Mick Pointer – fra Marillion til Arena

Mick Pointer er kanskje mest kjent som trommisen som startet Marillion, men som fikk fyken idet debutskiva, klassikeren «Script For A Jesters Tear» ble gitt ut. 12 år senere startet han Arena, og i oktober 2010 besøkte han Norge og John Dee med et lite stjernelag av progmusikere under navnet «Mick Pointer’s Marillion» for å fremføre hele overnevnte skive. Vi tok en prat med Pointer og fiskeimitatoren Brian Cummins.

Tekst & foto: Geir Amundsen 

– Velkommen til Norge, omsider! Dere skulle ha spilt her i april, men da ble det avlyst og utsatt til nå. Hva skjedde?
Brian: – Den må jeg ta på min kappe, jeg presterte å havne på sykehus og vi måtte kansellere flere konserter.
Har noen av dere vært her før?
Mick: – ja, jeg har spilt her 3-4 ganger med Arena, men det må være minst 5-6 år siden sist, tipper jeg.
Mick Pointer’s Marillion…det har vært en del diskusjon om navnet dere promoteres under. Hvordan er dette forskjellig fra et hypotetisk John Silver’s Genesis eller Dennis Strattons Iron Maiden, folk som spilte på debutskiva til et stort band og som siden forsvant i glemselen?
Mick: – Vel, for det første var det jeg som startet Marillion, det var jeg som fant på bandnavnet, jeg var med på å skrive alle låtene, og det var jeg som ansatte folk som Fish og Steve Rothery i bandet mitt. Så jeg føler absolutt at jeg har rett til å spille låtene fra denne epoken av mitt liv. (Les svaret fra Fish på akkurat den påstanden!) Hva navnet angår, har det vel egentlig bare blitt sånn, andre alternativer som «Mick Pointer & Friends performs Script For A Jesters Tear» ble for langt og tungvint, men nå vet folk hva de får. Og det er ingen som betaler seg inn på konsertene våre i den tro at dette faktisk er Marillion, isåfall skal de jaggu få pengene tilbake! Dette er mer en tidsreise tilbake til 1983, hvor vi spiller en haug med låter som mange folk verden over fortsatt har et dypt forhold til.
Brian: – Marillion selv har jo ingen interesse av å spille disse låtene lenger, og du kommer nok ikke til å se Fish iført Grendel-hjelmen mer! Så da gir vi disse låtene til folket.
– Hvordan kom bandet sammen?
Mick: – Jeg har jo stadig blitt forespurt om å gjøre noe slikt på grunn av min fortid der, og tenkte det kunne vært moro. Så jeg tok med meg Ian Salmon som har utgjort rytmeseksjonen med meg i Arena i over ti år, Nick Barrett på gitar fra Pendragon har jeg kjent i 30 år, de startet jo cirka samtidig med oss. På keyboard har vi Mike Varty fra Credo, og denne karen her (dulter borti Brian) fant jeg på internett! Han sang i et Genesis-tributeband, Carpet Crawlers, og gjorde en glimrende Peter Gabriel, og det slo meg at han kunne gjøre en bra Fish også.
Brian: – Ja, jeg glemmer aldri den dagen da jeg sjekket inboxen min, det var i oktober 2007, og fant en mail fra Mick Pointer der, hvor han presenterte seg og foreslo at vi skulle møtes. Og bandet fungerte som en kule fra første forsøk.
– Og dette har dere turnert med siden?
Mick: – Nei, vi har gjort noen konserter her og der, og en og annen festival, men stort sett bare i helgene. Vi fløy inn til Oslo i dag, og drar hjem igjen i morgen.
Brian: – Ja, vi har vel spilt rundt 60 konserter nå, og mottagelsen har vært strålende. Det er tydeligvis et lite, men skrubbsultent marked for dette! For min del er jo dette en drøm som har blitt virkelighet, jeg får reise rundt i Europa og spille mine favorittsanger sammen med mine gamle helter gjennom mange år. Ikke bare med Selveste Mick Pointer, men også Nick Barrett nyter jo stor respekt i bransjen, og er en fantastisk gitarist jeg har sett opp til i mange år.

