Mike Tramp @ Buddy Scene, Drammen

Lørdag 12. november 2016

Mike Tramp har blitt en riktig Norgesvenn de siste årene, med stadige miniturneer i ulike konstellasjoner. Vi har de siste ti år hatt besøk av både Tramps White Lion, av Mike Tramp & The Rock’n’Roll Circus og av soloartisten Mike Tramp med kun en kassegitar. Denne gang backes han av sitt eget forband, den unge danske trioen Lucer som ga ut sitt energiske debutalbum «Bring Me Good News» tidligere i år.

Det var langt fra smekkfullt på Buddy, skal vi tippe rundt 70 stykker som hadde møtt opp for å ta imot den tidligere White Lion-vokalisten, og de som kom for å høre 80-tallslåter trodde nok dette skulle bli en ren nostalgiaften da Tramp & co åpnet ballet med «Little Fighter» og «Hungry». Mike Tramp har omsider innsett at nordmenn skjønner dansk, og nesten all kommunikasjon mellom låtene gikk dermed på skandinavisk, etter at han i alle år har snakket engelsk til oss. (Undertegnede har til og med gjort et totimers intervju med mannen, på engelsk!)

Dette ble først og fremst en kosekonsert, med ekstremt god stemning i salen og mye interaktiv dialog mellom scene og sal, og Tramp storkoste seg da alle de peneste damene i salen samlet seg rett foran ham. Vi tipper at Lucers pur unge bassist ikke syntes det var fullt så stas da damer som antagelig var over dobbelt så gammel som ham, invaderte scenen for å kline. (Og mens vi er inne på oppførsel på konsert, så er det ikke greit å danse swing på gulvet uten å ta det minste hensyn til nabomannens fulle halvliter.)

Mange var nok kommet for å høre White Lions hits, uten å være klar over at det er mye annet gull i Tramp-katalogen. Vi fikk dessverre ikke høre noe fra de særs undervurderte og kriminelt ignorerte Freak Of Nature-skivene, og kun ett spor fra hans beste skive, «More To Life Than This» – det var det glitrende tittelsporet som avsluttet seansen, og som de klarte å vri over i Thin Lizzys «The Sun Goes Down», og tilbake. (At Tramp er massiv Phil Lynott-fan, har han aldri lagt skjul på.)

Det ble mye koseprat og historiefortelling i løpet av nærmere 2,5 timer, noe som igjen førte til at man sto med et smil og en halvliter hele kvelden. Rent musikalsk var det derimot ikke noen stor åpenbaring. Tramps nye singer/songwriter-karriere er mer tuftet på Tom Petty enn på White Lion, og de seks White Lion-låtene han spilte, hørtes i disse versjonene ut som om de like gjerne kunne vært hentet fra fjorårsalbumet «Nomad» (som også var representert med seks låter). Det ble dermed en smule monotont når konserten varte så lenge som den gjorde, men Mike Tramp er en så fordømt sympatisk og likandes kar at så lenge vi likevel koser oss såpass i hans selskap, så velger vi å gi en solid karakter likevel.

4/6 | Geir Amundsen

Foto: Geir Amundsen