Metallica – fra verst til best

Da var det på tide å rangere studioalbumene til det som er starten på mitt liv som elsker av god musikk. Hva kan man si om Metallica som ikke allerede er sagt? De gjorde seg vel egentlig ferdig med sine viktigste album på 80- og begynnelsen av 90-tallet, men albumene de ga ut på den tiden står like støtt i dag som de gjorde da de kom ut. Folk kommer til å høre på Metallica på samme måte som vi oppdager og hører på klassikere som Mozart og Beethoven om ti, tjue og femti år.

Tekst: Glenn Knudsen

Metallica har alltid gått sine egne veier og vært kompromissløse i sin søken etter det som de selv følte var rett for bandet. Det har gjort at de på veien har mistet en del fans, men også fått mange nye. For de av oss som har fulgt dem tett de siste tretti årene, så har det til tider vært en frustrerende reise med en del album som har vært helt på det jevne og enkelte som har vært bånn i bøtta. (Vi har valgt å holde coverskiva «Garage Days» og Lou Reed-skiva «Lulu» utenfor denne lista.) Kampen mot Napster må jo også nevnes, selv om jeg i den saken var fullstendig enig i Lars Ulrichs og hans synspunkt. Live har alltid Metallica vært et monster av et band, selv om jeg må innrømme at jeg foretrekker en sint og aggressiv James Hetfield foran den utgaven vi får servert i dag der vi alle tydeligvis er venner og at det er føles godt være i live. «Alt var bedre før» føles passende å ytre før vi nå går i gange med selve rangeringen min av albumene til Metallica. Så les, vær enig eller uenig, bli gjerne irritert eller frustrert over meningene mine og lag gjerne din egen rangering for å motbevise meg.

10. St.Anger (2003)

Fy faen! Hva skal man si? Hvor ble det av soloene, hvor ble det av blytunge, hvor ble det av Jason Newsted og hva i svarte er greia med trommelyden, Lars? Jeg savner fortsatt Jason, så er det sagt. Her er det mye som skurrer for et band i fullstendig oppløsning. Når de i tillegg lager film av alt dette rotet, så er det bare å gjemme hodet i skam og fornekte all kjennskap til bandet man en gang elsket. Jeg prøvde da, og jeg har prøvd så mange ganger i ettertid, å høre på albumet for å se om jeg finner noen lyspunkter. Men nei. Jeg klarer det bare ikke. Til og med låter som jeg mente å huske var OK da jeg først hørte dem for snart tjue år siden var virkelig ikke OK. De var faen meg ikke i nærheten engang. Låtene, tekstene, produksjonen, ALT! «Frantic-tick-tick-tick-tock»…KØDDER DU MED MEG, JAMES? Riffene føles som om de har samlet sammen alle riffene de hadde liggende og kastet dem opp i en hatt for så å trekke dem opp en etter en å sette dem sammen i relativ tilfeldig rekkefølge. Her hadde jeg trillet en iskald ener på terningen hvis noen bryr seg.

9. Reload (1997)

Her begynner nedturen for alvor. Bortsett fra singlene «The Memory Remains» og «Fuel» er det ikke mye å samle på her. Albumet er litt kjedelig og føles som et «Load Light»-album. «Reload» var vel også et overskuddslager fra Load, så det lå vel i kortene at det ikke ville nå opp til forgjengeren. Skulle vise seg å bli det siste studioalbumet med originalt materiale for bassist Jason Newsted som ga seg i 2001. Marianne Faithfull bidrar på en eksemplarisk måte med sin særegne stemme på «The Memory Remains», som gir låten det lille ekstra. «Load» og «Reload» har albumcover som skiller seg ut fra de andre covrene til Metallica og det var Lars Ulrichs baby, som James Hetfield ikke gadd å bry seg noe særlig om på grunn av at han på den tiden var så langt ned i spritflaska som det nok er mulig å komme. I ettertid tror jeg nok han skulle ha ønsket at han sa noe fordi covrene på de to nevnte platene er rett og slett grusomme.

