Michael Sweet | Ten

Frontiers

Hva har så bedehusgutten, Michael, funnet på nå? Albumtittelen gir sterke assosiasjoner til de ti bud, men etter et kjapt resonnement kommer jeg til at det er hans tiende soloalbum, og heldigvis hører jeg kjapt at skiva har mer til felles med hans forrige og sterke solo-album «One Sided War» fra 2016 enn salmejamringen fra «Him» i 2006. Jeg skal prøve å la være å komme med sleivspark mot hans religiøse tilknytning og overbevisning, men det er vanskelig å viske ut minnet av Stryper fra 80-tallet. Selveste antitesen på ekte metal for min del. Heldigvis har Sweet gjort mye annet bra og det er heller ingen tvil om at mannen har en særdeles sterk stemme. Samarbeidet med George Lynch var også med på å rette opp et heller dårlig inntrykk av mannen. Han er sikkert en hyggelig fyr også. Men tilbake til saken. På hans tiende soloalbum har han med seg et stjernelag som seg hør og bør. Noen mer kjente enn andre, men gjesteopptredener fra blant annet Tracii Guns og Jeff Loomis trekker ikke ned kvaliteten på dette albumet. Verdt å nevne er det at gitarvirtuosene Joel Hoekstra og Ethan Brosh gjester studioet denne gangen også.  

En og annen tvilsom låt med tendenser til hallelujah og bedehus-bonanza er vi dessverre vitne til, slik som vederstyggeligheten «Let It Be Love». Et realt avføringsmiddel av en låt. Ser vi bort ifra den, så sitter vi igjen med et knakende bra melodiøst hard rock album. Et ørlite hakk svakere enn forgjengeren i mine ører, men fortsatt godt over middels fra Sweet.

4/6 | Pål J.Silihagen

Utgivelsesdato 11.oktober 2019

,