Den tyske sang-ynglingen, Michael Kiske, er fortsatt mest for kjent fra sine år i Helloween på slutten av åttitallet og begynnelsen av nittitallet. Men Kiske har utallige prosjekter og neste år starter med ny skive gjennom Place Vendome før sirkus Helloween går i gang med sin Pumpkins United-turné.
Tekst: Freddy Ludvik Larsen
Livefoto: Anne-Marie Forker
– Først av alt, gratulerer med ei ny skive.
– Takk skal du ha. Den ble ikke så verst og jeg ble faktisk litt overrasket selv over sluttresultatet. Du skjønner, du vet aldri eksakt hvordan en låt eller ei skive blir før den er har gått gjennom mikse-stadiet, først da er den helt ferdig. Dette gjelder spesielt når det ikke er du selv som skriver låtene, da må du egentlig bare se hvor det går. Det er det jeg også anbefaler for yngre band. Skriv låten, så spiller du den inn, for først da vet du hvordan låten ble når den er helt ferdig.
– He he, så du ble altså overrasket denne gang?
– Vel, det er jo alltid en overraskelse. Som jeg sa, du kan ikke si hvordan resultatet blir før den er ferdig mikset og innspilt. Du blir jo på en måte i ett med låten, men veldig mange ganger blir du overrasket. Noen ganger viser det seg at for eksempel en låt du ikke tror er noe særlig faktisk viser seg å være veldig sterk etter miksen, mens på andre kan det motsatte skje; en sang du likte godt viser seg å ikke være noe særlig. Derfor er det greit å få produsert låten, før man kaster den i søppeldunken.
– Du kjenner jo Dennis Ward godt, som også har produsert «Close To The Sun» i tillegg til at han spiller bass.
– Ja, ja, ja, ja. Men han blir faktisk også overrasket over sluttresultatet mange ganger. Det er alltid vanskelig å si før alt er helt ferdig. For eksempel, jeg trudde den forrige Place Vendome-plata var sterk, men likevel viste det seg etter hvert at den var svakere enn plata før den igjen.
– Det står en del i presseskriv hvem som skrevet musikken, men hvem står bak tekstene? Bidrar du noe der?
– Jeg har skrevet litt her og der. Forandret setninger og slikt. Ting jeg ikke har likt eller noe jeg ikke er enig helt enig i. Men det er småting, det aller meste var der.
– Vi vet etter hvert at du ikke er en stor fan av drittprat. Hva er det som inspirerer deg de gangene du skriver tekster?
– Livet mitt. Jeg må dog innrømme at jeg ikke har skrevet noe særlig på lang tid nå. Skal jeg skrive låter må jeg ha dem i systemet, hvis du skjønner. Men når jeg skriver er det som regel en refleksjon av der jeg er for øyeblikket eller om ting som interesserer meg. Det er vel slik alle låtskrivere har det, kan jeg tenke meg. Så lenge du ikke jobber utifra et betsemt system eller et abstrakt program, noe som noen gjør det med stor suksess. Vanligvis handler det om at du har noe på hjertet som du vil omgjøre det til musikk.
– Er det stor forskjell på det å synge egne sanger kontra å synge noe som andre har skrevet. Er det lettere å bringe lidenskap inn i sangene du har skrevet selv?
– Det er utfordrende, for på låter du har skrevet selv vet du mer hva du vil enn med det andre har skrevet. Sånn er det når du er med i et band. Sånn er det i Unisonic og sånn var det i Helloween. Der sang jeg på låter som Kai og Michael Weikath hadde skrevet. Og det er utfordrende for dem skriver melodiene de syntes er kule, så må du jobbe deg inn i låten og gjøre den om til din egen, så vanligvis er det faktisk mye mer utfordrende.
– For å ta noen låter fra den kommende skiva til Place Vendome. «Welcome To The Edge» er vel ikke en typisk Kiske sang, om man i det hele tatt kan si sånt. ?
