Me And That Man | Songs Of Love And Death

Cooking Vinyl

Adam Darski, bedre kjent for de fleste som Nergal, frontmann i det polske ekstremmetallbandet Behemoth, har startet et nytt bandprosjekt sammen med 66 år gamle John Porter, også han fra Polen. Det musikalske uttrykket kan best beskrives som en hybrid av Nick Cave, Johnny Cash, Madrugada, gammel Depeche Mode, samt Leonard Cohen – som også albumtittelen antyder der den hinter til Cohens «Songs Of Love And Hate». Musikken er influert av både rock, blues, folk og country. Melankolsk americanarock kan vel derfor være et dekkende begrep, og er følgelig ganske fjernt fra hvordan vi er vant til å høre Nergal.

Nergal har en særs dyp røst som minner om ovennevnte inspirasjonskilder, mens Porter utfyller med en mer Neil Young-aktig vokal. For begge to synger like mye på denne skiva. Jeg synes det fungerer best på de låtene hvor en har hovedansvaret og den andre korer, kontra når de synger duett.

Første singel som ble sluppet, «My Church Is Black», lovet godt for hva vi hadde i vente av resten av albumet, der den hørtes ut som en særdeles vellykket miks av Nick Cave og Madrugada. Ikke så rart at nettopp denne ble valgt som første låt ut da det er den klart beste låta på skiva. Tett etterfulgt av «Voodoo Queen» som nærmest er en videreføring av «My Church Is Black», «On The Road» som fint kunne vært brukt på soundtracket til Sons Of Anarchy, og «Cross My Heart And Hope To Die» hvor Nergal er skremmende lik Nick Cave – dog i en westerninspirert utgave med både banjo og barnekor, samt litt i overkant mye messing om «sweet Jesus». Dette følges opp i «One Day» med det relativt enkle refrenget «Oh my Lord», som får oss til å lure på hvordan Bruce Springsteen hadde hørtes ut hvis han sang gospellåter.

«Better The Devil I Know» minner en hel del om Madrugada, mens «Nightride» ligner kraftig på Depeche Modes «Personal Jesus». Eller skal vi heller si Johnny Cash sin versjon, resten av låta beveger seg nemlig godt inn i Cash-landskap. Albumet rundes av med den rolige «Ain’t Much Loving», dessverre med noe irriterende stakkato formidling av det som ellers er en av de fineste melodiene på plata.

Liker du tidligere nevnte artister vil du nok like Me And That Man også – med mindre du synes det blir for lite originalt og for mye plagiat.

4/6 | Marianne Lauritzen

Utgivelsesdato: 24.03.2017