Michael Monroe – Integritet, frihet og kreativitet

Kongen av glampunk og Finlands største rockestjerne Michael Monroe var nylig i Oslo, og vi fikk en lang prat med ham om det nye bandet hans, om Hanoi Rocks, om Guns N Roses og om solbriller.

Tekst: Tanja Jasmin Kvamsdahl & Geir Amundsen
Foto: Ville Juurikkala
Livefotos: Anne-Marie Forker

– Din nyeste skive «Blackout States» kom i høst, og har fått glimrende kritikker.
– Ja, den store forskjellen denne gang er kanskje at alle medlemmene i dette bandet er også låtskrivere, med unntak av trommisen, og jeg har oppfordret alle til å bidra så mye som mulig. Det er masse kreativ energi i bandet, så vi skriver de fleset låtene sammen. Noen av låtene har jeg skrevet på egen hånd, som «Good Old Bad Days», og min gitarist Steve Conte skriver også på egen hånd, men som oftest samarbeider vi, og jeg synes det er mer moro på den måten. Jeg har tidligere gjort skiver hvor jeg har gjort det aller meste selv, men dette bandet har en spesiell kjemi som det ville være sløsing å ikke utnytte maksimalt. Vi hadde riktignok ikke anledning til å være i samme rom så lenge, så Steve, Rich (Jones, gitar) og vår trommis Karl startet forberedelsene til den nye skiva i Steve øvingslokale i New York, for meg selv og Sami (Yaffa, bass) kunne ikke være der da. Kun Steve bor der, mens Rich bor i Berlin, Karl i Stockholm, Sami på Mallorca og jeg i Finland! Men da vi omsider alle møttes, jobbet vi sammen med de bitene som vi hadde kommet opp med på egen hånd, omarrangerte og gjorde låtene ferdige før vi gikk i studio for å spille inn de 13-14 låtene som vi syntes var bra nok til å ha med på skiva. Eller, det må sies, en låt som «The Bastards Bash» ble ikke ferdig før i siste liten, jeg hadde sikkert ti forskjellige versjoner av teksten og klarte ikke å bestemme meg før vi nesten var ferdige i studio.
– Er det vanlig at du lager mange utkast til tekstene?
– Nei, det varierer. Noen av de bare ramler ned i hodet på meg, som «Good Old Bad Days» – den teksten var det bare å rable ned, den ga seg selv. Jeg våknet en natt med hele den låten i hodet, helt ferdig, og jeg måtte bare stå opp og spille den inn og skrive ned teksten, ellers ville jeg glemt alt sammen til neste morgen! Mens «The Bastards Bash» kjørte jeg meg helt fast på, jeg klarte ikke å si meg fornøyd med noe som helst av det jeg kom opp med, så jeg ba Steve om hjelp. Jeg hadde nærmest stirret meg blind på den, men han fikk meg i mål. Og dette var også den første skiva hvor vi jobber med vår nye gitarist Rich Jones, og han er et oppkomme av idéer. Både melodisk og pønka. Tittellåten «Blackout States» er hovedsakelig hans. Og låten jeg skrev med Dee Dee Ramone har jeg hatt i årevis. Jeg hang mye sammen med ham i New York rundt 1990-91 da han akkurat hadde slutta i The Ramones, og han syslet mest for seg selv. Han hadde noen låter som han mente ville passe for meg, spesielt «Under The Northern Lights» siden jeg er fra Finland. ‘Hey Michael, du er fra Finland, ikke sant? Da har jeg en perfekt låt for deg!‘. Han var en herlig fyr. Og teksten går jo: ‘Under grey Finnish skies, frozen, like her ice cold eyes that say no…’ – så ja, den passet perfekt for meg. Jeg har vurdert å spille den inn på hver eneste skive jeg har lagd siden, men nå var det endelig på tide! Første låt som noensinne er spilt inn og skrevet av Michael Monroe og et medlem av The Ramones – ganske kult!
– Så den låten er faktisk et kvart århundre gammel?
– Ja. Jeg har fortsatt et par kassetter med hans låter på, men denne låen har jeg kun den håndskrevne teksten av som han skrev den gang i 1991, og han viste meg låten på en kassegitar. Teksten hadde opprinnelig flere vers, men jeg har kuttet ut noe, lagt til noe eget og gjort den mer personlig, men den ble ganske så bra til slutt!

