, det vil si at Phil Campbell og Mikkey Dee møter opp og legger grunnmuren noen dager før jeg melder ankomst og forsurer stemningen, hahaha… Klart, det låter særdeles organisk. Vi har omsider blitt gode på å fange bandets liveenergi i studiosetting.
– Du har tidligere klaget over hvor kjedelig og fælt det er å jobbe i studio. Har du større utbytte av dette i dag?
– Faktisk, ja. Jeg har begynt å like innspillingsprosessen på mine gamle dager, og finner jobben mindre plagsom nå enn for bare få år siden. Det er rart, jeg forstår de ikke helt selv, for jeg pleide å hate hver bidige dag i studio. Nå imøtegår jeg plateprosjektene med en viss positivitet, og legger ned en reell innsats. Stemningen i studio er blitt lettere, og jeg tror det har å gjøre med min egen forståelse av prosessen.
– Alt i alt, hvor lang tid brukte bandet på «Bad Magic»?
– Herregud, ingenting, vil jeg nesten si, men det bør du kanskje ikke skrive! Hahaha! Ok, vi satte av en uke i øvingslokalet til å skrive materialet. Deretter gikk vi kjapt inn og ut av studio. Dette låter muligens drøyt hastig, men vi er garva i faget, har vært det samme bandet i lang tid, og vet hvordan vi får de beste resultatene for Motörhead. Arbeidet går nesten av seg selv.
– Det er lenge siden ei Motörhead-skive har ført såpass slemme låttitler…
– Jeg vet ikke om tekstene er grimmere enn normalt, men jeg finner det som alltid lettere å skrive om mørke tema enn å uttrykke meg oppbyggelig om den verden vi lever i. Happy shit ain’t for me…
– «Choking On Your Screams» ble øyeblikkelig en av flere favoritter på skiva. Den minner om en hypotetisk stesøster av «Orgasmatron», i kjappere gange…
– Jo, det kan jeg vanskelig nekte for med tanke på vokalsporene, som tonalt og i egfektbruk ligger nært opptil «Orgasmatron». Dette er ingenting vi planla, det skjedde spontant foran mikrofonen. Vi fikk raskt følelsen av å være på rett spor. Jeg låter djevelsk.
– Hva med melodisk sterke «Tell Me Who To Kill», et stykke som antagelig er lett å overse ved første gangs platepløyning?
– Den handler om livets harde realiteter – her representert ved mennesker som gjør penger på å likvidere andre. Leiemordere befinner seg generelt høyt oppe i samfunnshierarkiet, og du finner alltids noen som er villig til å begp drap for noen få hundre dollar. Jeg tror ikke vi brukte mer enn to dager på å skrive og spille inn den låta. Motörhead har det med å gå i melodisk retning så snart vi senker tempoet.
– Man kommer heller ikke utenom «When The Sky Comes Looking For You», som borger for et annerledes innslag…
– Det er en fenomenal låt, trolig min favoritt, og albumets avvikende forekomst. I likhet med resten av reportoaret oppsto denne spontant i øvingslokalet.
– Vi snakker motorisert boogie-woogie…
– Nettopp! Jeg ønsket opprinnelig å bekle låta med et heftig Jerry Lee Lewis- piano, men fant etterhvert ut at den sto seg rimelig godt uten. «When The Sky Comes Looking For You» blir antagelig inkludert i årets konsertsett, og vi står uten mulighet til å gjenskape eventuelle pianobrekk.
– Vokalen på «Evil Eye» er også av det diabolske slaget.
– Igjen var dette noe vi lekte frem i studio. Det som havnet på skiva er første vokaltagning. Vi likte resultatet, og lot det bli med det.
– «Electricity» låter klassisk Motörhead med punkens attityde.
– Ja, ikke sant? Vi har alltid delt holdningene til punken, og skylder like mye til punk som til rock’n’roll, historisk sett. Denne låta har også en forrykende gitarsolo, Phil Campbell skinner i denne, og jeg holder fast ved at fyren er blant rockens mest undervurderte. Det utrolige er at han aldri synes å bruke tid på gitarsoloene. Klart, det varierer noe, alt etter hva musikken behøver, men Phil spenner stort sett bare på seg gitarreima og får jobben effektivt utført, ved udelt vellykket resultat.
