Atomic Fire
Guds fred, den her var massiv – som i massiv. Med en spilletid på godt over timen der våre gode svensker gjør alt de er kjent for, bare i en enda større grad enn før, er ikke dette skiva man setter seg ned og koser seg med til et glass rødt etter en hard arbeidsøkt (ihvertfall ikke for de fleste av oss), og selv måtte jeg ta den for meg over flere økter enn vanlig da denne måtte jobbes ekstra med.
Men som det er verdt det.
Mye mulig det tyngste riffet de har kommet opp med noensinne starter «Broken Cog» og varer og rekker før Tomas Haake setter en takt langt unna det man forventer – som vanlig. Det er overhodet ingen tvil om hvilket band som spiller, og jeg vil tro de aller fleste fans av bandet vil nikke fornøyd med sporet underveis.
Nytt for «Immutable» er at sjef Fredrik Thordendal ikke har vært med på låtskrivingen ettersom han har hatt en pause fra Meshuggah en periode (men er heldigvis tilbake for fullt og har lagt sine karakteristiske solospor på plata), og dette har bidratt til at det låter litt annerledes på en måte, uten at jeg er kar om å forklare hvorfor. Kanskje de litt mer melodiøse gitarsporene som dukker opp litt hist og pist under avspilling, eller de tre instrumentalene «They Move Below», «Black Cathedral» og avslutteren «Past Tense», der førstnevnte er nesten som en metallsymfoni å regne med sin tett opp til ti minutters avspillingstid (men fortsatt milevis unna Nightwish, hvis det må nevnes) og sistnevnte låter som et nedstrippet lydspor til den skumleste filmen du aldri har sett? Noe er det ihvertfall over årets skive som låter nytt og fresht.
Det er såpass mye som skjer at jeg selv etter fire fulle runder sliter med å fortelle hvilke partier som kommer hvor eller hvilke låter som inneholder hva – og det er vitterlig ikke noe jeg vanligvis har problemer med. Men det jeg kan fastslå er at «Immutable» er Meshuggah sitt klart mest komplekse, avanserte og innholdsrike album til dags dato – og når det gjelder akkurat denne gjengen sier ikke det så rent lite. Jo, forresten – hovedriffet på «The Faultless» troner høyt oppe blant de feteste Meshuggah-riffene noensinne. Sier ikke så rent lite det heller.
Vi har fått blitt kjent med tre spor på forhånd; «The Abysmal Eye», «Light The Shortening Fuse» og «I Am That Thirst», og disse representerer albumet på en forbilledlig måte – selv om tre vilkårlige andre spor nok ville ha representert like bra da ingen låter er helt like men samtidig passer ypperlig sammen som en helhet.
De har virkelig gått i dybden av seg selv og hentet ut det maksimale denne gangen, Meshuggah, og det eneste jeg lurer på etter å ha blitt fullstendig filleristet etter hver eneste avspilling er hvordan de kommer til å ta dette videre. Jeg kan ihvertfall ikke se hvordan de kan dra dette enda lengre før det ender opp i ren og skjær galskap.
Jeg kan ikke forstå annet enn at fans av bandet kommer til å bli slått i bakken av ren begeistring fra sine gamle helter, for her får man servert resultatet av 30 års finpussing av en musikkstil de selv har skapt. Mange har prøvd å kopiere stilen, men det finnes bare én original og læremester, og de er fortsatt best. Personlig holder jeg nok fortsatt skiver som «Destroy Erase Improve» og «ObZen» over «Immutable», men det er nok vel så mye på grunn av at jeg ikke blir fysisk sliten under avspilling av disse. Jeg må derimot alltid hente meg litt inn igjen etter årets nedsabling er ferdigspilt.
Men som det er verdt det.
5,5/6 | Sven O. Skulbørstad
Utgivelsesdato 01.april 2022