Mike Portnoy – Duracellkanin med tusen jern i ilden

Mike Portnoy er riktignok mest kjent som en av grunnleggerne og trommisen i Dream Theater, men han har jaggu ikke ligget på latsida etter at han slutta der i 2010. Tvert imot, han har så mange band og prosjekter på gang at de færreste har oversikten lenger. Vi tok en prat med karen like før han gikk på scenen med The Neal Morse Band i Oslo for å finne ut om han i det hele tatt har oversikten selv.

Tekst: Geir Amundsen

– God aften, sir Michael! Planen i dag er altså å få en oppdatering på hvordan det står til i alle dine ulike band og prosjekter.
– Kult! Jeg prater gladelig om alt jeg noengang har vært involvert i! Med ett unntak…de andre atten kan vi snakke om!
– Skjønner! Men tenkte holde fokus på de bandene du fortsatt pusler med.
– Godt. Da blir det god stemning.
– Vi kan jo starte med bandet du er her med i dag!

Neal Morse Band på Night of the Prog Festival 2015. Foto: Stephane Gallay

NEAL MORSE BAND
– Det virker som om du og Neal har vært siamesiske tvillinger i femten år…

– Ja, ser den!
– Var dette et partnerskap som oppsto i 2000 da Spocks Beard var forband til Dream Theater på «Scenes From A Memory»-turneen?
–  Det startet før det. Første gang jeg hørte om Neal, var da en felles bekjent av oss spilte «The Light» (Spocks Beards debutskive fra 1995) for meg, før den ble utgitt. Og jeg forelsket meg sporenstreks i bandet Spocks Beard og Neals låter. Jeg ble kompis med Neal og Nick (D’Virgilio, trommer), og jeg promoterte de ved enhver anledning, i alle intervjuer jeg gjorde, de ble mitt nye favorittband! Jeg og Neal snakket stadig om at det hadde vært kult å gjøre noe sammen, så vi startet Transatlantic i 1999, og året etterpå turnerte Spocks Beard sammen med Dream Theater.  Og siden har vi gjort seksten studioskiver sammen – fordelt på Transatlantic, Flying Colors, Morse/Portnoy/George, The Neal Morse Band, Cover2Cover, Yellow Matter Custard… det er det dypeste samarbeidet jeg noengang har hatt i min musikalske karriere, uten tvil.
– Så hva er forskjellen på å være medlem av The Neal Morse Band kontra å backe soloartisten Neal Morse?
– Vi har et ulikt arbeidsforhold til hverandre i hvert av bandene vi spiller i. I Transatlantic er det ham og jeg som er kapteinene, siden vi startet bandet. I Flying Colors er vi mer støttespillere i bakgrunnen, mens i Neal Morse Band er det naturlig nok ham som har kontrollen mens jeg er mere støttespiller. I Yellow Matter Custard var det jeg som var sjefen siden jeg satte det hele sammen. Så vi har forskjellige hatter utifra situasjonen. Stilistisk også – Flying Colors er mer poppa og alternativt, mens Transatlantic er mer progressivt. Men vi spiller alltid ball med hverandre, uavhengig av situasjonen.
– Hva med dine kreative bidrag på Neals soloskiver kontra Neal Morse Band?
– Også det er forskjellig. På alle soloskivene, fra «Testimony» til «Momentum», var det Neals låter hvor meg selv og Randy (George, bass) kom i studio for å spille inn hans låter.  Men etter «Momentum»-turneen snakket vi om hvor bra det hadde vært å utnytte den gode kjemien mellom medlemmene i det nye bandet. Ikke bare som musikere, men også for å skrive låtene. Så dermed ble Neal Morse Band noe helt annet. Vi skrev sammen, vi samarbeidet, Neal kom ikke med ferdige låter til oss, alle delte på vokalen. Så sluttresultatet ble dermed radikalt ulikt hva det ville blitt hvis Neal hadde skrevet og bestemt alt.

Transatlantic i 2010 – Roine Stolt, Daniel Gyldenlöw, Pete Trewavas, Neal Morse, Mike Portnoy. Photo: Michael Hanselmann

TRANSATLANTIC
– Ser du for deg at du og Neal kommer til å gjøre flere skiver sammen med Pete Trewavas fra Marillion og Roine Stolt fra Flower Kings?