8. Hardwired… To Self-Destruct (2016)

Metallicas så langt siste studioalbum og et album som fortsetter den fine trenden «Death Magnetic» begynte på åtte år tidligere. Åtte år er også det lengste tidsrommet mellom to studioalbum fra Metallica. Fra forige skive har produsent Rick Rubin forlatt skuta, men Greg Fidelman som har jobbet med Rick Rubin i mange år, fortsatte som med-produsent. Lars Ulrich har utpekt skiva som sin favoritt i hans eget bands katalog, men den kjøper jeg ikke. Som nevnt så er grunnen til at jeg foretrekker «Death Magnetic» foran dette albumet hovedsakelig at det kom først og ga meg troen tilbake på de gamle heltene mine, men også at jeg føler singlene fra «Death Magnetic» er sterkere. Rent låt-messig totalt sett er det lite som skiller albumene etter min mening.

7. Death Magnetic (2008)

Dette albumet og det påfølgende studioalbumet blir hipp som happ for min del. Begge har en del lyspunkter, men uten at de når helt opp. Grunnen til at jeg velger «Death Magnetic» foran «Hardwired…» er at «Death Magnetic» var det første etter «St. Anger» og gleden over at albumet overhodet ikke hørtes ut som «St. Anger». Metallica hørtes ut som Metallica igjen og det husker jeg var helt fantastisk. Den påfølgende turneen var en kjempesuksess for gutta og toget var tilbake på sporet igjen. Herregud så godt det var å høre Kirk Hammett spille soloer igjen og låter som «All Nightmare Long» og «The Day That Never Comes» står fortsatt støtt. En morsom funfact fra plata er at den inneholder låten «Suicide & Redemption», bandets første instrumentallåt siden «To Live Is To Die» fra … «and Justice For All». «Death Magnetic» gikk til første plass på Billboard i USA og gjorde dermed at Metallica ble det aller første bandet som fikk fem album på rad på Billboards toppliste.

6. Load (1996)

Her begynte nedturen for Metallica. Eller gjorde den egentlig det? Her skal jeg (sannsynligvis) pådra meg en del hoderist og oppgitte blikk, men jeg synes helt alvorlig at «Load» er et knakende godt album. Håret er klippet, kunstverk som cover og piercinger og tatoveringer tar plass som en del av imaget. Nok en gang er det Bob Rock som er bak spakene, men nå har Lars Ulrich begynt å ta litt mer styring på det som skjedde rent visuelt i bandet. James Hetfield hadde sine demoner å kjempe mot, så han var begynt å gi litt mer faen. Det var nok en gang en noe uventet vending fra Metallica, men gjennom albumet fikk vi servert det som jeg mener er en av de mest undervurderte sangene til Metallica i form av «Bleeding Me». Albumet er prikkfritt produsert og lyden er fyldig, bluesete og blytung. Deilig!

5. Black Album (1991)

Etter «…And Justice for All», følte bandet at de hadde kommet så langt de kunne med det de hadde gjort på 80-tallet og ønsket å gå i en annen retning. Inn kom produsent Bob Rock og ut kom «The Black Album». Et album som delte fansen – de fikk titusenvis, om ikke millioner av nye fans på grunn av radiovennlige sanger som «Nothing Else Matters» og «Enter Sandman», men de mistet også en del av de gamle som følte at de hadde solgt seg for berømmelsen og pengene. Selve låtmateriale på albumet er ikke verst, men når ikke helt opp til det som ble gitt ut på 80-tallet. Personlig vil jeg trekke fram «My Friend of Misery» og «The God That Failed» som de utvilsomt sterkeste sporene på skiva. Noe av det beste kvartetten har gitt ut og den berømte bassintroen på «My Friend of Misery» er det Jason Newsted som skrev, som noe av det første han bidro med til låtskrivingen i bandet etter at han kom inn i 1986 etter Cliff Burtons død.

