Mike Tramp – en musikalsk landstryker på nye veier

Mike Tramp har hatt en berg-og-dal-bane-karriere siden 70-tallet, med en gullalder i 1988-89 som frontmann i White Lion med massive radiohits og utsolgte verdensturneer med band som AC/DC, Kiss og Aerosmith. Vi tok en lengre prat med den joviale og jordnære dansken samme dag som Europaturneen med hans nye band, The Rock’n’ Roll Circuz, skulle sparkes i gang.

Tekst & foto Geir Amundsen

– Ja, i kveld er det altså turnestart med ny skive og nytt band?
– Ja, du vet, hadde du spurt meg det spørsmålet i 1989 ville du fått et helt annet svar. Nå for tiden er det mer et spørsmål om å gjøre det man elsker mest; å stå på scenen, mens det dengang var et stort og velsmurt maskineri med et internasjonalt plateselskap som holdt bandet på veien lengst mulig for å selge flest mulig skiver og tjene mest mulig penger. I dag selger man nesten ikke skiver, og jeg kommer ikke hjem fra denne turneen med masse penger i lomma, vi spiller stort sett bare torsdager, fredager og lørdager – de andre dagene er markedet for lite. Men man må på et tidspunkt bestemme seg for hva man er. Og jeg må ha musikken min, jeg har gjort dette i snart 35 år. Jeg gjør ikke dette for å oppnå rikdom og berømmelse. Jeg vil spille musikk jeg elsker og dele den opplevelsen med bandet og med de som dukker opp på konserten, selv om det bare skulle være 50 stykker. Du har sett meg med White Lion, og det var et velkoreografert show designet for å selge skiver, selv om jeg er veldig stolt over mange av låtene fra den tida. Men konsertene er noe helt annet i dag, nå er det snakk om å formidle følelser og stemninger.
– Og nå er du mer musiker, sanger og gitarist, enn i White Lion hvor du skulle være frontmann og lage show på scenen?
– Ja, det var slik det var på 80-tallet, men jeg kan ikke fortsette å gjøre det nå. Jeg har blitt mer moden, jeg har høstet erfaringer fra alle de årene jeg har holdt på. Men jeg er veldig fornøyd med hvor jeg er i livet mitt nå, selv om jeg ikke har salgstall som er i nærheten av den tida lenger. Men det er det ingen som har. Jeg har blitt voksen, jeg har en kone og tre barn, men jeg må likevel ha musikken min – låtene kommer ut av meg uansett.

– Hvor bor du for tiden? Er det i USA eller Australia eller Indonesia eller Danmark…?
– De siste årene har jeg bodd i Indonesia. Min kone og våre to barn er indonesiske, men jeg må innrømme at jeg har lyst til å bo nærmere fødestedet mitt. Jeg vil gjerne bo i nord-Europa, og jeg kunne vært lykkelig her i Oslo. Jeg trenger ikke så mye her i livet, jeg er fornøyd med de små ting, ta vare på familien og sysle med musikk noen timer daglig. Ikke engang da jeg var rik rockestjerne i LA på 80-tallet levde jeg noe luksusliv med raske biler og herregårder. Her i Oslo føler jeg meg hjemme, jeg har vært her så mange ganger, og det er litt som København – det har ikke endret seg stort.
– Regjeringskvartalet ligger 200 meter herifra, det har endret seg litt i det siste. (Dette intervjuet ble gjort i 2011, noen måneder etter 22.juli.)
– Ah! Jeg kunne ikke tro hva jeg så på TV den dagen, jeg klarer fortsatt ikke å sette ord på hva jeg føler. Men jeg må si at jeg skjønner høyreekstremistene, selv om jeg på ingen måte forsvarer deres handlinger. Jeg bor tross alt i verdens største muslimske samfunn, og har en kone som er muslim. Men innvandringen gjennom de siste 40 årene har hatt en voldsom effekt på det skandinaviske samfunnet, og jeg forstår at noen blir sinte og opprørte når butikken som din nabo eller onkel drev legges ned og erstattes av en kebabsjappe med pakistanske flagg hengende i vinduet. Nå er det kebabsjapper på hvert et hjørne, og den norske og danske nasjonalidentiteten er i ferd med å viskes ut. Men nå er vi blitt et multikulturelt samfunn, og vi må leve med det. Vi kan ikke gå til borgerkrig.