Mark Wilkinson og Brian Cummins

– Jeg snakket nettopp med Mark Wilkinson, som lagde de fire første Marillion-coverne, (Intervju med Mark her!) og han fortalte at det kun var Fish som var involvert i utformingen av Script-coveret, med unntak av deg, som pleide å komme innom kunststudioet hans og klage på logoen. Og nå bruker du den selv for dette prosjektet?
Mick: – Hmmm, jo, det var vel mest Fish, han er ikke lett å være i band med, for han har bestandig hatt mest lyst til å være soloartist og ha full kontroll. Allerede da, i 1983, begynte han å peile seg inn på en solokarriere som han omsider startet i 1989, men som vi alle vet, ble ikke den særlig suksessfull. (Øøh, han dro fullt hus på Rockefeller for et par år siden, Mick…) Han har riktignok hatt sine øyeblikk, men både Marillion og Fish tapte seg voldsomt da de skilte lag. Hadde de holdt sammen, kunne de vært et av verdens største band…men jo, logoen. Dengang var det en sjokolade som hadde en logo med nesten samme skriftfont, og det syntes jeg ikke det var spesielt kult å bli assosiert med, så jeg var kraftig imot det. Og hvis du ser på logoen vi bruker nå, så er det ikke den samme, selv om den ligner.
– Så hva syslet du med i perioden 1983-1995, fra du forlot Marillion og til Arena debuterte?
Mick: – Absolutt ingenting! Jeg sluttet totalt i musikkbransjen, jeg var fullstendig desillusjonert med alle løgnene og ryggdolkingen, fra folk som jeg trodde var mine venner. (Og det er tydelig at bitterheten over å ha blitt sparket fra bandet på terskelen til suksess ikke har blitt noe mindre på 27 år…) Det ene øyeblikket spiller vi på et utsolgt Hammersmith, og et par uker senere står jeg i køa på arbeidsledighetskontoret. Det var hardt.
– Men Arena var annerledes?  Dere debuterte i 1995, var det?
Mick: – Ja, Arena var fra starten av min og Clive Nolans (keyboards) baby, og vi har nå gitt ut syv skiver. Vi har tatt de rolig de siste årene, forrige skive kom ut i 2005, men til neste år kommer omsider den neste.
– Men Arena fikk en liten trøkk nå nylig da vokalisten deres de siste ti årene bestemte seg for å slutte?
Mick: – Ja, Rob Snowden hadde lyst til å drive med annen musikk, og det må han jo få lov til, lykke til videre…
– Og har dere allerede ny mann på plass?
Mick: – Ja. Vi skal gjøre tre konserter i november, og da skal vi offentliggjøre hvem som er vår nye frontmann og vokalist. Vi har jobbet med nye låter i månedsvis, og publikum vil få smakebiter på det nye materialet da.
– Ja, bare ikke si at det er gitarist John Mitchell som skal oppgraderes til vokalist i nok et band. Men tilbake til Marillionbandet ditt. Er dette noe som dere skal fortsette med? Hvor lenge kan dere fortsette å gjøre konserter med de samme åtte-ti låtene på reportoiret?
Mick: – Det er ikke en prioritet, men så lenge alle har tid og lyst, så er dette kjempemoro å sysle med sånn en helg i ny og ne. Vi ser for oss at 2013 kan bli et aktivt år, når «Script For A Jesters Tear»  faktisk har 30-årsjubileum.
– Og dere spiller ikke bare de seks låtene fra «Script» ? Det ryktes om at dere også gjør «Grendel», det 19-minutters tapte eposet som fansen den dag i dag skriker etter på enhver Marillionkonsert, til tross for at den ikke har blitt fremført siden 1983? Fansens Holy Grail?
Mick: – Ja, «Grendel» var jo en viktig del av konsertene våre på tidlig 80-tall, og det var en selvfølge at den måtte få plass på setlista vår også.
Brian: – Ellers ville det blitt jævli korte konserter med bare seks låter! Vi gjør også B-sidene fra singlene, låter som folk aldri har hørt live før.
– Og dere har også det visuelle aspektet fra 1983 på plass?
Mick: – Ja, hvis vi først skulle ta publikum med på en tidsreise til 1983, kunne vi likegodt gjøre det skikkelig. Så de som har sett «Recital Of The Script»-DVDen fra 1983 (Micks siste konsert med Marillion), vet nøyaktig hva de kan vente seg!
– Til slutt, hvem er dine fremste inspirasjonsklider på trommene?
Mick: – Først og fremst er det Neil Peart fra Rush. Jeg må selvsagt nevne John Bonham fra Led Zeppelin, og Danny Carey fra Tool er helt fantastisk.

Først publisert i Norway Rock Magazine #6/2010


, ,