Michael Schenker – i en spirituell søken

Tysklands fremste gitarhelt gjennom tidene, Michael Schenker, (Uli Jon Who?) har opplevd en aldri så liten renessanse de siste årene, etter et par tiår ute i en musikalsk villmark. Nå har han et nytt band med navngjetne musikere, og en splitter ny skive ute – «Spirit On A Mission». Vi slo på tråden til herren, som tydeligvis hadde presseskrivet liggende på bordet foran seg i første del av samtalen. 

Tekst Geir Amundsen | Foto Odd Inge Rand

– God aften, herr Schenker! Jeg ser at du har et britisk telefonnummer – bor du der nå?
– Ja, jeg flyttet hit for tre år siden, og stortrives her.
– Hvor i landet holder du til?
– Jeg er i Brighton, på sørkysten av England.
– I Brighton? Bor ikke dine gamle UFO-kumpaner Pete Way og Phil Mogg også der?
– Jo, Pete bodde her inntil ganske nylig, det var faktisk på grunn av ham at jeg havnet her. Vi pleide å henge sammen non stop den første tiden jeg bodde her.
– Herregud, da må nabolaget ha fått kjørt seg! Hvordan går det med ham?
– Han sliter med helsa, men han prøver å få ordnet opp og bli frisk igjen nå. Phil Mogg har jeg ikke så mye kontakt med, men vi går tilfeldigvis på hverandre nå og da, Brighton er ingen stor by. Det er alltid trivelig, jeg har ingen problemer med Phil nå, selv om vi kunne krangle så busta føyk da vi var i samme band.

– Du har et nytt band nå, Temple Of Rock, bestående av tre tyskere, en skotte og en amerikaner – hvordan funker det rent praktisk?
– Helt problemfritt, vi snakker jo engelsk alle sammen, selv om ikke alle forstår tysk. Av og til glemmer jeg meg av og snakker tysk til Herman (Rarebell, trommer – ex-Scorpions) og Francis (Buchholz, bass, ex-Scorpions), og da kan du nærmest se de store spørsmålstegnene over hodene på Doogie (White, vokal, ex-Rainbow, Malmsteen) og Wayne (Findlay, keyboards og gitar), haha!
– Du var bortimot usynlig gjennom hele 90- og 2000-tallet, men de siste 4-5 årene virker det som du har fått en ny vår. Er du enig?
– Definitivt. Når jeg ser meg tilbake, kan jeg dele min karriere inn i tre klart atskilte perioder. Den første perioden er da jeg lærte meg å spille gitar og var i The Scorpions og UFO på 70-tallet. Etter at jeg forlot UFO ble jeg gjenforent med Scorpions og spilte inn «Lovedrive» med dem, det var skiva som åpnet døra for Scorpions i USA. Men jeg måtte følge min egen muse, og ga ut skivene med The Michael Schenker Group på 80-tallet. Så kom den andre perioden hvor jeg var mer interessert i å eksperimentere musikalsk, jeg ga ut flere instrumentale og akustiske skiver og fikk utløp for min alternative kreativitet, samtidig som jeg utviklet meg mye på et personlig nivå. Og den nyeste perioden startet rundt 2008, da jeg brått fikk en ny og sterk trang til å stå på scenen igjen. Jeg ville spille rock igjen! Dette resulterte i skiva «In The Midst Of Beauty», hvor jeg for første gang på over 20 år samarbeidet med Gary Barden, som sang på de første MSG-skivene. Så dette ga meg en slags oppvåkning, og det var så veldig tydelig for meg at nå begynte en distinkt ny æra i mitt liv. Da begynte jeg å sette sammen et nytt og sterkt band, som startet med at jeg gjenopptok kontakten med Herman i 2009. Vi ble også invitert av The Scorpions til å gjøre en gjesteopptreden med dem på en stadionkonsert. Videre forsterket jeg vennskapet med Pete Way, og vi gjorde noen prosjekter sammen. Jeg begynte å jobbe med en ny skive sammen med Michael Voss, som er en dyktig både produsent og vokalist, og da Pete og Herman fikk høre demotapene mine, ville de være rytmeseksjonen på skiva. Dette ble starten på det nye bandet.