– «Tell Them How To Bleed» har en smart, harmonisert gitarsolo som nødvendigvis ligger under for kompositorisk tankegods.
– Rett skal være rett – han satte av en hel halvtime til å arrangere denne, ha ha…
– «Till The End» avslører bandets sørstatsrøtter…?
– Phil er ei bluesbikkje, det samme er jeg – så fra tid til annen kan vi få lyst til å gå i sydstatlig, bluesgrunnet ballademodus. Det er alltid bra å nedfelle litt blues på våre album.

– Er dette det lydiske søskenbarnet til «One More Fucking Time»?
– Det er ikke umulig, jeg ser den musikalske og tekstlige analogien. Låta kan også være et uttrykk for den gode siden av min samvittighet, og er blant konsertkandidatene i år. Trolig øver vi inn både «tell Me Who To Kill», «Till The End» og «When The Sky Comes Looking For You». Det har ingen hensikt å pepre publikum med for mye nytt stoff, da Motörhead som alle andre band i en viss levealder, pent må finne seg i å by publikum på obligatoriske klassikere. Og vi har latterlig mange plater å plukke låter fra.
– «Till The End» oppleves eksistensielt betydningsfull. 
– Kanskje, kanskje ikke. Jeg skriver om meg selv og de valg jeg har gjort i livet. Det er en reflektert tekst, som forhåpentligvis ikke bikker over i sentimentalitet, men som ærlig forsøker å si noe om et levd liv som irreversibelt går mot slutten – et liv jeg nødvendigvis har tenkt å følge til siste åndedrag.
– «Shoot Out The Lights» avdekker et rytmisk finurlig mannskap.
– Vi har i grunnen ønsket å gjøre flere slike rytmiske riff og figurer, du vet, i tråd med «Sacrifice», for bandet svinger som et helvete i slike øyeblikk. Dessuten får Mikkey Dee større albuerom, og det liker vi.
– Jeg er godt kjent med svart magi, mindre med den såkalt dårlige…
– Om dette gir noen mening, aner jeg ikke, men dårlig magi er når ting ikke kan bli bedre. Det er magi som får deg til å bryte normer og forskrifter. Utøvelsen av bad magic må ikke forveksles med good magic, for dårlig magi gjør deg ingen tjenester, og du kommer ikke til å like det som skjer med deg, ha ha ha!
– Queens gitarist Brian May har tidligere stått på scenen med Motörhead, i strabasiøse forsøk på å henge med i «Ace Of Spades». Nå legger han gitarsoloen i femtesporet «The Devil». Hva skjer? 
– Han er en nær venn av Phil. Jeg kjenner ham så vidt, men det er Phils fortjeneste at Motörhead nok en gang ødelegger Brian Mays renommé, ha ha ha. Det tok litt tid innen jeg forsto hvor nært vennskap de to gitaristene har, det strekker seg langt tilbake i tid. Effekten av å samarbeide med et Queen-medlem ville sikkert vært enda råere i hine dager, da Motörhead kronisk vant kategoriene for verste band og verste plate, ha ha ha.
Jeg håper det er greit at jeg spør om din helsesituasjon? 
– Kjør på.
– Hva har legen beordret for å holde liv i deg og Motörhead? 
– Det vil være en overdrivelse å si at jeg har endret livsstil. Derimot er levesettet justert noe. Alt synes vanskeligere om dagen. Vel, kanskje ikke vanskeligere, men definitivt kjedeligere og mindre underholdende. Det er eiendommelige greier, dette livet, som stort sett behager meg, i alle fall så lenge jeg får turnere. Når det ikke lenger går å legge ut på veiene, tror jeg Motörhead blir et rent plateband. Og det er formodentlig til å leve med.
– I mellomtiden nipper du gulrotsaft og tygger ting som gror i hagen?