– Du kommer ofte inn på London i tekstene på denne skiva også.
– Ja, det var ikke bevisst, men det har nesten blitt et gjennomgående tema. Old King’s Road, Denmark Street… Teksten til «Dead Hearts On Denmark Street» handler om hele det kvartalet i London hvor alle gitarsjappene lå. Og her lå managementene, øvingslokalene, cafeene hvor Stones, Sex Pistols, David Bowie og Led Zeppelin vanka. Alt det er borte nå. I teksten synger jeg ‘Walking in Westbourne Park like Dee Dee Ramone‘, men den skrev jeg før vi hadde bestemt oss for å spille inn Dee Dee’s låt «Under The Northern Lights», og det var helt tilfeldig. Mange tro sikkert forståelig nok at det var planlagt, men det var bare alt sammen som klaffet perfekt sammen til slutt. Konseptet bare skjedde!
– Hva med tittellåten, «Blackout States» – hva handler den om?
– «Blackout States» er ment som en sinnstilstand, ikke et geografisk sted. Det var vår gitarist Rich som skrev teksten til den, og handler om når du er skikkelig full eller påvirket. ‘You don’t shine so bright in a blackout state – Hiding scars on tattooed arms‘. Mange narkomane får seg tatoveringer på armene for å skjule merkene etter nålestikkene. Ellers var det litt tilfeldig at «Blackout States» ble tittellåten på skiva, vi tittet bare gjennom titlene på alle låtene for å se om det var noe som skilte seg ut, og denne var nærmest selvskreven. Det samme gjaldt «Horns And Halos» på forrige skive. Men ja, tittelen spiller selvsagt litt på United States, det er derfor vi har skyskraperne på frontcoveret, for å gi assosiasjoner til USA. Der ser du både Chrysler Building i New York og The Astoria i London, et sted som jeg har spilt mange ganger men som nå er revet, du ser TV-tårnet i Berlin og i Tokyo. Som jeg synger i låten «Hammersmith Palais» – ‘ I ain’t had no fun in London since the Hammersmith Palais, New York’s boring since the punks went away, Tokyo’s gone techno and Berlin’s going crazy‘ – så alle de fire byene er faktisk representert på coveret.
– Og videoen til «Old King’s Road» er innspilt i London og Brighton?
– Ja, vi spilte inn videoen på et fantastisk hotell i Brighton som heter Pelirocco, som har rom med ulike rocka temaer. Du har f.eks. rastarommet, mod-rommet, pønkerommet, jeg bodde på det 50-talls Bettie Page-rommet. Og ironisk nok, siste kvelden vi var i Brighton spiste vi på en restaurant rundt hjørnet for hotellet, og på regninga oppdaget jeg at adressen faktisk var Kings Road, der også!

– Du spilte nylig på Monsters Of Rock Cruise – hvordan var det?
– Utrolig gøy! Jeg traff masse gamle venner som jeg ikke hadde sett på flere år, som Sebastian Bach. Det var et femdagers cruise, og vi spilte to kvelder. Veldig avslappa stemning hvor alle banda hang med fansen hele tiden, så det gjør jeg gjerne igjen.
– Har du noen favoritter på de tre siste skivene dine? De har jo fått usedvanlig bra kritikk!
– Oooh, umulig å si. Jeg føler vel også selv at de tre siste er blant det aller beste jeg har gjort. Men jeg vil kanskje trekke frem «Keep My Eye On You» som min favoritt fra den nyeste. Der fikk jeg utvidet mine vokale horisonter, jeg synger på en måte som jeg aldri har prøvd meg på før. Men selvsaglt liker jeg alle låtene, ellers ville jeg aldri gitt de ut. All killers, no fillers!

– Du bodde i USA i mange år, men etter at Demolition 23 gikk i oppløsning i 1995 flyttet du fra New York til landsbygda i Finland. Hvordan påvirket dette din kreativitet og karriere?
– Det var det smarteste jeg kunne ha gjort på det stadiet, jeg måtte komme meg vekk fra New York City, og du får ikke større kontrast enn Manhattan og den finske villmarka! Det første året var helt fantastisk for meg. Jeg hadde ikke engang en TV, så jeg var veldig produktiv og kreativ, og skrev en helt ny skive, som passende nok – eller ironisk nok – fikk navnet «Peace Of Mind», for det var det jeg strebet etter da. Musikkbransjen var nede for telling i denne perioden – det var ingen plass for musikk i musikkbransjen. Det var penger og advokater hva enn du ville gjøre. Tenkte man å spille med en annen musiker, dukket det opp en advokat med en 60 siders kontrakt du måtte signere før man i det hele tatt hadde spilt en eneste tone sammen. Hadde jeg måttet sitte på et kontor med dress og slips og dytte papirer frem og tilbake, hadde jeg klikka. Jeg må være fri, være kreativ, spille rock og ha det gøy. Det er ikke min greie å sitte i møter med plateselskapets markedssjef, økonomisjef og juridisk avdeling. Det er en gammel vits om platekontrakter; ‘Hvorfor er en platekontrakt som Gud? The big print giveth, the small print taketh away.’
– Så det var derfor du stakk?
– Ja, jeg var møkka lei musikkbransjen, og jeg hadde vært uheldig i valg av gitarist som samarbeidspartner. Demolition 23 ville ha blitt et knallband, men Jay Hening, R.I.P., hadde en del problemer som gjorde at han kunne ikke forlate landet, og dermed heller ikke turnere med oss. Så vi erstattet ham midlertidig med Nasty (Suicide fra Hanoi Rocks), men han ville bli med i bandet permanent, samtidig som Jay ville inn igjen. Det ble masse forviklinger som gjorde at begge sluttet, og plutselig sto vi der med ingen gitarist i stedet for to gitarister. Jeg prøvde å finne en ny gitarist, men det var vanskelig, så til slutt ga jeg bare opp. Jeg må innrømme at jeg var ganske desillusjonert på det stadiet.
– Var du i ferd med å legge opp som musiker?
– Nei. Det tok meg en stund å finne tilbake til meg selv, men jeg var hele tiden produktiv, selv om jeg ikke var så synlig i mediebildet da. Jeg satt på min lille hytte midt i ingensteds i Finland, men det var en nødvendig prosess for min del. Den neste skiva mi, «Life Gets You Dirty», kom ikke før i 1999, men jeg hadde jobbet kontinuerlig, bare ikke så høyprofilert.
– Og det var på denne tiden at du og Andy McCoy kom sammen for å gjenforene Hanoi Rocks?
– Ja, det var jo en interessant periode. Jeg hadde lyst til å se hva Andy og jeg kunne gjøre sammen etter så mange års pause, etter at han hadde lært å respektere meg som låtskriver. Så det var et likeverdig forhold, 50/50, for første gang. Og det var det ikke på 80-tallet.
– Dere ga ut tre skiver sammen, men det varte ikke så lenge. Hva skjedde?
– Jeg var villig til å fortsette med Hanoi Rocks for evig og alltid hvis det stadig var gøy, men etter en stund var det ikke det lenger. Og da syntes jeg at det var viktigere å bevare bandets integritet enn å fortsette uten å ha sjela i det. Så jeg foreslo for Andy at vi burde gi oss med verdighet, spille en avskjedsturné og så si stopp. Vi hadde tatt det så langt vi kunne, og de siste par årene hadde samarbeidet mellom meg og Andy stagnert.
– Så kom solokarrieren din i gang igjen.
– Ja, jeg møtte tilfeldigvis Sami i Finland, han var der med New York Dolls, og han ytret ønske om at vi to skulle jobbe sammen igjen. Og jeg var henrykt, da hadde jeg halve bandet klart med en gang, og Sami er min blodsbror, min beste venn, det har alltid vært en fornøyelse å jobbe med ham, vi to har aldri hatt noe problem. Og siden har vi kjørt på, lagd tre knallskiver sammen og gleder oss til fortsettelsen!