– Javisst! Men jeg vet ikke når. Vi gjorde en skive og en turne i fjor, så pr nå er vi i pausemodus på ubestemt tid. Jeg ville aldri at Transatlantic skulle være et fast band. Jeg husker at jeg sa allerede for femten år siden at jeg ville at Transatlantic skulle være noe helt spesielt hver gang vi hadde mulighet til å treffes og gjøre noe. Jeg ville ikke at vi skulle være forpliktet til å gjøre noe annethvert år, ingen skulle ta noe for gitt. Det skulle være lystbetont.
– Så pr nå er ingenting konkret planlagt?
– Nei. Ikke enda.   

Flying Colors – Photo: Karina Wells

FLYING COLORS
– Jeg elsker å spille med Flying Colors! Det er alltid veldig spesielt når vi fem møtes. Vi har en unik miks av musikalske stiler. Men for å være helt ærlig, eksisterer Flying Colors litt på Deep Purples nåde. De holder Steve Morse på en kort lenke, så det er veldig vanskelig å få frigitt ham i spesifikke periodene vi trenger ham til studioinnspilling og turne. Vi må få bekreftet god tid i forveien at han faktisk ikke er opptatt med Deep Purple før vi booker konserter og studiotid, og det har vært Flying Colors store problem hele veien. Men vi gjorde ti konserter i fjor, og det kommer en DVD derifra i november, såvidt jeg vet. Jeg vet ikke når vi får samlet oss igjen for å lage en ny skive, men jeg gleder meg allerede!

THE WINERY DOGS
– I fjor høst traff jeg en viss Billy Sheehan her i Oslo, og han fortalte at i 2015 kom både du og han til å takke nei til alle andre prosjekter og band, og fokusere kun på The Winery Dogs. (Les det intervjuet her.)

– Akkurat.
– Yeah right! Isåfall hadde vi ikke sittet her nå.
– Vel, jeg vet ikke om jeg noensinne kommer til å fokusere på bare en ting i mitt liv, jeg liker å ha mange forskjellige ting, og det er variasjonen som gjør meg til den jeg er, det holder meg glad og inspirert! Men når det er sagt, så ja – The Winery Dogs er i høyeste grad mitt viktigste, eneste fulltidsband. Alle de andre bandene som vi har snakket om nå er prosjekter eller deltidsband som jeg kanskje gjør ti til tredve konserter med pr år. The Winery Dogs er et ekte band som kan dra ut på turne og gjøre hundre konserter i året! Vi kan suse innom alle land og være på veien hele året, så sånn sett føler jeg at The Winery Dogs har en  særstilling og prioritet over de andre prosjektene mine.
– Og dere har spilt inn andreskiva nå?
– Jepp! Den er i de siste stadiet av miksing akkurat nå, og den skal etter planen bli utgitt i starten av oktober. Da starter vi også en turne i USA, og vi akter å turnere så mye vi kan i mange måneder utover. Det bookes show over hele verden for 2016.
– Jeg gleder meg som en unge til å få sett dere – jeg hadde booket fly og ordnet med alt for å se dere i Nederland i 2013, men fikk influensa. Det plager meg enda.
– Shit! Kjedelig! Men du skal få plenty av muligheter til å se oss neste år, jeg lover!
– Så hvordan låter andreskiva sammenlignet med debuten?
– Musikalsk og stilistisk er det veldig likt, dette er andre kapittel. Forskjellen er kanskje at denne har litt høyere tempo og flere rockere, det er ikke så mange ballader. Men den største forskjellen er nok at denne gangen var vi et ekte band da vi gikk i studio. Vi var blitt samspilte etter hundre konserter og kjente hverandre godt. Da vi spilte inn første skiva, var vi tre karer som møttes nærmest som et eksperiment, vi ante ikke hvordan resultatet ville bli eller hvordan publikum ville ta imot det. Nå har vi et kameraderi og en kjemi av en annen verden! Og det gjorde selvsagt låtskrivinga lettere denne gang.

TWISTED SISTER
– Du overrasket alle da du i vår steppet inn bak slagverket i Twisted Sister!