– Ha ha ha, gulrotsaft er tingen. Nei, et sted går grensen. Jeg drikker fremdeles, men er tvunget til å kutte ut blandevannet. Coca-Cola i mitt tilfelle, grunnet diabetessykdommen. Sukker er fy-fy.
– I øyeblikket er jeg ubehjelpelig hektet på Jerry Lee Lewis’ åndssvake konsertplate fra 1964, «Live At The Star Club», og ser spor av denne i dyptloddende liveskiver fra så vel Deep Purple, Slade, Kiss og AC/DC, som Motörhead. 
– Du har helt rett, og det er fordi vi kommer fra det samme stedet. Arven etter Elvis, Little Richard og Jerry Lee gjennomsyrer rockehistorien, selv om utøverne kan ha innbyrdes variable uttrykk. Som du sikkert vet var jeg en hengiven Jerry Lee Lewis-fan i mine yngre dager; det er jeg fremdeles, og ens influenser farger det man selv utretter som musiker, derfor ville det være rart om det ikke gikk å påvise litt Jerry Lee bak all støyen til Motörhead.
– Dere gjør en overbevisende tolkning av The Rolling Stones-klassikeren «Sympathy For The Devil», selv om jeg vet du, med rette, hevder The Beatles’ suverenitet…
– Jeg er riktig så fornøyd med vår motoriserte versjon av «Sympathy For The Devil», vi har lykkes i å gjøre låten til vår egen. Du har for øvrig rett – The Beatles er verdens beste band, der er det ikke rom for debatt. Når det er sagt skal vi huske at det finnes mange andre band som fortjener merkelappen «verdens beste», fordi ingen andre gjorde deres greie bedre. Blant disse regner jeg for eksempel The Who og Deep Purple.
– Hva med The Kinks, som åt The Rolling Stones levende? 
– Ja, er du gal, hvem hadde trodd det i 1976? Tjueto er et anstendig tall for hvilket som helst plateband, og da medregner vi ikke engang gruppas konsertdokumenter. Vår diskografi er like kupert som andres, noen skiver er marginalt bedre, andre ditto svakere. Du vinner ikke hver gang.
– Mine personlige studiofavoritter er nok «Overkill», «Another Perfect Day», «1916» og «Bastards», men jeg er også vanvittig glad i «Sacrifice», «Kiss OF Death» og «Motörizer».
– Det er slett ingen dum liste, men jeg vil føye «Aftershock» til indeksen, samt muligens «Bad Magic» – vi får se hvordan albumet står seg i tid. Akkurat nå er jeg ekstremt glad i vårt ferske materiale.
– Er det noen Motörhead-skiver som du beklager? 
– «Iron Fist», men det har mest å gjøre med at plateselskapet sendte av gårde et omslag til trykkeriet uten å engang konferere med bandet. Skiva ble lansert mens vi var på turné i Europa, og jeg kjeftet ned kontorene til de ansvarlige etter at turnéen var over. Siden gjorde de ikke en eneste beslutning på bandets vegne uten først å sjekke med meg. Motörhead har en lang historie å vise til hva gjelder utbyttere som har søkt å forpurre bandets eksistens. Sånn sett er det rart markedet ikke for lengst er oversvømt av barneleker med Motörhead-logo.
– Likte du «Lemmy»-filmen til Greg Olliver og Wes Orshoski?
– Det var ikke alltid like fornøyelig å ha et kamera rett i fleisen, men til syvende og sist gjorde gutta en god jobb, og jeg koste meg under premieren. Bare det å ikke måtte haste bak scenen etter endt forestilling føles eksotisk.
– Dere er for lengst i gang med å turnere en plate som ikke slippes før i slutten av august.
– Det er dette Motörhead gjør best. Dessverre kan jeg ikke opprettholde samme konsertfrekvens som før, og må legge inn noen ekstra hviledager underveis. Tatt all elendighet i betraktning fungerer turnéen rimelig bra hittil. Jeg er så jævlig gammel!

Opprinnelig publisert i Norway Rock Magazine #3/2015 

,