– Jeg liker låten godt. Den var egentlig ikke så vanskelig gjøre, den falt fort på plass. Men «Distant Skies», for eksempel, måtte vi spille inn to ganger for jeg likte ikke versjonen på den første innspillingen. Den var mye vanskeligere å komme inn i og i det hele tatt forstå hva sangen prøver å si. Den har mye ironi i både tekstene og melodien. Den er litt sprø og da må man synge den på en spesiell måte.
– På plata finner vi også en låt som heter «Helen». Hvem er Helen?
– Jeg vet ikke. Jeg vet at hun er fra gresk eller egyptisk mytologi, men det er vel egentlig bare en kjærlighetssang.
– Er bandet ditt Unisonic egentlig et produkt av prosjektet Place Vendome?
– De har ingenting med hverandre å gjøre. Men jeg ble kjent med Dennis (Ward – journ. anm.) gjennom Place Vendome, som igjen er et Frontiers- prosjekt.
– Det er jo flere av musikerne som spiller begge plasser. Blir dere noen ganger fristet til å spille en Place Vendome låt under en Unisonic-konsert?
– Vi kunne, men vi lar være…eller faktisk, under den aller første konserten med Unisonic spilte vi faktisk noen Place Vendome–låter. Vi hadde ikke gitt ut noen plater med Unisonic enda. Det var vel under Sweden Rock i 2010. Det er den eneste gangen vi har spilt Place Vendome-materiale live. De ville at vi skulle spille på Sweden Rock, men vi hadde ikke noen plate ute.
– Det var vel den eneste muligheten til høre Place Vendome-live?
– Ja, og jeg syntes det var veldig bra. Vi spilte da blant annet «Guardian Angel» husker jeg. Dette var helt i begynnelsen og vi hadde kun hatt to spillinger sammen før vi gjorde den i Sverige.
– Du spiller i mange prosjekter?
– Ja, det er fordi jeg ikke har vært i noen band på en god stund.
– Kan du fortelle kort om Place Vendome?
– Place Vendome har alltid vært et albumprosjekt. Det ble vel startet i 2003 tror jeg det var. Jeg ble spurt om jeg var interessert i å gjøre noe AOR saker. God idè, tenkte jeg. Sånn var det det startet og det har bestandig vært en hel del med låtskrivere med. På den første platen skrev Dennis Ward mange låter noe som gav den en helt spesielt utrykk. Mens på den andre skrev han veldig få låter, tror det var kun to eller noe sånt. Resten var det noen andre som sto for. Men det er definitivt kun et album-prosjekt og jeg syntes at det er moro å jobbe med Place Vendome. Og som jeg sa; jeg liker å ha mange jern i ilden, og det går greit så lenge dem ikke forstyrrer hverandre.
– Men er det ikke enklere å kun ha et band og fokuserer på enn masse forskjellige prosjekter?
– Dess mer jeg har å gjøre, dess mer interessant syntes jeg at det er. Hadde jeg for eksempel blitt med i Unisonic for lenge siden ville nok mange av de prosjektene jeg har deltatt på heller aldri skjedd for min del. Når man ikke har et band er man mer mottakelig for andre tilbud. Det var Serafino (Perugino, president i Frontiers Record. Journ. anm.) som startet «Place Vendome» og det er han som tilbydde meg en avtale om soloplate. Han kom også med Kiske-Sommerville- prosjektet. Han hadde rett og slett veldig mange ideer, ideer som passet for en vokalist som drev rundt på egenhånd. For det var nettopp det jeg gjorde en god stund, drev for meg selv uten et band. Men siden 2010 har Unisonic vært der, likevel har jeg ikke avsluttet de andre prosjektene. For eksempel er Avantasia er noe helt annet enn de andre greiene. Alle prosjektene kom egentlig til livet før Unisonic, men jeg har ikke avsluttet noen
– Jeg snakket med Jørn Lande tidligere….
– Jeg elsker Jorn!