– Haha, ja!
– Den så jeg ikke komme! Det var som en drøy aprilspøk – først ‘Harnell til Skid Row!’ og dagen etterpå ‘Portnoy til Twisted Sister!’. Absurd!
– Haha, nei, jeg så heller ikke den komme.
– Så hvordan kom det i stand? Tok du kontakt og tilbød dine tjenester, eller spurte de deg?
– Det hadde jo selvsagt sitt utspring i at AJ Pero brått døde, og han var en god venn av meg. Vi hadde hatt god kontakt i rundt femten år. Og da jeg slutta i Adrenaline Mob, overtok han for meg. Dagen etter at han døde, var Adrenaline Mob booket på en konsert i New Jersey, så de ba meg om å steppe inn siden jeg allerede kunne de fleste låtene. Så bokstavelig talt dagen etter at han døde, satt jeg bak hans trommer på et Adrenaline Mob-show. Jay Jay French var også der og kom på scenen og spilte «You Can’t Stop Rock’N’Roll» med oss som siste ekstranummer.  Jeg og han satt backstage etterpå og pratet, og han nevnte at Twisted Sister hadde en serie sommerkonserter booket, og han visste ikke helt hva de skulle gjøre nå som AJ hadde dødd 24 timer tidligere. Og jeg hadde mesteparten av sommeren ledig, så jeg sa til ham ‘Jeg er her, så hvis det er noe jeg kan hjelpe med, så bare si ifra!’. I utgangspunktet tenkte jeg bare å kanskje donere bort et slagverk for en veldedighetsauksjon eller stille opp på en støttekonsert for familien hans eller noe sånt, jeg så ikke for meg en sommerturne med Twisted Sister! Men et par dager senere tok Jay Jay kontakt og sa at de veldig gjerne ha meg ombord på disse konsertene om det lot seg gjøre. Heldigvis var jeg ledig i den perioden, og jeg vokste jo opp med å se Twisted Sister-konserter på Long Island, så jeg kunne låtene godt fra før. De var lokale helter for meg på sent 70/tidlig 80-tall, lenge før de fikk hits med «I Wanna Rock» og «We’re Not Gonna Take It», og jeg har alltid fulgt med på hva de gjorde. Det var dermed en stor ære for meg å få lov til å gjøre disse konsertene med de, å få lov til å hjelpe de.
– Og du klarte å beherske deg mens dere spilte «We’re Not Gonna Take It» uten å gjøre noen syke trommefills og synkoper og kjøre den i 7/8-dels takt?
– Hahaha, hvis du kjenner meg, så vet du at jeg er allsidig nok til å sette låta først. Jeg gjorde jo samme greia med Avenged Sevenfold – jeg spilte det som var riktig for deres musikk og for å hedre deres falne trommis. Jeg begynner å få en lei uvane med å steppe inn på trommer i et band når deres faste trommis plutselig dør, dette er andre gang. Men det handler om å spille med respekt for andres musikk, og det gjør jeg i høyeste grad.
– Jeg er overrasket over at du var ledig på så kort varsel – jeg hadde trodd at dine tjenester måtte bookes et par år i forveien!
– Ja, det var egentlig helt tilfeldig at jeg hadde store deler av sommeren ledig, så det var jo flaks i forhold til Twisted Sister. Jeg skulle ikke gjøre noe med The Winery Dogs før på høsten, og jeg hadde planer med Metal Allegiance i september og disse konsertene med Neal i juli. Jeg kunne faktisk si ja til hver eneste en av konsertene som Twisted Sister spurte meg om, så ja, det er ganske forbløffende!
– Du var her i Norge med dem for en måneds tid siden, på Tons Of Rock-festivalen i Halden.
– Ja, det var helt knall! Det var første konserten vi gjorde i Europa. Det var herlig å spille med Twisted Sister i Europa, for her har de oppnådd en legendestatus som gjør dem i stand til å være hovedattraksjonene på festivaler, og får den respekten som forbeholdes band som har holdt det gående siden 70-tallet.  Det er ikke alle band forunt, men når du passerer 40 år som band, da har du jaggu fortjent respekten som forbeholdes band som AC/DC og Black Sabbath og Iron Maiden og Judas Priest og Motörhead. Så det er stort for meg å få være på scenen med et såpass legendarisk band.

