Mikael Åkerfeldt | Clark – Soundtrack From The Netflix Series

Inside Out Music

Regissør Jonas Åkerlund vier alltid mye plass til musikk i sine filmer. En stakket stund fungerte han som trommeslager i Bathory, men prioriterte etterhånden levende bilder fremfor batteriet, muligens til det beste for verden. Åkerlund har regi på Netflix-serien om Clark Olofsson – en nasjonal-famøs bankraner som angivelig kan æres for fenomenbeskrivelsen av Stockholmssyndromet. At Åkerlund kaller på sin kompis, Mikael Åkerfeldt, vedrørende det filmmusikalske synes både opplagt og spennende. ”Clark” samsvarer med Opeth-nestorens aller første filmkompositoriske verv, og svensken medgir å plassere seg selv utenfor komfortsonen, selv om dennes tonespråk og soniske estetikk aldri er til å ta feil av. Fonogrammet består av kortere instrumentalstykker, med skyld til en skog av kinematografiske tonesettere fra 60- og 70-tallet. Svingjazztristessen ”Libertine Theme” – et særnordisk skråblikk på Dave Brubeck – anslår prosjektets stemning og melodigehalt, presidert med piano og analoge synthesizere. Både isolert sett og som eklektisk formatlek lykkes stykket. ”Tango Bizarre”, oppført med mellotronisk hovedstemme, holder nydelig melodikk og ditto elektronisk orkestrering, mens pågående ”Druglord Panic” representerer kompendiets beste funkrock-øyeblikk, i spann med ”Funky Chicken”, ”Code To The Vault” og sangbaserte ”Lost In San Marino”. Åkerfeldt må ha kost seg halvt fordervet under arbeidet, og nekter seg fint lite omkring stiltranscendens, progressiv attityde og instrumentering; her spenner det fra morsom og fertil svingjazz i ”Rockefellers”, skumrende elegi i ”Vintage Modern”, Pink Floyd-pastisjen ”Wish You Were There” og østlig mystisisme i ”La Shay’ Jadid Taht Alshams”, til solvarm mellotronvals i ”Then”, attakkerende jazzrock i ”The Hunted Are In The Clear”, den overstyrt proto-metalliske og November-influerte ”Måndag i Stockholm”, kontemplative ”Mother Of One” og 80-tallstøyeste ”Vielleicht Später”. Lydsporet til ”Clark” løyver usedvanlig mye musikk for pengene – herom argumenterer 34 spor godt for seg, særlig da ingen fungerer tematisk repeterende. Stoffet er morsomt, vakkert, poengtert og iørefallende, om enn noe lysere i tonen enn antatt, og oppført ”etter boka” med komp av slagverk og bass, akustiske gitarer og klaviaturarsenal.

4/6 | Geir Larzen

Utgivelsesdato 22.juli 2022

,