– De som bare kjenner deg og musikken din overfladisk, har kanskje inntrykk av at du er 80-talls puddelrockeren med høyt hår og overfladiske ‘baby, baby’-tekster. Men det er et par emner som har gått igjen i tekstene dine siden første White Lion-skiva, og det er krig, og det er barn, gjerne i en kombinasjon.
– Mange metalband skriver selvsagt også om krig, men de skriver mer om angrepsaspektet i en krig, mens jeg skriver om effekten en krig har på en familie. Jeg blir daglig opprørt når jeg leser om unge gutter som blir drept i krig – 19-åringer som kanskje ikke har hatt sex enda, eller som er gamle nok til å kjøpe alkohol – men gamle nok til å bli drept i krig, det er de. Hadde det enda vært mann-til-mann-kamp mot en invaderende fiende, men dagens kriger handler bare om politikk. Verden blir ført bak lyset og vi aner ikke hvorfor. Når jeg bruker barn som metaforer, handler det om det nye, det uskyldige, de som skal skape fremtida og lede verden i neste generasjon. Og jeg kommer også inn på religion av og til – jeg har ikke noe problem med noen av religionene, men jeg har et problem når de forteller deg hva du skal være.
– Religion er som en penis. Det er greit å ha en og være stolt av den, men man skal ikke vifte den rundt i all offentlighet og i alle fall ikke trøkke den ned i halsen på barna.
– Hahaha! Akkurat! Men jeg bor som sagt i verdens mest folkerike muslimske land – min kone er muslimsk, og hun tror jeg er muslim fordi jeg har giftet meg med henne. Og fordi hun er mor til mine barn, er de dermed også automatisk muslimer. Jeg mener religion må få være et personlig valg, ikke noe som ligger i ditt DNA. Men som musiker kan jeg si noe om dette som får folk til å tenke over det på en annen måte. Musikk kan ha en voldsom innflytelse, og store artister har mye makt her, om de velger å bruke den.
– Dessverre velger mange av dem å synge om overfladiske og oppbrukte emner.
– Dessverre. Men vi vet alle hvilken påvirkningskraft Dylan og Lennon hadde på folk når de fremførte sitt budskap. Og det ville være helt utenkelig for meg i dag å skrive tekster om fitte og øl…
– Som «She’s Got Everything» fra White Lions «Mane Attraction»?
– Haha, den hørte jeg ikke. Men på samme skive hadde vi «War Song»! For meg som er dansk og oppvokst med slogans som «Atomkraft, nej tak», og de positive tekstene til Kim Larsen… mye av min tekstforfattermentalitet startet med Kim Larsen! I White Lion diskuterte jeg aldri tekstene med Vito (Bratta, gitar) eller de andre. Jeg elsker Amerika og deres livsstil, men de lever i sin egen lille verden og vet minimalt om resten av verden. Men jeg ville bruke denne plattformen til å si noe vettugt! Og dette tok jeg to skritt videre i Freak Of Nature, der tok jeg for meg tunge subjekter som økologi og verdens forfall, og til den musikken kunne man lage noen virkelig kraftfulle bilder. Men i White Lion og Freak Of Nature måtte jeg representere bandet, men som soloartist snakker jeg kun for meg selv.

