Mew @ Sentrum Scene, Oslo

Tirsdag 10. oktober 2017

Mew er ikke kjent for å være det mest produktive bandet, så det var overraskende at det kom en ny skive i år, kun to år etter den forrige. Det må vel være rekordkjapt levert fra danskene. Siden debutalbumet “A Triumph For Man” kom ut for ganske nøyaktig 20 år siden, har de kun gitt ut 6,5 studioskiver. Jeg regner da “Frengers” for en halv, siden det er en blanding nye og eldre låter spilt inn på nytt for å slå igjennom internasjonalt – noe den også fungerte utmerket til. Men nå avsporer jeg. To år siden forrige skive betyr selvfølgelig også to år siden forrige konsert på Sentrum Scene. Og de som også var på den, fikk seg nok ingen store overraskelser i kveld. Mew har sin formel. Det er kvalitet så det holder, men det kan også bli noe forutsigbart.

Konserten åpner friskt med “In A Better Place” fra sisteskiva “Visuals”, før de går over i to av sine større hits, “Special” og “The Zookeeper’s Boy”. Og uansett hvor mye jeg tror det på forhånd, så går jeg aldri lei av å høre disse låtene. Den ferske “Candy Pieces All Smeared Out”, med sine harde partier og skeive takter, hadde glidd rett inn med de mer komplekse låtene på “…And The Glass Handed Kites”, og det blir en helt naturlig overgang til “Introducing Palace Players” fra den nå åtte år gamle “No More Stories”. Mew vet hva de er gode på, og gir oss rett og slett en fantastisk åpning av konserten.

Det dabber litt av midtveis med b-siden “Start” og den mer eller mindre intetsigende “Twist Quest”, men oppturen kommer kjapt igjen med nydelige “Water Slides” fra to år gamle “+ -”. En låt som allerede har blitt en skikkelig Mew-klassiker i min bok. De litt mer rastløse i salen synes tydligvis dette blir for stillestående, og begynner å jabbe om hverdagen sin. Men de holder snart kjeft igjen når den bombastiske “Apocalypso” kommer som et kraftig slag i trynet. Publikum våkner til live igjen, og konserten er tilbake på rett spor. Også den rastløse gjengen ved siden av meg har full fokus mot scenen nå. Vi får en fiffig overgang til “Saviours Of Jazz Ballet”, før hovedsettet avsluttes altfor tidlig med låta som også avslutter den nyeste skiva, “Carry Me To Safety”. Låta har en typisk Mew-oppbygning og kan fort bli en kommende konsertklassiker.

Mew er svært effektive på scenen. Den ene låta glir over i den andre, og de bruker ikke tid på unødvendig jabbing mellom låtene. Ingen av de har noe behov for å vise seg frem med soloer som hadde dratt ut tida heller. Etter kun 52 minutter går de av scenen, og vi forventer selvfølgelig en solid dose ekstranummere. Og riktignok kommer de ut igjen ganske kjapt (de er tydeligvis like effektive bak scenen også). Etter en litt anonym “Nothingness And No Regrets”, kommer hitlåtene fra gjennombruddsskiva “Frengers” på rekke og rad. “Am I Wry? No.”, “156” og en alltid like sterk “Comforting Sounds” sørger for høy stemning og en mektig avslutning på en altfor kort konsert. Når de har dratt sistnevnte så langt de kan, er konserten over etter kun én time og 17 minutter.

Sentrum Scene stiller med klokkeklar lyd, og det hele er sylskarpt levert fra bandet, med et enkelt og stemningsfullt lysshow, og de vante kunstneriske animasjonsfilmene som snurrer bak. Det er virkelig ingenting å utsette på fremføringen her, men det kan virke som om bandet går litt på autopilot, at det bare er nok en dag på jobb for danskene. Det blir litt for mekanisk, og jeg skulle ønske det var rom for improvisasjoner. Noe som kan skille den ene Mew-konserten fra den andre. Jeg skulle også gjerne sett dem leke seg mer med låtutvalget, da de eldre låtene stort sett var de samme de spilte for to år siden også. De hadde helt klart hatt tid til å krydre setlista litt mer denne gangen.

4,5/6 | Terje Embla

Foto: Geir Kihle Hanssen