– Du har også tette forbindelser til gutta i Guns N Roses.
– Ja, spesielt Slash og Duff McKagan er gode kompiser av meg. Jeg og Axl pleide å være venner. Ikke det at vi ikke er venner nå, men vi har bare ikke hatt noe kontakt på 10-15 år. Jeg har ikke sett ham på evigheter.
– Du burde jo ha turnert med dem i sommer!
– Ja, det hadde selvsagt ikke vært meg imot, men den jobben går nok til et større og mer kjent band, dessverre. Ofte må forband betale seg inn for å få eksponere seg på store scener foran et stort publikum. Og i USA er ikke rocken så stor lenger – der er det countryen og hiphopen som dominerer. Men om muligheten skulle by seg, takker jeg selvsagt ikke nei! Det ville vært helt rettferdig og riktig, siden de var store Hanoi-fans i starten, og det var snilt av dem å snakke så varmt om oss i intervjuer, det hjalp oss veldig. Og de var selvsikre nok til å gjøre det, for de hadde sin egen greie på gang. Andre band kopierte Hanoi skamløst, men lot som om de aldri hadde hørt om oss, som om de hadde funnet på alt selv! ‘Hanoi who?‘ Men de fleste bandene kom aldri noen vei uansett, de kopierte bare overflaten og misset essensen.
– Har du fortsatt noe kontakt med Dregen? (Ex-Hellacopters, Backyard Babies-gitaristen som spilte med MM i 2011-14.)
– Ja. Forhåpentligvis treffer jeg ham i Stockholm i morgen kveld. Han har guttungen sin denne helga, men hvis han klarer å komme seg til konserten, kommer han nok på scenen og tar en låt med oss. (Og det skjedde. Dregen spilte på de to siste låtene, «Eighteen Angels» og «I Wanna Be Loved».)

– Hva holder fremtiden for Michael Monroe nå?
– Fremtiden? Det lover veldig bra! The future’s so bright I gotta wear shades! (Tar på solbrillene.)
Fete solbriller, forresten!
– Du liker dem? Det er mine egne Michael Monroe signatur-solbriller! Med eget etui, med navnet mitt på. Jeg har fått lagd en del egne smykker, halsbånd og ringer også. Slike produkter synes jeg det er kult å ha navnet sitt på, men jeg ville aldri annonsere for et produkt som jeg ikke kan stå inne for personlig. Men solbrillene er jeg stolt av. Alice Cooper har et par, og Slash kommenterte solbrillene mine, så han fikk et par. Det er stas!
– Kjenner du til noen norske band?
– Turbonegro kjenner jeg, de er bra. De holder på fortsatt, ikke sant?
– Ja, det gjør de.
– Og Casino Steel er en helt! Hollywood Brats var fantastisk, og det han gjorde med Gary Holton … Han er superhelt i min bok, en fin fyr, og jeg er stolt over å kunne kalle ham min venn. Han er min norske favorittmusiker gjennom alle tider!

Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2016