– Han fortalte meg om all moroa dere hadde på spillejobbene til Avantasia. Og han fortalte oss en at når du varmet opp før showene gjorde du det uten unntak til Elvis.
– Jepp, jeg har en del Elvis karaokesanger på telefonen min som jeg driver folk til vanvidd med. Men Jorn ble bestandig med, han er en skikkelig kul fyr som jeg virkelig elsker. Den mannen har et stort hjerte.
– Men neste år er det ikke bare Place Vendome -plate som du er aktuell med. Vi snakker også om Helloween og Pumpkins united- tour?
– Ja. I ganske mange år trodde jeg at det aldri ville vært mulig.
– Jeg regner med at veldig mange fans er i himmelen akkurat nå.
– Jeg er i himmelen selv. Vet ikke om du kan tenke deg, men i mange år hadde jeg masse sinne dypt inni meg. Jeg gikk rundt og var veldig såret for noe som skjedde for nesten tretti år siden. Men for tre-fire år siden merket jeg at det begynte å slippe taket. Jeg møtte Michael Weikath ved en tilfeldighet i 2013 og da var det ikke så tungt lengere. Jeg spilte med Avantasia en plass, lurer på om det var Sweden Rock, jeg er ikke sikker. Men plutselig møtte jeg Michael backstage, og det var da jeg innså at sinnet var borte. Jeg var rolig og uten stress og det var vel sånn det hele startet. For meg personlig er det en stor lettelse å få det ut av systemet. Jeg vil ikke dø med fiender.
– Så i dag er det flott å møte gutta igjen?
– Helt fantastisk. Mange av dem har jeg ikke truffet før. Jeg har ikke møtt Andi Deris, Doni eller Sasha før. Det er faktisk kun Markus og Weiki jeg kjente i dagens Helloween så jeg visste egentlig ikke hva jeg kunne forvente. For fire uker siden hadde vi en hel dag med fotosession og det var virkelig moro. Det er en enorm lettelse å få dette ut av systemet.
– Du sa i et intervju med DeadRethoric.com i 2013 at om du fikk to millioner Euro, da ville det vært dumt av deg å si nei. Fikk du to millioner euro?
– He he he he, nei, jeg fikk ikke to millioner euro. Men på den tiden var det allerede snakk om å få til en greie som det som er under planlegging nå. Drittprat, tenkte jeg – og kun for å gjøre dem forbannet kastet jeg ut en slik uttalelse. Men på den tiden var jeg heller ikke klar, så derfor sa jeg det for å terge dem.
– Vet du hvordan showet vil bli. Blir det et sett med Kai på vokal, et med deg og ett med Andi?
– Jeg tror det. Planen er noe slikt. Jeg elsker ideen og vi skal feire tretti år med Helloween og samtidig lage et stort sirkus av det hele. Det er investert mye penger showet. Vi vil prøve å dekke de mange sidene av bandet og jeg tror det blir veldig interessant for publikum. Alle vil være der og alle vil dele.
– Men en mann mangler. Jeg forstår at du og Ingo var nære venner?
– Ja, vel, Ingo svever rundt i universet for øyeblikket. Han valgte en annen vei ellers ville han…..han vil være med oss i ånden.
– Jeg husker faktisk enda dagen da jeg leste at du hadde forlatt Helloween. Det var en trist dag.
– Ja, det var det, Dette er en av de tingene man ikke kan planlegge. Hvis du ser på det hele fra distanse kan du se at vi var i ferd med å forme bandet. Om du hører på Keeper II får du en ide om hvor langt dette bandet kunne nå, men Kai ødela det hele på en måte. Med å forlate bandet ødela han det hele. Vi burde lagd minst to plater til og gjort to turneer. Men du kan ikke skru tiden tilbake og det vil aldri bli som det var på 80-tallet. Verden er annerledes, vi er annerledes. Det vi skal gjøre nå kommer til å bli fint, men det kommer ikke til å bli det samme som om Kai hadde blitt i bandet og vi hadde gjort to eller tre plater til. Det syntes jeg er litt trist, at det var over så fort.
