Mötley Crüe | The End – Live In Los Angeles

Eagle Rock

Jeg fikk aldri sett Mötley Crüe før de valgte å parkere tøflene en gang for alle under deres siste turné i fjor, som ble avsluttet i deres hjemby L.A., og det plager meg – til tross for flere konsertanmeldelser av typen slakt jeg aldri har sett maken til. Så det var med stor spenning jeg matet min spiller med deres aller siste konsertdokumentasjon – rett fra miksebordet på deres nevnte avslutningskveld.

Den kunne ikke ha startet bedre! Vi ser den gigantiske scenen blir bygget opp del for del under en hel del fanskryt (Rock’n’roll is spelled «Mötley Fuckin’ Crüe» er min nye favorittsetning), lyset blir slukket og det klassiske Harley Davidson-brølet sparker i gang «Girls, Girls, Girls» – gåsehuden vil ingen ende ta. Og angeren på at jeg aldri fikk anledning/somla meg til konsert sprenger meg i fillebiter. Verdens beste band, det låter som en million dollars! Og så begynner Vince Neil å synge…

Eller, synge og synge Fru Blom. Vet ikke hva man kan kalle den lyden som kommer ut av Vince, men synging er det i hvert fall ikke. Kvekking kanskje? Jeg sliter seriøst med å skjønne et eneste ord som kommer ut av munnen hans, og idet jeg skjønner at han alene kommer til å ødelegge hele DVD-opplevelsen min kommer jeg på at jeg bevitner bandet som har gjort korjuksing i form av clicktrack-playback til sin egen kunst – og når man hører klart og tydelig at Mick Mars spiller tostemt med seg selv både her og der blir man sittende og lure på hvor mye av det man hører som faktisk er ekte. Den mye omtalte «Crüecifly»-berg-og-dalbanen til Tommy Lee så vel mer mastodontisk ut enn hva den gjorde nytte for seg under trommesoloen hans, og jeg hadde forventet at den ble tatt litt mer i bruk. Den altfor lange gitarsoloen til Mick lar vi forbigå i stillhet.

Låtvalget derimot kunne i mine øyne ikke ha vært bedre. Vi får alle klassikerne på rekke og rad, ispedd et par godbiter fra overraskelsen «Saints Of Los Angeles» – det som ble bandets siste utgivelse (som de så absolutt kan se tilbake på med stolthet) – og det er vel ikke en låt jeg skulle ha bytta ut med noe annet. En aldri så liten sjeldenhet på et liveslipp. Alt rullende ut fra TV-skjermen ispedd en solid dose pyro og show meget verdig Mötley Crüe.

Så konklusjonen blir litt ymse – vi får servert avskjeden til et av historiens største og viktigste heavy metal-band med noen av historiens beste heavy metal-klassikere på rams, videoproduksjonen er helt fantastisk og det låter virkelig knall (da legger jeg godvilja til en smule og tror/håper mesteparten er ekte), men det meste blir direkte ødelagt av kvekkinga til Vince. Der BURDE de ha juksa for å si det sånn. Men når det er sagt, i det momentet sjølveste sjøl må slutte å synge på avslutninga «Home Sweet Home» – den siste Mötley Crüe-låta som noensinne kommer til å bli spilt av bandet selv – for å tørke tårer blir jammen mesteparten av den halvannen times lange kvekkinga tilgitt og. Nesten.

4/6 | Sven O. Skulbørstad

Utgivelsesdato: November 2016