Blackened Recordings
Det kiler jo alltids litt i magen når sisteslippet til gamleheltene dukker opp i mailboksen, så også denne gangen. Men så ser jeg avspillingstiden på 77 minutter og tenker «Skal de aldri lære?». Overkill ser ut til å være postulat nummer én for bandet, og har tilsynelatende vært det siden 1991.
Men det skal da vitterlig lyttes, og som det har blitt lyttet. For å ta utøverne først for én gangs skyld – James Hetfield fortsetter den fine utviklingen fra forrige slipp og låter bedre enn noensinne, Lars Ulrich spiller på det trygge og har ikke vært så bra og troverdig siden 90-tallet, Kirk Hammett får tilbakebetalt den solofrie «St. Anger» med renter og det er fortsatt et mysterium at de ikke bruker de sinnsvake skillsa til Rob Trujillo nær sagt det minste grann.
Også var det musikken. På første halvdel av skiva slo det meg at jeg ikke har blitt like glad over ny musikk fra Metallica siden 1996 (ja, jeg liker både Load og Reload selv om de burde ha blitt kutta ned til én skive – ref «overkill»). Det starter meget friskt med tittelkuttet vi har fått blitt litt kjent med som går bredbent over i «Shadows Follow», en meget fengende sak som ikke hadde gjort seg bort det minste grann hadde den vært på sorteskiva fra 1991. Og bare for å få det overstått, produksjonen er vesentlig bedre enn på veldig, veldig lenge.
«Screaming Suicide» har vi også fått nikke til en stund i forkant, og den gjør seg heller ikke bort i laget på noen som helst måte. Så litt mer «Load/Reload» i «Sleepwalk My Life Away» og her slår det meg at Metallica låter mer naturlig enn hva de har gjort på år – kanskje tiår. De prøver overhodet ikke å lage en ny «Master Of Puppets» eller «…And Justice For All», men heller bare en ny knall Metallica-skive, og akkurat her er de farlig nære med å få det til.
«You Must Burn!» er det Sad But Trueste de har gjort på 32 år, og etterfølger sammen med førstesingel «Lux Æterna» en rekke utelukkende bra låter. Kanskje ikke 77 minutter blir så ille allikevel? Den knappe første halvdelen kunne knapt vært bedre enn forventet i alle fall og vekker til live en fanfølelse undertegnede ikke har kjent på siden 90-tallet.
Men så kommer det da, problemet de har hatt helt siden Clinton regjerte over dammen; Alle idéer må tydeligvis bli med, for den neste trioen manifesterer alt jeg har hatt problemer med skivene helt siden selvtitulanten. Her høres det ut som de bare har kasta riff inn i en mikser og kalt det en låt. Dette gjelder da «Crown Of Barbed Wire», «Chasing Light» og «If Darkness Had A Son». Jeg var skeptisk til sistnevnte allerede da den ble utgitt som singel, og det hjalp ikke at den ble solid overpusha i alt av sosiale medier heller. Så forbanna spennende er vel ikke det riffet, er det vel? Akkurat her er jeg så irritert og lei at jeg får lyst til å trekke de ekstra bare fordi de faktisk aldri lærer. Faen!
Det trekket får de imidlertid solid tilbake, og det med renter på grunn av de to neste sporene «Too Far Gone?» og «Room Of Mirrors», for her er heltene mine tilbake, og det med bravur. Spesielt sistnevnte ga meg følelsen av å høre «Master Of Puppets» for første gang igjen, og her må jeg misforstås rett – det er selvfølgelig ikke i nærheten av legenden, men det er ikke rettferdig ovenfor verken skive eller band å forvente heller. Ta det heller som en følelse av at de en-de-lig igjen lager musikk som er knallbra, et håp som for lengst har vært kraftig falmet og som jeg knapt trodde jeg skulle få oppleve igjen. Her sitter arrangementene som støpt, riffene høres ut som de faktisk er laget av verdens største og beste metalband og bare midtpartiet på sistnevnte er av Guds nåde – så får det være at tostemten er litt i overkant forutsigbar, det lever vi veldig godt med. Selv smått utskjelte Lars Ulrich spiller som en konge her, og det er endelig gøy å være fan igjen! Yes!
Tenk om skiva kunne ha slutta der da? Men det gjør den ikke, den avsluttes nemlig med en elleve -11- minutter lang lidelse ved navn «Inamorata» som bare bør gå rett inn i glemmeboka. De prøver å ut-Steve Harrise Steve Harris, og det får de ikke til, for å si det mildt.
Så for å gjenta et grep jeg har brukt tidligere så anerkjenner jeg ikke de fire sporene på godt over 30 minutter som trekker solid ned, og ender forsyne meg på den klart beste ‘Tallica-skiva siden selveste «Metallica». Slettest ikke verst.
4,5/6 | Sven O Skulbørstad
Utgivelsesdato 14. april 2023