– Hører du på Helloween-platene som er innspilt etter perioden med deg selv?
– Jeg må jo det nå. Jeg har ikke hørt på dem før men må jo det nå. Privat hører jeg på roligere musikk. Det hardeste jeg hører på er vel Muse. Men mesteparten av tiden hører jeg på Elvis eller Carolyn Dylan, hun irske sangeren som jeg elsker. Men på grunn av at jeg var såret ignorerte jeg det Helloween holdt på med i mange år. Nå vil jeg høre imidlertid på Helloween igjen.
– Du har vært i bransjen i snart trettiår. Hva er dine høydepunkter?
– Det må definitivt bli de første årene i Helloween, da Kai var med. Da var vi et velfungerende band, helt til ting begynte å ramle fra hverandre. Men det var definitivt høydepunktet i karrieren. Utover det har det jo til tider vært veldig interessant. Men det hele kommer litt an på hvordan du velger å se på det. Om man fokuserer på hvor morsomt det kan være det å være med i et band er det definitivt de to-tre første årene med Helloween. Men ser man på den personlige utviklingen verdsetter jeg tiden etter Helloween.
– Da du ble medlem av Helloween var dere unge og Helloween ble et stort band på forholdsvis kort tid. Hvordan var det å bli kastet inn i et slikt sirkus?
– Det var egentlig ikke noe problem for meg. Jeg har alltid vært en åndelig person isteden for religiøs. Når man søker etter sannheten hjelper det å være åndelig så det var egentlig aldri noen fare for at jeg skulle rote meg bort i mitt eget ego. Men klart, når du er såpass ung er du også en idiot på noen punkter, det er en del av det å være ung.
– Noen ganger er det kanskje nødvendig det å være idiot…
– Sant nok, men det var aldri noen fare for at jeg skulle miste meg selv i musikkindustrien. Jeg taklet det bra.
– Med hva med nedturene?
– Det må selvfølgelig bli da bandet løste seg opp. Det er som et ekteskap. Når du elsker dama er du i syvende himmel mens når det endrer seg etter som årene går kan dere til ende opp med å hate hverandre. Det er veldig trist. Som om himmelen blir til helvete. Det var litt sånn i Helloween. I begynnelsen var det morsomt og vi var venner, men etterhvert som tiden gikk endret dette seg og vi begynte å gå mot hverandre. Det var forferdelig og vi klarte ikke å endre på det. Det var forferdelig.
– Hva med soloalbum? Noen planer?
– Det må jeg. Jeg ble faktisk nylig minnet på at det er ti år siden min siste soloplate. Jeg var ikke klar over at det var så lenge siden. Likevel, jeg har ikke hatt noe kreativt – rush på en god stund, men når det kommer så kommer det. Jeg er veldig sikker på at det blir noe i fremtiden, men det kommer ikke til ha noe med metall å gjøre. Blir vel akustisk eller noe sånt.
– La oss gå litt tilbake til dine to første soloalbum. På de to platene virker du brutalt ærlig i tekstene…
– Å ja, jeg er brutalt ærlig. Selv i intervjuer er jeg det. Managementet liker det vanligvis ikke så godt men jeg liker ikke å prate en masse dritt. Jeg har ingen lik i kjelleren og må heller ikke skjule noe. Jeg bruker å si til managementet at om du ikke holder på med tull trenger du heller ikke å lyve, du trenger bare å være ærlig.
– Men spesielt på den første hørtes du både sintere og muligens en del bitter ut.
– Ja, jeg var det. I mange år var jeg veldig bitter. Jeg var såret og frustrert. Jeg sier ikke at det dem gjorde var rett ovenfor meg, men jeg bryr meg ikke lengere. Jeg vil tilgi og glemme. Det er så lenge siden nå. Men på en måte var bra for min personlige utvikling for du lærer ikke så mye om livet kysser deg i ræva.