– Jeg er litt forvirra over alle hattene dine de siste ti åra. Du har gitt ut skiver og turnert under navnene Mike Tramp, Mike Tramps White Lion, White Lion og nå Mike Tramp & the Rock’n’Roll Circuz. Hva er greia?
– Alt som har med Tramps White Lion og White Lion å gjøre er kun juridiske detaljer, og det løste seg etterhvert. Og grunnen til at jeg plusset på «& the Rock’n’Roll Circuz» er at jeg var aldri helt komfortabel med å være soloartist. Å være musiker handler om å dele noe. Etter å ha øst ut hjerte og sjel i Freak Of Nature og White Lion og se det falle i grus, hadde jeg vanskelig for å finne nye bandmedlemmer som kunne dele mine visjoner og jobbe sammen med meg.
– Men bassist Claus Langeskov har vært med deg i mange år nå?
– Ja, men siden han kom inn, har jeg ikke lagd et soloalbum. Og den besetninga som har lagd nye «Stand Your Ground», det er virkelig et band, ikke bare anonyme bakgrunnsmusikere, som du vil oppdage i kveld!
– Gitarist Søren Andersen er stjerne på egen hånd også, med flere soloskiver på CVen og turnering med Glenn Hughes?
– Ja, han er en veldig aktiv musiker, og en gnistrende gitarist. Han har et eget studio og er produsent og studiotekniker for andre band. Han gjør alt han har tid til. Og nå for tiden finner du ikke mange musikere som utelukkende sysler med ett prosjekt. Og jeg bor jo i Indonesia store deler av året…
– …så dere står ikke på øvingslokalet fem kvelder i uka, nei.
– Riktig. Men når vi treffes og spiller sammen, så er vi The Rock’n’Roll Circuz og spiller våre låter. Vi har funnet vår stil og kommer ikke til å endre oss mye. Bandet tilpasser seg min stemme og mine låter, og jeg vil ikke prøve å være noe jeg ikke er. Jeg vet hvem jeg er og hva jeg vil være.

– Tid for retrospekt! Hvordan havnet du i USA og dannet White Lion? 
– Litt pussig ja, for jeg var jo vokst opp med britisk rock, som Slade og Sweet, Queen var mitt favorittband, og senere kom Thin Lizzy. Men så fikk jeg plutselig øynene opp for band som Boston og Cheap Trick, og det låt så veldig annerledes. Mer polert og melodiøst enn de røffe britene, og jeg forelsket meg litt i mentaliteten. Og da mitt gamle danske band (Mabel, som faktisk representerte Danmark i Melodi Grand Prix i 1978) var på ferie i Spania, ble vi venner med noen amerikanske tenåringer som inviterte oss over og sa jeg kunne bo hos dem så lenge jeg ville.  Som sagt så gjort, Mabel flyttet til New York City sommeren 1982, og jeg prøvde med en gang å gli inn i miljøet så godt jeg kunne. I Danmark som i Norge må man ikke tro at man er noe selv om man spiller i band og har langt hår, men i USA var det OK å ha selvtillitt og være litt glamorøs! Mabel spilte på en klubb i New York med et annet band som het Dreamer, og gitaristen der het Vito Bratta. Og selv om vi som mennesker var radikalt forskjellige, så vi straks potensialet i hverandre, at vi ville kunne utfylle hverandre godt. Mabel dro hjem til Danmark til jul, vi splittet opp og jeg flyttet til USA for godt et par måneder senere, fant Vito og dannet White Lion med han. En av de første låtene vi skrev sammen var «Broken Heart».
– Og så begynte dere innspillingen av White Lions debutalbum «Fight To Survive», som til slutt kom ut i 1985?
– Ja, vi dro til Tyskland i 1984 og spilte den inn gratis i studioet hos en kjenning av manageren vår, og fikk platekontrakt på grunnlag av disse opptakene. Men den ble aldri utgitt der, så vi fikk den i stedet ut på lisens i Japan. Og etter strålende kritikker i Kerrang!, solgte den så mye på import at den til slutt ble utgitt også i Europa og USA.  Imens spilte vi på klubber over hele kontinentet og bygde oss opp et godt liverykte.