METAL ALLEGIANCE
– Jeg husker ikke helt hvem som tok initiativet til dette prosjektet, men det er noe jeg har syslet med de siste fire årene eller så. Det startet i 2011 under et annet navn med meg selv, Dave Ellefson (Megadeth), Charlie Benante og Frank Bello fra Anthrax. Vi fire gjorde en klinikk i forbindelse med et Big Four-show i California, og noen måneder senere gjorde vi en til i New York da Big Four kom til østkysten. Og på den konserten hadde vi også med Kerry King fra Slayer, Scott Ian fra Anthrax og Phil Anselmo. Og slik fortsatte det, det vokste fra gang til gang. Vi plusset på Chris Broderick fra Megadeth, vi fikk med Gary Holt fra Exodus (nå Slayer) og Alex Skolnick fra Testament.  Så sent som i fjor spilte vi på Motörboat Cruise, og da var det 12-14 stykker av oss! Men det var alltid en renheklet scenegreie, hvor vi spilte coverlåter og hyllet de store klassiske metalbandene. Men i løpet av dette cruiset ble vi sittende og snakke om hvor kult det hadde vært å lage en skive med eget materiale. Meg selv, David Ellefson og Alex Skolnick tok ansvar for å utgjøre stammen av prosjektet, sammen med Mark Menghi som ordnet det praktiske og forretningsmessige. Vi fire skrev de fleste låtene sammen, og satte sammen en lang ønskeliste med ulike gjestesangere og gjestegitarister, og nå har vi altså et stjernelag på en metalskive, som slippes i september. Jeg har alltid hatt lyst til å ha et ekte metal-prosjekt! Ingen av de andre bandene vi har snakket om i kveld, har vært skikkelig heavy metal. Så jeg gikk fra å ønske meg et metalband uten å ha ett, til å ha det ultimate metalbandet, med folk fra Testament og Megadeth og Anthrax og Slayer og Pantera og Lamb Of God og Mastodon! Det ultimate thrash metal-prosjektet! Jeg kunne ikke vært mer fornøyd. Og i dag har vi fått organisert en konsert i New York dagen før skiva slippes. Vi kommer nok aldri til å kunne gjøre en tradisjonell turne med dette prosjektet, det er altfor mange band vi må tilpasse oss for at det skal kunne gå, men vi skal fortsette å gjøre sporadiske opptredener når vi kan. Festivaler eller cruise-opptredener, vi gjør det som måtte klaffe!

O.S.I.
– Skjer det noe mer med O.S.I., som du gjorde to skiver med på 2000-tallet?

– Ingen planer. Jeg har ikke snakket med Kevin Moore (også ex-Dream Theater) på veldig lenge, siden vi gjorde andreskiva. Og siden har de jo lagd to skiver til med Gavin Harrison fra Porcupine Tree på trommer. Jim Matheos og jeg er gode venner, vi holder kontakten, og han har faktisk ordnet så min sønns band Next To None får være support for Fates Warning på en turne i oktober.

ANNET
– Da tror jeg vi har fått dekket det meste?
– Tja, vi kunne kanskje nevnt Bigelf, men du var vel aldri medlem der?
– Nei, jeg spilte bare på skiva som ren sessiontrommis, men jeg er stor fan av alt Damon Fox gjør!
– Og så har du debutert som produsent!
– For Next To None, ja, som Neal også spiller på. Javisst, jeg er selvsagt stolt som en hane over guttene, (Mikes 16-årige sønn Max spiller trommer her) de er et utrolig talentfullt band, og det var utrolig kult for meg å jobbe i studio med de. Ikke bare som produsent, men også som far.
– Til slutt kunne du kanskje hjelpe meg med å finne på et spørsmål eller to for et intervju jeg skal gjøre på lørdag med en kar som heter Mike Mangini? (Les det intervjuet her!)
– Hahaha, åh herregud… Javisst, skru av den båndopptageren der, så skal jeg jaggu gi deg et par spørsmål!
(Klikk)

Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2015

, , , , , ,