– Vel, jeg tror ikke noen blir kysset bak så mye at de ikke får erfaringer. Om noen sier det må de være løgnere.
– Riktig. Man lærer av vanskeligheter man må gjennom, gjennom skuffelser. Hvis det ikke spiser deg opp innvendig blir du mye sterkere. Jeg merker det, jeg er blitt mye sterkere. Jeg var veldig ung når jeg begynte i Helloween. Jeg ble atten når vi skulle gjøre vår første turne. Så var jeg ute av bandet når jeg ble tjuefire. Fra det øyeblikket var jeg alene. Jeg måtte gjøre mine egne produksjoner. Jeg måtte håndterer noe som ikke er så lett for en såpass ung person. Men det gjorde meg altså sterkere, noe jeg merker nå. Kanskje det er derfor jeg kan tilgi i dag.
– Du er en åndelig mann som ofte er på søk etter sannheten i tekstene. Hva tror du om verden i dag? Høyrebølgen, Donald Trump, krig og terrorisme?
– Jeg tror det ligger en god del trøbbel foran oss. Jeg tror verden som vi kjenner den vil gå i oppløsning. Det blir nok mange forandringer. Det ligger i lufta. Det er alt for mange ledere rundt omkring som mangler sjel. Det er skremmende, men jeg tror det er en høyere mening med det hele. Men det ser ikke bra ut.
– Hva med fremtiden til din karriere?
– Jeg tenker ikke så mye på den. Jeg har aldri planlagt mitt neste steg i karrieren. I dag designer mange karrieren sin ned til minste detalj. Jeg tar i mot hva livet har å tilby meg. Jeg vil synge, så jeg synger. Jeg ville skrive sanger så skrev jeg sanger. Jeg ville ha et band, så fikk jeg et band. Jeg hadde mitt eget skoleband, så dukket Helloween opp. Så tok det slutt. Jeg tenker ikke så lang frem i tid.
– Men jeg har hørt rykter om at du planlegger en coverplate av Elvis?
– Ja, jeg har lyst å gjøre en sånn og jeg har snakket om det med eieren av plateselskapet til Unisonic. Men i og med at vi ikke klarte å få spilt inn en tredje Unisonic plate, så vet jeg rett og slett ikke om han fortsatt er interessert.
– Vet du om Helloween kommer til Norge?
– Det tror jeg. Helloween har jo spilt der før….
– Joda, og du, Helloween og Gamma Ray har en stor fanskare i Norge.
– Da vil vi definitivt komme til Norge. Jeg ser veldig frem til det som skal skje. Men som jeg sa, jeg vet ikke hvor mye tid igjen vi har sosom vi kjenner verden i dag. Om den tredje verdenskrig bryter ut til neste år så tror jeg ikke noen vil prate om neste Helloween- turne. Jeg planlegger i små skritt.
– Så du har såpass dårlig tro på fremtiden?
– Nei, jeg har ikke det. Men noe er i ferd med å skje og den gamle verden kan dø. Ting må forandre seg på det moralsk plan. Menneskeheten lærer kun gjennom smerte. Derfor tror jeg også at ødeleggelsen som vil komme – vil ha en legende- og en renselseseffekt til slutt.
– Ja, tar man en titt på historien kan man se at mange store sivilisajoner har kollapset.
– Vi er kommet dit nå. Jeg kunne pratet mye om dette, men jeg er redd det vil ta helt av. Men det er forutsett at dette vil skje. Det er som at den mørke tiden er over og at de lyse tidene vil begynne. Vi vil etter hvert bli mer bevisst på et åndelig nivå. Men det vil skje gjennom smerte. De gamle mytologiene – greske og egyptiske- mente at det lå en legende kraft for sjelen og at det var helt nødvendig for utviklingen av individet å få det egosentriske ut av ditt eget system. Dette vil åpne øynene dine og da kommer du opp på et høyere moralsk nivå. Det er det jeg tror vil skje med menneskeheten.
