Metallica | Hardwired (single)

Blackened Recordings

Omsider får vi presentert nytt materiale fra klodens, og da går jeg ut ifra at det også gjelder universets, aller største metallband – deres første siden vederstyggeligheten «LuLu». En forsmak på det, av mange, meget etterlengtede albumet «Hardwired…To Self-Destruct» (gjør de konkurranse ut av lamme albumtitler mon tro?).

Et illsint riff åpner ferskingen, og det låter umiddelbart langt mer rått enn noe de har gjort siden de hadde hår (uten at det nødvendigvis trenger å si så mye) – det er det ingen tvil om. Lars Ulrich er fortsatt Lars Ulrich og må på død og liv markere omtrent hver eneste takt under hele den 03.18 lange affæren, og henger akkurat så vidt det er med på notene (mye takket være moderne teknologi tipper jeg). En småironisk gratulasjon for det som må være tidenes mest åpenbare trommeprogrammering under dobbeltpedalene mot slutten skal han få med på kjøpet. James Hetfield bjeffer så tøft som han kan og er tight og rå i fett gitarsamspill med Kirk Hammett, som også for sin del leverer en habil solo. Men hvorfor de velger å ha med en bassist av Rob Trujillos kaliber, når han blir avskåret med sånn cirka én tone, er og forblir en stor gåte.

Låta i seg selv er en overraskende kort og konsis liten sak hvor introriffet på mange måter fungerer som limet som holder resten av låta sammen. Den består av kule riff såvisst, men ikke noe revolusjonerende. Tekstmessig er det ræl fra ende til annen, mye mulig bunnivå – uten at jeg skal påberope meg ekspertise fra de tre siste skivene («St. Anger», «Death Magnetic» og nevnte «LuLu»). Men låta i seg selv er absolutt ikke dårlig, selv om den er langt ifra hva de tre andre store leverer av kvalitet om dagen.

Kort oppsummert: Mye, mye bedre enn hva vi har hørt de siste 20-25 åra, men fortsatt ikke helt der.

3/6 | Sven O. Skulbørstad

Utgivelsesdato: 18.08.2016