– Så slo dere igjennom for fullt med «Pride» i 1987.
– Ja, men da den kom ut, hadde vi allerede jobbet med disse låtene i 3,5 år, spilt de i konsert hundre ganger, og spilt inn skiva to ganger.
– To ganger?
– Lang historie. Men i korte trekk, vi spilte den først inn i samme studio i Tyskland hvor vi gjorde førsteskiva. Men da vi kom tilbake til USA, var vi så misfornøyde med resultatet at vi startet fra bunn igjen, denne gang med Michael Wagener bak spakene. Så det er utvilsomt grunnen til at den skiva er så sterk som den er. Vi hadde jobbet med hver minste detalj på låtene i årevis allerede.
– Og det gikk jo greit, den solgte i 2 millioner bare i Statene, og dere fikk to hits som ble spilt masse på MTV.
– Til slutt, ja. Men det tok faktisk over et år. Skiva kom ut i juni 87, men første singelen «Wait» sank som en stein, inntil MTV begynte å spille den i 1988. Da hoppet den til 8.plass på Billboard-lista.
– Det hjalp vel også at dere var supportband for både Aerosmith, Kiss og AC/DC på denne tida. Og «When The Children Cry» ble ikke sluppet som singel før på tampen av 1988.
– Klart det hjalp, vi spilte for hundretusener av potensielle fans idet «Wait» begynte å ta av.  Og «When The Children Cry» klatret til 3.plass på Billboardlista, men det var som du sier ikke før nærmere jul det året.
– «Pride» er en av bare 20 hardrock-skiver noensinne som har hatt mer enn èn singel inne på Billboard Topp 10, leste jeg i dag.
– Virkelig? Jøss, det ante jeg ikke. Fett!
– Jeg har en DVD med White Lion fra The Ritz i New York fra denne turneen.
– Ja, og den viser White Lion på høyden. Vi ble aldri bedre enn vi var på den tida. Da gnistret vi, og vi var sultne og sprudlet av selvtillit. Alt gikk vår vei da. Vi gjorde større konserter, og sikkert teknisk bedre og, men den konserten fanget oss på det aller beste.