– Så etter tusen år eller noe må si starte om igjen…
– Ja, nye folk kommer til, så de må lære på nytt. Folk lærer ikke av historien. Selv om vi hadde et Hitler-regime for sytti år siden så må folk i dag gå gjennom helvete selv. Det er akkurat sånn som det er med barn. Som forelder hjelper det ikke hva du forteller dem, dem må erfare selv. Men selvfølgelig, noe hører dem på, men enkelte ting må dem erfare selv.
– Ja, jeg trenger bare å gå til meg selv for å kunne bekrefte at noen av farene foreldrene mine fortalte meg om måtte jeg erfare selv.
– Helt klart. Vi er ikke kommet hit for å bli feit, selv om det er akkurat det jeg er i ferd med å bli nå. Vi er kommet hit for å lære og for å bli sterkere.
– Men for noen år siden var du ikke så involvert i musikkbransjen. Hva drev du tiden med da?
– Hovedsakelig så studerte jeg. Jeg leste en haug med bøker. Filosofi, Rudolf Steiner, dette er dypt og veldig åndelige saker. Hvis man kan si at det er en fordel å være tysk må det være fordi det filosofiske og åndelige har vært veldig sterkt i denne kulturen. Spesielt hvis man ser på tiden frem til første verdenskrig, da var dette en veldig åndelig kultur med mye kunst, musikk og mange tenkere. Jeg brukte flere år på å sette meg inn i disse sakene og jeg tror jeg brukte rundt 35- 40.000 euro bare i bøker.
– Så du har et stort bibliotek nå?
– Ja, og de er dyre. Dette er ikke bestselgere, men bøker som trykkes opp i få eksemplarer.
– Men du skrev selv en bok for noen år siden?
– Ja, det var et av mine første forsøk på å utrykke meg selv i bokform. Jeg har skrevet mye bedre ting etter det som du finner på internett.
– Hva handlet boken om?
– Den handlet om kunst og materialisme. Den handlet om kampen mellom det å drive business og kunstnerisk frihet. Den handlet om de spørsmålene enhver virkelig musiker stiller seg selv. Den problemstillingen forsvinner aldri. Noen klassiske musikere fikk lønn fra konger- og da fikk dem friheten til å lage musikk uten å tenke på at den måtte selge. Det har vi ikke i dag. Du må hele tiden føre kampen mellom din egen kunstneriske frihet og det å drive forretninger, om du skal leve av det. Det var det boken handlet om.
– Jeg er en fotograf selv, så jeg kjenner meg igjen i det du sier..
– Ja, spesielt om du har en familie, da du inngå kompromisser hele veien og dette eter deg opp levende for du vil egentlig ikke leve med kompromisser du må inngå for å overleve. Dette er en kamp alle sanne musikere må kjempe, og kjemper du ikke lenger, har du mistet din egen sjel. Men mange fans forteller meg at dem likte den og har lest den, men jeg var ung når jeg skrev den og kan uttrykke meg mye bedre enn det i dag. Jeg tenker ikke noe særlig på den den i dag.
– Men hva med Hellbook? Var den en del av den legende prosessen mellom deg og resten av gutta i Helloween?
– Ja, den var vel det. På grunn av den kunne man se historien til bandet under ett. Alle bildene for eksempel, så den var nok en del av prosessen, ja.
– Var det rart å se i den?
– Det var fantastisk å se i den. Den bragte tilbake mange minner og følelser og alt det der.
– Hva nå Michael?
– Jeg skal vel lese noe dypt spirituelle greier. Folk tar feil av Jahve og Kristus. Dette er egentlig en skapning som tar vare på menneskeheten, men alt dette ble i sin utslettet av den forbanna romerske kirken.
– Tiden ser ut til å renne i fra oss. Men da håper jeg vi sees på Helloween-showet.
– Om jeg ikke dør er jeg rimelig sikker på at vi gjør det.
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2017