– Og dette bandet fikk da etter hvert navn etter soloskiva ved samme navn?
– Ja, da jeg begynte å tenke igjennom hvorfor jeg har gjort alt sammen, hvorfor ting skjer – og jeg innså at min musikk er mitt tempel. Et rockens tempel. Jeg har lagd musikk i 43 år uten å lytte nevneverdig til andre musikere, jeg har aldri prøvd å kopiere noen andre. Musikken har vært en feiring. Det startet for meg med band som Deep Purple og Black Sabbath og Led Zeppelin, og med musikere som vi allerede har mistet, som Gary Moore, Ronnie James Dio og Rory Gallagher – personligheter som hører hjemme i rockens helligste tempel hvor de bør hedres til evig tid. Mye av min musikk ble skrevet på 70-tallet, men for 80-tallet. Band som Scorpions og Iron Maiden klarte å lære opp folk på et musikalsk nivå på en enklere og mer kommersiell måte. Tidligere var det et piano som var det eneste musikkinstrumentet i en husholdning, nå ble det i stedet gitarer. Det kom uendelig mange nye gitarister som ville spille i band. Og selv om bandene på 70-tallet oppnådde suksess, var det på 80-tallet at det ble kommersialisert og nådde ut til de store massene – musikkforståelsen ble gradvis større og større. Stadig flere blir musikere i stedet for å bare være konsumenter av musikk. Og det er kanskje derfor jeg føler at publikum i mye større grad forstår meg nå, kontra for 30 eller 40 år siden da folk i Tyskland hovedsakelig hørte på disco! Ingen skjønte hva jeg holdt på med! Det var derfor jeg flyttet til England, hvor de fleste av mine musikalske forbilder kom ifra.

– Jeg gjenoppdaget deg og din musikk etter konserten på High Voltage-festivalen i London i 2011.
– Ah, du var der ja!
– Ja, og du så virkelig ut til å storkose deg!
– Ja, jeg føler virkelig at dette er min tid, på lik linje med at 70-tallet var min tid. I mellomtiden har jeg gått livets skole og utviklet meg, og dermed kan jeg nå lettere nyte situasjonen jeg befinner meg i.

– Du lagde «Spirit On A Mission» veldig kjapt, det er vel bare et drøyt år siden forrige studioskive, «Bridge The Gap»?
– Det kan virke sånn, men det stemmer ikke, for det gikk veldig lang tid fra vi var ferdige med «Bridge The Gap» og til den faktisk ble utgitt. Jeg tror vi avsluttet jobben med den i januar 2013, og den ble ikke gitt ut før i desember. Dermed har det for min del gått over to år siden sist, og vi begynte å jobbe med «Spirit On A Mission» i april 2014.
– Er du fortsatt spent eller nervøs når du gir ut en ny skive?
– Det er alltid gøy, fordi jeg koser meg med å lage skivene, og jeg har et klart konsept – jeg vet nøyaktig hva jeg ønsker. Etter «Bridge The Gap» visste jeg at på neste skive ville jeg bruke 7-strengsgitaren mer og gjøre det tyngre. En bra skive er som en bok – det bør komme en overraskelse eller to underveis, eller blir det kjedelig. Denne gang oppdaget vi en kjemi mellom bandets låtskrivere, meg selv, Wayne og Doogie. Og så har vi disse raske låtene som jeg elsker å spille – de er som et tog når de settes i gang; blytunge og umulig å stoppe! Men likevel melodiøse med masse energi.
– Ja, jeg var ganske overrasket over hvor harde og raske majoriteten av låtene her er.
– Ja, men jeg har skjønt hvorfor! Jeg stortrives så på scenen nå for tiden, og det å spille raske låter er mye mer spennende – jeg elsker energien! Så derfor har jeg automatisk skrudd opp tempoet mens vi har skrevet låtene. Men jeg har jo alltid lagd kjappe låter, også med UFO, det er jo ikke noe nytt. Jeg er kanskje i en 35-års syklus, og nå gjenbesøker jeg min ungdom og oppsøker energien fra den gang!