– Men vi fortsetter. Tredjeskiva «Big Game» kom i 1989. Bare noen måneder etter at dere hadde avsluttet «Pride»-turneen.
– Den var en kontrast til «Pride», som vi hadde brukt årevis på. Og nå satt jeg og Vito på et motellrom, rett fra turne, og prøvde å komme opp med fjorten låter som vi skulle i studio og spille inn om to uker, for sjefene på Atlantic skreik etter en ny skive i medvinden fra «Pride». Og de hadde booka studio og Michael Wagener for oss igjen, men glemt å gi oss tid til å lage nye låter. Fullstendig latterlig! Det er noen knallbra låter på den, men det høres stort sett ikke ut som et band som spiller. Det er ikke ei dårlig skive, men den er uferdig. Vi rakk ikke å fokusere på veien videre.
– Er du mer fornøyd med «Mane Attraction» fra 1991?
– Ja, den hadde vi jobbet lenge og grundig med! Men vi hadde med oss noen demoner i studio her og. Vi hadde skilt lag med Michael Wagener og fått inn en ny produsent, det var murring i rekkene fra James (Lomenzo, bass) og Greg (D’Angelo, trommer) om det økonomiske, siden jeg og Vito skrev alle låtene og tjente mer. Og det musikalske klimaet var i ferd med å skifte. Band som The Black Crowes, Nirvana og Soundgarden hadde debutert, og MTV var ikke så interesserte lenger, enda låtene på denne skiva var atskillig tøffere enn de to hitene vi var mest kjent for. Og jeg hadde endret meg, stemmen min her er helt annerledes enn på «Fight To Survive». Forholdet mellom meg og Vito var heller ikke på topp. Vi jobbet bra sammen som låtskrivere, men utenom det hadde vi nesten ikke kontakt sosialt, vi snakket ikke sammen, for vi hadde ikke noe annet felles enn bandet.
– Splittet dere opp i løpet av denne turneen?
– Nei, vi fullførte en Europaturne med Mr.Big, og skilte lag med James og Greg og fikk inn to nye karer før USA-turneen.
– Jimmy DeGrasso fra Y&T på trommer (som faktisk er det andre White Lion-medlemmet som også har spilt i Megadeth, i likhet med Lomenzo) og Tommy Caradonna fra Alice Coopers band. Ikke dårlige erstattere. 
– Nei, man blir alltid litt oppildnet når man får friskt blod inn i bandet. Og de er gnistrende musikere. Men det er ikke det samme. Bedre musikere betyr ikke nødvendigvis bedre for bandet. Jeg husker vi spilte i New York på tampen av turneen. Det var utsolgt, men ingen fra plateselskapet dukket opp. Vi dro innom kontorene neste dag, men vi ble mottatt som fremmede, de var helt uinteresserte. Så jeg sa til Vito før vi gikk på scenen ‘Etter neste ukes gig i Boston, så gir vi oss.’ Han bare trakk på skuldrene og sa ‘Ok.’ Og siden har jeg og Vito aldri pratet om dette med ett ord. Og da vi offentliggjorde bruddet, hørte vi ingenting fra hverken plateselskapet, managementet eller publishingselskapet. Nada. Enda vi i de foregående årene hadde sørget for masse masse penger til dem. Ingen brydde seg Det svei. Så jeg danna i praksis Freak Of Nature, i hodet mitt, på flyet hjem fra Boston.
– Freak Of Nature er et av tidenes mest undervurderte band! Seriøst!
– Takk! Enig! Det var virkelig et lag, hvor alle hadde en felles visjon og dro i samme retning! Min gamle venn Oliver Steffensen kom over fra Danmark like etterpå, og vi begynte øyeblikkelig å lage låter.
– Debutskiva «Freak Of Nature» fra 1993 er en oversett perle.
– Ja, den solgte ikke mye, men den fikk gode kritikker overalt og vi turnerte masse. Og vi var en sammensveisa gjeng. Vi spilte inn skivene med alle fem i samme rom og tett personkjemi, vi bodde sammen, drakk sammen, jobbet sammen…slik det skal være. Jeg hadde jo fått mine kontakter i løpet av de siste årene, og visste hva vi burde gjøre…
– Og viktigere, hva dere ikke burde gjøre!
– Nettopp! Oliver trakk seg ut og ble erstattet av Dennis Chick fra House Of Lords, men vi var alltid fem individer i samme rom. Et tett sammensveisa brorskap.
– Ja, jeg husker jeg så dere på Rockefeller i 1994. Lite folk, men dere sprudlet.
– Ja, vi hadde noe helt spesielt.Så da gitarist Kenny Korade bestemte seg for å slutte etter innspillinga av andreskiva «Gathering Of Freaks» høsten 1994, var det i praksis over. Vi gjorde en turne med en annen gitarist, men det ble ikke det samme. Et familiemedlem hadde forlatt oss.  Vi har derimot holdt kontakten hele tiden. Derfor skal faktisk vi fem orginalmedlemmene møtes i Los Angeles i januar og spille litt sammen, bare for å se hvordan det føles.
– Jaha!? Interessant! Tror du det kan føre til noe mer?
– Det tør jeg ikke spekulere i, det er mer som å treffe gamle venner, så får vi se hva det eventuelt måtte føre til.