4. Ride the Lightning (1984)

Det første albumet produsert av Flemming Rasmussen og denne gang hadde de tatt turen til iskalde Danmark midt på vinteren for å spille inn platen. De andre i bandet hatet det, mens Lars Ulrich var kjempefornøyd med å være tilbake i Danmark for å spille inn musikk. Her begynte Metallica å vise verden at de ikke «bare» var et thrash metal band. Låten «Fade to Black» var noe helt annet enn både Metallica eller noen av de andre thrash metal bandene holdt på med. Det var roligere og mer melodiøst, men det var samtidig utrolig kult og annerledes. Uten tvil et kjempealbum, men føler kanskje at det til syvende og sist blir et steg på veien mot «Master of Puppets» og til slutt «… and Justice For All». Igjen er produksjonen ikke tipp topp, men uansett bedre enn på «Kill ‘em All».

3. Kill ‘em All (1983)

Albumet skulle egentlig hete «Metal Up Your Ass» og albumcoveret skulle være en machete som kom opp av et toalett, men plateselskapet klarte fornuftig nok å få endret det. Dave Mustaine var med på skrivingen av de aller fleste låtene på plata, men ble sparket før innspillingen på grunn av sin ustabile og ofte voldelige oppførsel – spesielt når han var beruset. Det ble til slutt et så stort problem at de måtte gjøre noe, så de sparket han mens de var på vei til New York for å starte innspillingen. De fikk flydd inn Kirk Hammett som da spilte i Exodus for å spille Dave Mustains gitarpartier og for å bli permanent medlem av bandet. Et solid stykke arbeid og et imponerende debutalbum. Bandet fikk $15000 for å spille inn platen og i ettertid har den solgt over tre millioner eksemplarer kun i USA og har solgt til platina hele tre ganger. Det er greit valuta for pengene. Produksjonen er ikke helt den store, men låtene er klassikere hver og en. Hva hadde thrash-metal vært uten «Four Horsemen», «Whiplash» og «No Remorse»?

2. Master of Puppets (1986)

Bandets tredje studioalbum og det andre albumet spilt inn og produsert i Danmark av Flemming Rasmussen. «Master of Puppets» skulle vise seg å bli det siste til legenden Cliff Burton som døde tragisk i en bilulykke i Sverige under den påfølgende turneen. «Master of Puppets» er favoritten til majoriteten av fans og kritikere og jeg kunne også ha valgt «Master of Puppets» på første plass. Kan ikke trekke for noe som helst egentlig, men grunnen til at jeg velger «Justice» foran «Puppets» er at jeg blir helt mo i knærne av de blytunge riffene på «…And Justice». Etter «Dyers Eve» som er på nevnte «… and Justice for All» så er «The Thing That Should Not Be” på denne skiva den beste sangen Metallica har i katalogen sin. På den påfølgende albumturneen fikk de spille support for selveste Ozzy Osbourne og de blåste han av scena kveld etter kveld. Den supportturneen var så definitivt med på å gjøre Metallica så store som de etter hvert ble. «Master of Puppets» ble i 2015 også det første metal-albumet som ble lagret i Nasjonalbiblioteket i USA som en kulturskatt. Det er ikke verst!

1. …And Justice for All (1988)

Bandet har selv sagt at alle albumene på 80-tallet bygde seg opp mot «…And Justice For All» og etter den skiva måtte de gå en helt annen vei. De hadde tatt ting så langt de kunne. Albumet er fullspekket med juveler fra start til slutt og min personlige favorittsang av Metallica, «Dyers Eve», er på plata. Evig-grønne schlägere som «Blackened», «One» og «Harvester of Sorrrow» finner du også på skiva. Albumet var debuten til Jason Newsted som kom inn i bandet mot slutten av 1986 og vi kjenner jo alle til den beryktede bassen, eller fraværet av bass på albumet. Det hadde ingenting å si for meg og den gamle kassettspilleren min, som ikke hadde noen særlig bass i seg uansett. Fortellingen rundt innspillingen er at når de egentlig var ferdige så kom James Hetfield inn og fikk de som satt med miksepulten til å skru opp gitaren hans. Så kom Lars Ulrich inn etter ham og fikk de til å skru opp lyden på trommene. Det interessante er at ingen av dem kan huske at de gjorde det og de var sikre på at bassen var tydeligere i miksen. Et annet interessant poeng er at Cliff Burton sammen med James Hetfield skrev sangen «To Live Is To Die» som er med på platen.