Metallica + Kvelertak @ Telenor Arena, Oslo

Onsdag 2. mai 2018

Turen gikk nok en gang til Norges mest forhatte konsertsted, Telenor Arena. Gymsalen på Fornebu som best egner seg til katteutstilling eller hesteshow, ikke konserter. Mye har blitt sagt om denne arenaen, og mang en fan har fått en nær døden opplevelse av å se sitt favorittband gå fullstendig på trynet innenfor disse forhatte veggene. Med krummet nakke og med et forventningsnivå under frysepunktet tok Norway Rock Magazine turen for å se Metallica, og ikke minst norske Kvelertak. Sistnevnte har fått æren av å være med legendene på deres Worldwired Tour.

Som oppvarmingsband fleste stilte Kvelertak med relativt svakere lyd enn hovedbandet. Og jeg ble usikker på om det faktisk var Kvelertak som stod på scenen. Hadde jeg ikke kjent igjen bandmedlemmene så kunne det like gjerne vært hvem som helst, for musikken var nesten ugjenkjennelig. Kvelertak ble rett og slett offer for arenaens elendige akustikk og slappe lydteknikere. Det føles rett og slett meningsløst og urettferdig å gi noen karakter. Lyden var mildt sagt grusom. Showmessig var det ingenting å sette fingeren på, og det var ingen tvil om at det var et stort øyeblikk for bandet å åpne for Metallica på norsk jord. Forhåpentligvis hadde de en stor kveld, men for publikum var det alt annet enn stort. Det var tortur for ørene. Trist at det som kunne blitt et stort minne, av et av Norges beste band, endte i pinsel. Men det var ikke Kvelertak sin skyld. Og for ordens skyld så sier rapportene at Kvelertak har gjort en strålende oppvarmingsjobb for Metallica, så dette putter vi i glemmeboka.

Etter å ha fått hvilt ørene var det klart for ett av musikkhistoriens største band. Hvordan ville så dette bli? Destruktive tanker surret i hvert fall inne i hodet. Hvor var nærmeste retrettmulighet? Heldigvis ble det ikke nødvendig å stikke med halen mellom beina og henda over øra. Da James Hetfield & Co entret scenen og dro i gang “Hardwired” låt det slett ikke så ille, og utover i settet låt det faktisk bedre og bedre. Langtifra optimalt, men over all forventning.

Naturlig nok bestod settlista av mange nye låter fra deres siste album “Hardwired…To Self-Destruct”. Metallica er en pengemaskin så noe annet er ikke å forvente enn at bandet promoterer sitt siste verk. Likevel, de nye låtene fungerte utmerket live. Og ikke minst for Lars Ulrich som har sine klare begrensninger med teknikk, takt og tempo. Hvorfor trommelyden lå såpass langt fremme i lydbildet er en gåte som bare Ulrich selv kan forsvare eller forklare, men han holdt stort sett tritt. Og denne kvelden slapp resten av bandet å holde dansken konsekvent i ørene. Foruten Hetfield var Kirk Hammett og Rob Trujillo i godt slag. De to sistnevnte dro kanskje ett av tidenes største publikumsfrierier på norsk jord, nemlig “Take On Me” med gammeldags notestativ og tekst som scenegarnityr. Underholdende og morsomt.

Men det mest essensielle var selvfølgelig de gamle klassikerne, og de kom. I hvert fall noen. Under turneen har Metallica vekslet på enkelte av de gamle klassikerne, noe som var et aldri så lite spenningsmoment for anledningen. “Fade to Black” fikk vi dessverre ikke høre, men det var trøst å finne i “Seek & Destroy», «Welcome Home (Sanatarium)», «Creeping Death», «Motorbreath», «For Whom the Bell Tolls» og «Master of Puppets”. For undertegnedes del kom derimot klimakset med “One”. Her kom effektene virkelig til sin rett, og skapte en magisk stemning. Med ett var klokka skrudd mange år tilbake i tid, og mulig det var nostalgien som slo inn, men det var en stor opplevelse å se Metallica fremføre denne låta nok en gang. Selvfølgelig kom det også noen låter fra «elsk eller hat»-albumet som endret Metallica for alltid, “Metallica” eller “Black Album” om du vil. Det kom ikke som noen overraskelse at det hele ble avsluttet med “Nothing Else Matters og “Enter Sandman”. Sistnevnte låt fikk virkelig publikum igang og til og med de mange som hadde sitti med popcornbegeret limt i fanget klarte å sette fra seg det forbannede begeret. Popcorn hører til på kino og sirkus.

Gledelig var det også å se mange unge fans blant publikum, ikke bare gamle menn med høye viker. Man kan si hva man vil om Metallica anno 2018, men at bandet var, og er, signifikant for musikkhistorien er udiskutabelt. Det klarer selv ikke Telenor Arena å endre på… Og alt i alt ble det en ganske så ålreit kveld med Metallica, forholdene tatt i betraktning.

4/6 | Paul J. Power

Foto: Arash taheri