– Tre år etter Freak Of Nature dukka den første Mike Tramp soloskiva opp. «Capricorn» fra 1997. Drøft og grei ut.
– Etter at Freak splitta, flyttet jeg til Australia. Dette er lyden av Mike Tramp når du tar ham ut av fellesskapet og etterlater ham rå og naken. Det er tilbake til startpunktet, som på mange måter var Kim Larsen. Legg til litt Tom Petty, så har du mine inspiratorer som soloartist. Jeg har aldri blitt inspirert av metalvokalister, Mike Tramp i Black Sabbath ville blitt helt feil, selv om Ronnie James Dio er en av mine aller største helter.
– Jeg føler at din største styrke som vokalist er at du har denne såre, desperate ærligheten i stemmen din som gjør at jeg tror på det du formidler. Det er ikke noe tilgjort.
– Takk! Veldig godt å høre! Jeg innså ganske tidlig hva jeg kan, og hva jeg ikke kan gjøre. Og jeg nekter å prøve på noe som blir feil eller unaturlig for meg. Jeg er kanskje ikke verdens mest varierte artist, men jeg har funnet min stil. Jeg er Mike Tramp, og det er alt jeg er, men det er nok.

– Så følger det jeg anser som blemma på CVen din. «Mike Tramp – Remembering White Lion» fra 2001.
– Den var vel mer et eksperiment. Jeg var virkelig ikke klar for å gjøre White Lion-låter. Da måtte isåfall låtene omarrangeres. Plateselskapet ville gi ut denne som en White Lion-skive. Men for min del var det bare et prosjekt.
– «Recovering The Wasted Years», også fra 2001, er vel mer representativ for deg.
– Her går vi litt mer i dybden, ja! Tekstmessig har jeg et atskillig bredere lerret å male på, og denne skiva står jeg for 100% den dag i dag.
– Men for min del er det likevel «More To Life Than This» fra 2003 som er det beste du har gjort som soloartist. Fantastisk bra.
– Takk takk, det er også min favoritt.
– Det er en fabelaktig låt her ved navn «The Good, The Sad & The Ugly» som gir meg gåsehud og tårer i øynene Hver Jævla Gang. Ikke minst på grunn av gitarsoloen. Som jeg lett nominerer til Tidenes Beste Gitarsolo. Seriøst.
– Det er pussig, det er første gang jeg har skrevet en låt hvor alle refrengene er forskjellige. Og teksten er også meget personlig. Første verset er fra en far til en sønn. Andre vers, The Sad, er om meg selv og hvordan mitt liv ofte misoppfattes. Jeg lever ikke som en rockestjerne, jeg satt på en liten gård i Tasmania og skreiv dette før jeg dro for å hente barna på skolen. Og tredje vers er om en gammel venn som sviktet meg grovt. Denne låta, og tittellåta fra «More To Life Than This» er det jeg er mest fornøyd med fra min solokarriere.
– Hvordan fikk du tak i selveste Eric Johnson til å spille gitar på «TGTS&TU»?
Og du har en annen gitarlegende med på denne skiva også, Steve Lukather spiller soloen på «I Won’t Let Go». Hvordan kom det i stand?

– Det føles smått surrealistisk den dag i dag, jeg husker første gang jeg hørte Toto med «Hold The Line» på radio og ble slått i bakken av riffet og gitaren. Men min gode venn Ulf som også driver plateselskapet mitt, kjente både Lukather og Eric Johnson og trakk i litt tråder. Toto spilte i København mens jeg jobbet med denne skiva, og Steve stakk innom studioet i et par timer og banket inn denne fantastiske gitarsoloen på første opptak. Eric Johnson fikk tilsendt låta og la på gitaren i sitt eget studio og sendte den tilbake til meg. Og ja, det er en sykt bra solo.