– Jeg hørte noe om at innspillingen ble forsinket på grunn av et innbrudd i studio?
– Ja! Noen brøyt seg inn og stjal fire av gitarene mine, og noe av musikken. Gitarene har ikke kommet til rette, men jeg har heldigvis en solid samling. Musikken var også kun på pre-produksjon-stadiet, så vi kunne bare spille det inn på nytt igjen, dermed var ikke det så veldig farlig. Vi måtte bare jobbe dobbelt så hardt og kjapt i en periode for å komme ajour.
– Har du noen turneplaner for Europa i år? Jeg tror ikke du har spilt i Norge siden du var forband til Def Leppard i 1988!
– Nå skal vi først til USA i vår, og så skal vi gjøre en god del festivaler rundt om i Europa, deriblant Skandinavia. Så skal vi til Japan i juni, før vi skal prøve å få til en Europaturne. Deretter står Australia og Sør-Amerika for tur på senhøsten. Så jeg blir knapt hjemme i 2015!

– Hvordan er det å spille med Herman og Francis igjen, etter så lang tid?
– Vi gjorde en skive sammen i 1979, Scorpions’ «Lovedrive». De var enda ikke kommet med i bandet da Scorpions spilte inn sin aller første skive, med meg på gitar. Så gjorde vi ingenting sammen før vi lagde «Bridge The Gap» i 2013. Francis og Doogie kom med i 2012 etter at Pete Way måtte gi seg av helsemessige årsaker. Og det var først da vi følte at de siste bitene i puslespillet klikket på plass. Jeg hadde veldig lyst til å lage en live-DVD av den turneen vi gjorde sammen, for jeg tenkte at en slik knallsterk bandbesetning må dokumenteres for evigheten mens vi kan! («Live In Europe», også utgitt på dobbel CD i 2012) Men så lagde vi «Bridge The Gap», fortsatte turneringen, og nå er vi i 2015 med «Spirit On A Mission» og alt fungerer stadig helt utmerket!
– Apropos «Lovedrive» – ble du medlem av Scorpions igjen etter at du forlot UFO, eller spiller du bare på noen låter på skiva?
– Jeg spiller bare på tre låter på skiva, men vi syntes at det fungerte så bra mellom oss at jeg ble fast medlem av bandet igjen. En periode hadde altså Scorpions tre gitarister! Men etter noen uker av turneen fant jeg ut at dette ikke var det jeg ønsket på lang sikt. I min karrieres andre periode var det meningen at jeg skulle skrive egen musikk og utfolde meg musikalsk, så derfor takket jeg for meg og dannet i stedet The Michael Schenker Group. Da kunne jeg gjøre nøyaktig hva jeg ville, og fokusere på min egen utvikling som gitarist.
– Ryktene sier at du var svært aktuell som erstatter i mange legendariske band – både i Rolling Stones da Mick Taylor slutta, i Aerosmith da Joe Perry slutta, og i Ozzys band da Randy Rhoads døde. Stemmer dette?
– Jada! Og i Deep Purple da Blackmore slutta, men da endte de opp med Joe Satriani istedet.
– Og du takket nei til alt?
– Ja, det var selvsagt veldig smigrende å bli spurt, men jeg var ikke interessert i å stå på scenen i årevis fremover og bare kopiere det en annen gitarist har lagd. Jeg ville lage egen musikk – og det ville jeg neppe fått muligheten til med Stones eller Aerosmith. Min retning var allerede staket ut. Men igjen, det er utrolig smigrende at disse fantastiske bandene ville ha meg i rekkene sine, jeg blir fortsatt ydmyk av å tenke på det.