– Og så gjenopplivet du White Lion igjen i 2005, med deg selv som eneste gjenværende fra forrige inkarnasjon, og ga ut «Return Of The Pride» i 2008.
– Ja, og det er en avgjørelse som jeg i ettertid ser var feil. Jeg fikk stadig vekk høre fra folk at jeg burde gjenforene White Lion, at da ville vi trekke masse folk og tjene masse penger…og når man hører det ofte nok, begynner man etterhvert å tro på det. Jeg ble overbevist om at verden faktisk ventet på at White Lion skulle komme tilbake. Men James var opptatt med Megadeth, Vito ville ikke ha noe med det å gjøre, og Greg ville ikke jeg ha med. Så da følte jeg at det falt på meg.
– Først turnerte dere som Tramp’s White Lion og ga ut en liveskive under det navnet, etterhvert var det bare White Lion. Har Vito droppet søksmålet?
– Det er en pågående greie, men en av grunnene til at jeg droppet hele White Lion-navnet. Skiva er bra den, jeg koste meg med å skrive låtene, men det høres ikke ut som White Lion. Det eneste jeg vil endre med den, er navnet. Og «Sangre de Cristo» er på min Topp10-liste over alt jeg har gjort.
– Så White Lion er nå skrinlagt for godt?
– Ja, jeg føler at skiva ble dømt utifra folks forventninger til hvordan den skulle høres ut. Hadde jeg gitt den ut under mitt eget navn, ville du hørt på den med et åpent sinn. Musikalsk ligger «Return Of The Pride» mye nærmere Freak Of Nature enn White Lion. Men markedet var ikke så stort som forventet, selv om vi gjorde en forholdsvis vellykket turne på den. Men jeg kjenner jeg blir sliten av bare å snakke om White Lion, jeg kan ikke synge de låtene lenger. Og jeg kan ikke stå inne for tekstene lenger. «Hungry» er jo f.eks. En kanon rockelåt, men jeg rødmer når jeg må synge ‘Baby baby looks so fine’ – jeg føler meg som Paul Stanley!

– Så da dannet du istedet The Rock’nRoll Circuz og ga ut en selvtitulert debut i 2009 og «Stand Your Ground» nå i vår.
– Jeg elsker de to skivene, og å jobbe med disse folkene, spesielt Søren, som virkelig skjønner hva jeg vil gjøre. Og de er stilmessig veldig like, selv om førsteskiva er mikset vesentlig lettere enn den nye, som er mye tyngre og rocka i miksen.
– Du visste hvor du ville denne gang?
– Ja, men for å være ærlig…jeg var med i et TV-show (Danmarks svar på Korslaget) før vi begynte å jobbe med dette, og jeg fikk masse oppmerksomhet i dansk media på grunn av det. Da vurderte jeg sterkt å danne et slags storband – a la E Street Band – og gå i den retningen, noe jeg også ville ha elsket. Men alle låtene mine er skrevet på kassegitar, og Søren og de andre komplementerte de på en perfekt måte. Vi visste etter første show at her hadde vi noe spesielt, noe ekte. Og jeg vil ikke kompromissere lenger, det må være ærlig!

– Hva tenker du om at mange fortsatt stempler deg som puddelrockeren med høyt hår og puseballaden «When The Children Cry»? Var den låta en forbannelse eller en velsignelse?
– Selvsagt kan jeg ikke klage for mye over en låt som åpnet så mange dører for oss,  en låt som fortsatt spilles på radio og genererer inntekter. Og ikke engang Paul McCartney kommer unna «Yesterday» på sine konserter. Men det blir som om folk bare har sett en rutinert skuespiller i én film og assosierer han med den rollen for alltid. Jeg ga ut fire skiver med White Lion og har gitt ut et dusin senere. Og siden den gang har jeg spilt jordnær, ærlig rock’n’roll. Jeg føler også at mine soloskiver er mye mer ærlige mot meg selv enn mange av de andre sangerne fra 80-tallet, som Bret Michaels eller Joey Tempest eller Eric Martin. For eksempel er Kip Winger en god venn av meg, men han vil være Peter Gabriel på en skive, hardrocker på en annen, og han eksperimenterer vilt med musikken sin. Når jeg lager en soloskive, så høres det alltid ut som meg! Jeg prøver aldri å være noe annet. Gitaristene og miksen kan variere, men den grunnleggende låtskrivinga og tekstene er ganske konsistente.