– Ditt navn har forresten kommet opp flere ganger i andre intervjuer jeg har gjort i det siste…
– Åh? Nå er jeg spent. Hvem da?
– I forgårs snakket jeg med John Norum, som ba meg hilse så mye. (Se et annet sted i blekka!) Han regner deg som et av sine aller største forbilder, ved siden av Gary Moore.
– Ah! Det regner jeg som en stor ære, John er en strålende gitarist i et knallbra band. Jeg var gjest med Europe på Sweden Rock for et par år siden, det var utrolig moro!
– Og for noen måneder pratet jeg med Graham Bonnet.
– Jøss! Hvordan går det med ham?
– Joda. Han fortalte blant annet om den hysteriske og beryktede episoden da han vifta med kuken og løp av scenen på sin første og siste konsert med MSG!
– Haha…Det var en spinnvill tid…
– Han var riktignok ganske skamfull over akkurat det, og føler at dere to fortsatt har mye ugjort. Ville du vurdert å jobbe med ham igjen?
– Tja, hvorfor ikke? Men du vet, jeg har vært i mange varianter av mange forskjellige band opp gjennom årene, så jeg har en stor omgangskrets av det jeg betrakter som min utvidede familie. Alle var en del av mitt liv og min utvikling, og hvis det er nødvendig, eller en stor etterspørsel etter det, eller hvis muligheten skulle dukke opp, så er jeg ikke avvisende i utgangspunktet – jeg må bare se om det passer inn! Vi skal faktisk gjøre noen konserter sammen med Graham og hans nye band i Japan i juni, så det skal bli godt å se ham igjen!
– Ligger det an til en gjesteopptreden de kveldene?
– Hehe. Vi har ikke diskutert noe, men det ville vel ikke vært unaturlig.

– Hva tenker du om skiva dere lagde sammen, «Assault Attack» fra 1982? Du spiller ikke noe fra den på konsertene med Temple Of Rock?
– Det hender vi spiller tittellåta, men ellers er det ikke lett for Doogie å synge låter skrevet for Grahams vokalstil – den er ganske krevende! Og det er en skive jeg har lagt bak meg, selv om den absolutt har noen meget bra låter! Akkurat det samme kan jeg si om skivene jeg lagde sammen med Robin McAuley. Men det er en riktig tid og sted for alt. Hvem vet om den tiden vil dukke opp igjen for meg og Graham, eller meg og Robin McAuley? Og i Temple Of Rock har vi valgt å spille de mest populære låtene fra min karriere, utenom fra våre egne to, snart tre skiver. Og da blir det mye fokus på låtene fra UFO, Scorpions og de første par MSG-skivene. Det er svært få i publikum som ønsker at vi skal droppe «Lights Out», «Doctor Doctor» eller «Armed And Ready» til fordel for noe fra 80-tallskivene! Temple Of Rock bruker i praksis Michael Schenkers plattform til å etablere sin egen identitet, og etter tre album føler jeg virkelig at vi har oppnådd det, og da er vi ikke så avhengig av de gamle låtene lenger. Da kan vi heller kjøre en balansert miks.

– Til slutt: For et par år siden intervjuet jeg Don Dokken, som fortalte meg – på tape – at Dokken hadde nå lagd sin siste skive, fordi han hadde startet et nytt band – med deg! Det skulle være mer akustisk basert, sa han. Et par måneder senere, da den storyen hadde lekket i internasjonal presse, sa han i intervjuer at det ikke stemte, at en fyr i Norge hadde misforstått alt sammen. Hva er riktig? Hadde dere et band på gang?
– Det som skjedde, var at jeg og Don stadig møttes tilfeldig i ulike sammenhenger, og hver gang snakket han om at ‘Michael, vi må gjøre noe sammen!’. Og jeg foreslo at siden både han og jeg hadde lagd akustiske soloskiver som vi begge var veldig stolte av, burde vi i så fall gjøre noe sammen i den stilen. Jeg hadde lagd «Thank You» og han hadde sin «Solitary» ute. Så vi jobbet sammen på fem låter, og en av de havnet på «Bridge The Gap»-skiva. Mest for å la folk få høre hvordan det høres ut når Don og Michael jobber sammen. Siden da har jeg vært veldig opptatt, og har fullt fokus på Temple Of Rock. Men for all del, jeg utelukker ikke at vi gjør noe mer sammen, det har absolutt potensiale til å bli noe en gang i fremtiden.